Kantarellen

Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.

Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen. Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp. Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene, for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video. Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa, kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg. Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet. På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove. Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete, men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det. Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.

Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre, da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.

Hun er straks 14 mnd,røntget fri, meget treningsvillig. Har prøvd forsiktig slalåm et par ganger, tunell,og å løpe over hinder. Det synes hun er gøy. Hopping har hun ikke prøvd enda. Blir vi vente litt til,eller starte nå?

Ja,hun er sjekket,og som familiehund er hun helt super. Går veldig godt overens med små barn, knurrer aldri da. Har ikke vært hos instruktør med fokus på dette enda, har trent spesifikt på dette på ringtrening. Hun reagerte veldig på lyden ,kaos og andre hunder i starten,men der har hun klart å lande greit nå. Hun løper som en drøm i ringen,og alt annet føler vi er på plass nå, men det hjelper så lite når hun ikke takler håndteringen fra fremmede. Kanskje det går seg til med alder,men det er kanskje greit å kontakt en instruktør for mer generell trening,ja.

Tusen takk for svar, vi har tenkt det samme. Vi har henne på foravtale, så vi har prøvd alle forslag fra oppdretter, og begynner å føle litt på at vi ikke får dette til.

1-årig tispe må stilles ut for å godkjennes ift avl. Mye egne meninger,men snill og god som familiehund. Hun liker IKKE at andre enn familie skal kjenne på kroppen. Se tenner går oftere bedre nå,men helst ikke. Godtar mer hvis folk tar seg litt tid til å bli litt kjent,og gir godbit først. Knurrer ved trening på å kjenne på kroppen/se på tenner,og det begrenser seg noe med mengdetrening på grunn av at knurring skremmer folk. Naturlig nok. Og det har hun erfart også,at da slipper hun,og folk trekker seg. Hvordan få trent på dette slik at hun kan få en vurdering av dommer uten å bli kastet ut?

Vil gjerne høre deres erfaring med husstandens eldre hund, og valp. Hunden vil fylle 10 år neste år. Vi tenker å anskaffe valp (samme rase) mens hunden vi har fortsatt er i god form,så det ikke blir for slitsomt for henne. I tillegg kommer vi til å passe på at hun får både tur og annen tid i fred fra slitsom og masete valp. Hun har aldri hatt valper selv, men vi har passet valp, og unghund, og hun er tålmodigheten selv, og veldig, veldig mild. Noen råd på veien slik at dette blir mest mulig positivt for hun som er godheten selv ,og som har levd mesteparten av livet som eneste dyr i heimen?

Spørsmål! Hunden ble kastrert og operert for jursvulst for 2 uker siden. Det er også nødvendig å ta tannstein. Og da blir det vel narkose. Om det gjøres 2,5 uke etter operasjonen,vet noen om det er økt risiko for komplikasjoner,altså om det er for tett etter? Har ikke fått svar på biopsi enda. Det skulle komme denne uka. Hun er 4 år,og med mindre hun har kreft er hun frisk og rask.

Kjøpte en tannbørste med børster på begge sider og pusset i dag for første gang. Hun gapte som en helt og samarbeida som bare det,men den tannbørsten var litt vanskelig å komme til med da tunga ble litt i veien når jeg skulle pusse tennene nede. Mulig en vanlig tannbørste er lettere å komme til med? Tenkte også å teste ut bucadog. Hun har ikke fått så mye bein som før,så det er sikkert derfor tannstein kom igjen så fort.

? Fantastisk! Hun her hadde spist til hun sprakk om hun fikk sjansen. Best å passe på nå som hun kommer til å ha lettere for å legge på seg. Må snart ha en kalender hvor jeg krysser av for om hun har fått mat?

Er sikker på at bikkja lurte meg i går. Hun ble operert for svulst og kastrert for 1,5 uke siden og jeg trodde jeg gav henne kveldsmat. Men,så oppførte hun seg litt rart og jeg ble veldig usikker. Kanskje jeg ikke gjorde det. Og siden matmor er noe bløthjertet mens vi venter svar på biopsien (som ikke var kommet i dag), så fikk de store, nøttebrune øynene meg til å gi henne kveldsmat. Jeg er fortsatt rimelig sikker på at jeg ble lurt?

Pusser dere tennene på hundene? Har brukt å sjekke tannstein ved årlig vaksine i februar så da fjernet de tannstein sist for 4 mnd siden. Nå kommenterte veterinæren ved forrige besøk i juni at det er på tide med ny runde med fjerning av tannstein. Og jeg ser at det stemmer. Har aldri pussa tenner på hundene mine. Hvor ofte gjør dere det? Evt noe annet som forebygger tannstein,som funker? Hun spiser tørrfor.

Det har fått veldig fint.

Hun ble operert og kastrert i går. Det ble gjort et funn av noe i en av lungene på røntgen. Så nå venter vi for å se om jursvulsten er godartet eller ikke. Det trenger ikke være noe å bry seg om. Er svulsten ondartet kan det bety spredning.

Jeg forteller både negative og positive sider. Synes det er viktig at folk tenker seg om før de skaffer seg hund, og har en plan for for eksempel eventuell sykdom og andre utgifter samt hvem som passer hunden ved behov. Og at de tenker over at de er faktisk nokså bundet av å ha hund og at de må tenke på at hunden kan leve i mange år.

Det er sannsynlig en svulst,eventuelt en mikroskopisk sjans for jurbetennelse. Så hvis ikke metacam har fjernet kulen innen et par dager blir det operasjon.

Hun er ikke vant til bestemte rutiner, og maser aldri. Hun legger seg når sistemann legger seg,og det er som regel i 01-02 tiden. Hun står opp når vi står opp. Ellers går hun runder om natta og passer på at alle har det bra. Er jentungen hjemme som sover nede, ligger hun mye nede i gangen, med noen turer opp til oss og ned igjen, ellers ligger hun mest oppe på rommet med oss.

Hun er 2014-modell, glad og energisk og i god form som alltid. Hun er ikke sterilisert, har ikke vært drektig og har ikke hatt kull. Hadde innbilt drektighet ved forrige løpetid. Fikk galastop og ble veldig dårlig, hyperventilerte. Sluttet med den og hun ble seg selv igjen. Løpetid er 3 mnd etter skjema. Forhørte meg med veterinær for en måned siden, som mente at det er bare å se det an så lenge hun er i god allmenntilstand. Løpetid var i starten av september. I går fant jeg en hard kul under og ved siden av den bakerste patten hennes. Den er under 2 cm. Det virker ikke som at den er vond. Jeg klemte litt på den og hun holdt på å sovne i fanget til mannen min. Det virker som at den er bevegelig. Jeg vet ikke om dette med uteblitt løpetid har en sammenheng med at det plutselig dukker opp en kul(?) , og er jo klar over at dette kan være alt fra helt ufarlig til kreft med eller uten spredning. Grøss.. Jeg har selvfølgelig googlet.. Jeg ringer veterinæren klokken 08 i morgen. Noen råd, ord, tips eller tanker? Jeg er ganske nervøs, sier ingenting til 12-åringen som forguder hunden (det gjør vi forsåvidt alle) og håper virkelig at dette bare er en bagatell.

Han elsker V&H, og sluker den i den den treffer matskåla, så den står ikke lenge før den er på vei ned i magen hans;)

Jeg er ærlig, jeg. Ser ingen grunn til å late som hverken den ene eller den andre veien. Jeg sier det som er positivt, og jeg sier det som er negativt. Jeg pleier å si at selv om jeg er veldig fornøyd med akkurat min hund, hadde jeg ikke valgt samme rasen igjen, samtidig som jeg gir en begrunnelse for hvorfor.

Jeg synes ikke det er så veldig interessant å la hunder hilse i bånd, så jeg pleier å være en av dem som fokuserer på å se rett fram, og å komme meg forbi. Hilsing i bånd kan fort skape konflikter, og er ikke en god måte å sosialisere valpen din på. Valpen din trenger å treffe hunder du vet er trygge.

Han var kryptochid, og er derfor kastrert, og er også cherry-eye-operert, i tillegg til at han har patellaluksasjon på begge bakbeina.

Pus virker ikke redd, han er bare lei, tror jeg. Han kunne fint hamlet opp med hunden hvis han ville (Katten er mye større enn hunden), men det er ikke hans stil. Jeg har som nevnt snakket til hunden når han gjør slik, men det hjelper kun akkurat der og da, ikke til neste gang. Må nok bli strengere, ja!

Jeg har et hundebur fra Dogman, det står i baksetet, med sikkerhetsbelte festet rundt.