Eloise

Det er ikke sånn at man tar CM i forsvar bare for at man er uenig med de som går veldig hardt ut. Jeg er uenig i CMs hundetreningsfilosofi, og mener den er meget utdatert og basert på synsing fremfor forskning. Og jeg mener at denne bloggeren og CM begge følger versjoner av dominansteorien. Begge to har et stort publikum, og når ut til mange mennesker. Det jeg derimot forsvarer CM på er når folk begynner å overdrive og lyve om det han gjør for å få han til å høres verre ut enn han er. At hver berøring med fot blir beskrevet som et spark er veldig vanlig overdrivelse, bare for å gi et konkret eksempel. Men så er det noe annet også. CM opererer i USA, hvor de har en annen (og i mine øyne dårligere) kultur rundt hundehold, og et helt annet løshund/shelter problem enn oss. I tillegg er det lovstridig i Norge å bruke en rekke hjelpemidler og metoder som er lovlig i andre land. Så ja, jeg blir mer kritisk til noen som utfører CMs metoder i Norge enn dersom de gjør de i USA, av en rekke grunner. Når det gjelder denne bloggeren, så har jeg kun lest det hun selv har skrevet + kommentarfeltet, også denne diskusjonen så klart. Ut i fra dette kan jeg ikke se at det er en heksejakt, men nå er det uansett sånn at hun har gått ut med å promotere dårlig dyrevelferd (med store, kjente sponsorer bak seg) til et stort publikum. Blogging er jobben hennes, og akkurat som at en politiker eller journalist må tåle stormen når de går ut med noe kontroversielt, så må også bloggere det. Da snakker jeg om ren kritikk av hennes ord/handlinger, ikke netthets.

Huffda, jeg gjorde feilen av å lese svarene under innlegget hvor hun forsvarer seg. Jeg blir trist av å se at folk støtter henne, og jeg blir skremt av at folk som eier malamuter omtaler rasen på det viset. Som om den er helt unik og som om den ikke er en hund engang. Boxeren brukte å bli omtalt på det viset før når det gjaldt oppdragelse, for man ville selvfølgelig ikke ende opp med en fullvoksen, dominant muskelbunt av en boxerhann. Her var det hard hånd som var tingen! Og de som har prøvd å "sloss" med en viljesterk, hardhudet hund uansett rase vet at jo mer kamp du gir dem, jo striere blir dem (av behov). Så det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Kommer litt an på hvordan man ser på det. Det er selvfølgelig forskjell på vold og grov vold, både fysisk og psykisk, men ingen av delene er greit. Det som er så skummelt med "hverdagsvold" er nettopp at det er små doser med hyppig bruk. Vi vurderer skadeomfanget, og tenker at det blir ikke noe varig skade av det og da vil man liksom ikke overreagere. Det blir enda vanskeligere med dyr enn med mennesker, for de kan ikke fortelle oss hvordan de har det, og en mentalt stødig hund klarer å riste det av seg ganske kjapt så den går neppe å sliter med det i ettertid. Jeg synes bare det blir så feil å akseptere vold bare fordi den ikke etterlater seg varige men. Og jeg vet at ikke du gjør det, altså! Jeg siterte deg fordi innlegget ditt fikk meg til å reflektere litt rundt dette.

Jeg har sosialangst, men min hundeinteresse tar tydeligvis rotta på angsten og gjør meg like hilsegal som rasen min.

Dette er jo hårreisende! Man skulle tro at de aldri fikk igjennom noe sånt, men med tanke på at dette er folk som kjøper en puddelblanding til mye mer enn prisen av en renraset puddel, og samtidig mister garantien for at den er røytefri (som jeg har skjønt er det store trekkplasteret til doodler), så er det kanskje ikke så rart. Jeg får så lyst å rope: hvorfor ikke bare kjøpe puddel når det er det dere ønsker i en hund!?

Store, korthårede mastiffer/bulletyper. Jeg elsker virkelig den størrelsen uten å ha hatt en sånn selv, og det har alltid vært et hemmelig ønske i mitt hundehjerte. Samtidig så ser jeg hvor ufattelig herlig det er med de små franske bulldogene på ca 10 kg. De er små, men ikke så små at de blir så altfor sarte. Fanghund med god størrelse! Sånn sett faller boxeren utenfor begge deler. Neste gang blir det en liten hund på rundt 10 kg, rett og slett fordi det praktiske i hverdagen veier tungt. Jeg kan strekke meg til en staff av liten størrelse (altså rasestandard vekt) den ene veien, eller en shiba andre veien. Jeg ser ingen ulemper med den størrelsen i det hele tatt, bortsett fra at de akkurat overstiger vekten man kan ha med inn på flyet.

Jeg blir den gale hundedama, ja! Har stoppet bilen bare for å hilse på, og en gang så jeg en boxer når jeg kom kjørende uten at jeg fikk mulighet til å stoppe, så da la jeg om tur-ruta de neste ukene og tilfeldigvis gikk forbi samme stedet jeg så dem i tilfelle jeg traff dem igjen. Passet på å legge turene til det tidspunktet jeg så dem også, men jeg så dem aldri igjen. Det gjelder i all hovedsak boxer og fransk bulldog, disse MÅ jeg hilse på, men jeg har en rekke andre raser jeg veldig gjerne hilser på dersom jeg får muligheten. Ville nok ikke stoppet bilen bare for å slå av en prat med eierne, da!

Jeg er helt enig, og det er sånn jeg trener mine hunder. Det er nok derfor jeg reagerer såpass på en del av det som blir skrevet, rett og slett fordi noen oppfatter det som at dersom man ikke går ut mot CM eller fordømmer alle andre metoder enn sine egne, så har man ikke skjønt hvor bra det er å trene positivt. Altså blir jeg satt i en helt annen kategori enn der jeg er, og da er det naturlig at jeg prøver å få frem at det ikke er sånn jeg og andre i denne tråden trener. Jeg har hatt nok hunder til å ha lært at det er veldig mye jeg ikke kan, og veldig mange utfordringer jeg aldri har hatt med mine hunder. Jeg vet også at jeg har årevis med erfaring med en helt ekstrem fryktaggressiv hund, og har nok et perspektiv på vanskelige hunder som de med mentalt friske individer vil slite med å sette seg inn i. Disse tingene gjør at jeg er litt mindre bastant på hva som fungerer og hva som ikke fungerer enn det jeg var før i tiden.

Jeg har lest hele tråden, og det kan godt hende noen har nevnt noe i de linjer at den eneste måten man får Simon fra det er med strøm, men det er absolutt ikke den retningen meningene ser ut til å gå. Det er ingen som står og heier på bruk av strøm her, for DET hadde jeg husket. Også må du også huske på at når folk her snakker om strømming, så snakker de om sterkt regulert strømming gjort av proffe her i Norge. Jeg så ikke på den videoen du la ut om strømming for jeg tåler ikke sånt, men hvis noen sier "her skulle de brukt strøm" så mener de naturligvis ikke et mislykket, ukontrollert, dårlig forsøk som jeg går ut i fra det var på linken din.

Er det det? Jeg har sett folk si at sterke jaktinstinkter er umulig å få bort med bruk av godbiter og tilvenning, og at skal man få bukt med sånt så er strøm (brukt på riktig vis og tidspunkt) det eneste som fungerer. Jeg har derimot ikke fått med meg at noen har sagt at CM burde strømmet Simon.

Jeg tenkte på det. Jeg går ut i fra at oppdrettere roer seg ned ganske kjapt i produksjonen hvis de når det punktet at de ikke har nok kjøpere til kullene. Det kan ikke være gøy dersom man får et kull på 8 valper og finner gode kjøpere til 6. Det blir vel mye ekstraarbeid og bekymringer mens man leter etter gode valpekjøpere, og ikke noe man har lyst til å utsette seg selv for gang på gang. Jeg mener uansett at det viktigste arbeidet for å minske mengden omplasseringshunder er å informere. Jo sterkere kultur det blir for å gjøre nøye undersøkelser av raser, hunders behov, og utviklingsfaser (valpetid/unghund) før man skaffer seg hund, jo større sannsynlighet er det for at folk skaffer rasen som passer dem. Når det gjelder omplasseringshunder, så kunne jeg veldig gjerne tenkt meg å få det neste gang, men de 3 ufravikelige kriteriene mine gjør det nesten helt umulig å finne en omplasseringshund.

Flere krav til hunder og hundeeiere i dag, og hundeeier sitter med alt ansvar. Ble unger bitt da jeg var lita, så var det en lærdom i seg selv. Hold deg unna hunder du ikke kjenner, og behandle dyr pent ellers kan det hende du får deg en over fingra. Jeg kjente til flere hunder som ikke var "barnevennlige" og som vi holdt oss unna av den grunn. Sure pudler, voktende nuffer, og hissige terriere. Da holdt vi avstand, med mindre vi fikk tillatelse av eier til å hilse på. Jeg savner egentlig den holdningen litt. Ikke for at det er greit at hunder biter barn for noen av partene, men jeg synes vi er for overbeskyttende når det gjelder både barn og dyr i dag. Samtidig har dagens holdninger gjort at samfunnet glemmer hva en hund er. Hunder har instinkter, hunder kan bite (selv snille hunder!), hunder jakter når de får muligheten, og hunder kan drepe. I dag ser vi gjerne reportasjer om hunder som har skadd eller drept et annet dyr, og i kommentarfeltet kan man garantere at en eller annen sier "det kunne vært et barn!" En annen stor endring som kom med utbredelsen av internett er spredningen av kunnskap, holdninger og lærdom, noe som garantert minsker forskjellene fra bygd til bygd siden Norge ikke er like lukket lengre. Også får oppdrettere mindre påvirkningskraft, siden nye hundeeiere har flere kilder til informasjon.

Jeg måtte opp i over 3000kr (to urinprøver til 1000kr pr test) når valpen min fikk UVI. Jeg måtte opp i 6000 kr når min hund fikk ørebetennelse fordi bakteriene var resistente og vi måtte inn til behandling gjentatte ganger, dyrkning av prøver, og til slutt øreskylling. Det er store penger for selv dagligdagse, relativt ufarlige (men smertefulle) ting. Da må man ha god nok økonomi for å dekke denne behandlingen. Det er det jeg snakker om, ikke om kompliserte og rådyre operasjoner som sannsynligvis blir en vurderingssak med tanke på dyrevelferd i tillegg.

Jo, til en viss grad gjør det det. Man må ha råd til å skaffe hunden mat og grunnleggende medisinsk behandling. Her snakker jeg ikke om 30.000 kr beinbrudd heller, men jeg synes man er uegnet til å ha hund dersom man må avlive en 2 årig hund fordi den får UVI eller ørebetennelse, eller andre kostander som er lette å forutse at en hund vil ha behov for. Det koster 600-700 kr bare å gå inn døra hos dyrlegen, omtrent, og hunder lever mye kortere enn oss og får alt fra barnesykdommer til alderdomstrøbbel i løpet av en 10-årsperiode.

Dette synes jeg er så bra sagt! Jeg er pølsetante og liker ikke engang å heve stemmen til hunden min. Tvang er noe som tilhører sjeldenhetene, tillitt og gradvis tilvenning er alltid førstevalget. Samtidig er det viktig å huske på at når man har med levende vesener å gjøre, så er teori og praksis til tider langt fra hverandre. Det er så mange variabler. Jeg mener at man alltid skal gå for den mest skånsomme metoden, men selv med den tommelfingerregelen så må man vurdere. Hva er mest skånsomt? Som 2ne sier om en hund som hater å bade: hun vil aldri kunne trene hunden til å like det, men ved hardtrening i en periode vil hun kunne trene hunden til å tolerere det. Siden hennes hund trenger bad såpass sjeldent er det også stor fare for at badetreningen blir forgjeves og går i glemmeboken så snart de er tilbake til normalen med 4-5 bad i året. Er det da mest skånsomt å la hunden gjennomgå en meget ubehagelig treningsperiode med en lang rekke bad, eller bare tvinge igjennom noen få vask i året?

En dyretolk og en adferdsterapaut er to helt forskjellige ting, og dette er ikke noe en dyretolk vil kunne hjelpe deg med. Det at du har trent i 2 år hjelper lite dersom du har trent feil, noe man gjerne gjør dersom man ikke klarer å finne ut av hvorfor hunden bjeffer. Hunden din er nok ikke dum, men kanskje han er usikker, stresset, og/eller har mye vokt. Dette er noe en adferdsterapaut vil kunne hjelpe deg å finne ut av, og lage et treningsopplegg ut i fra årsaken til bjeffingen.

Jeg er enig, men jeg mener at når man tar på seg det økonomiske ansvaret for et dyr, så må man også ha de midlene som skal til. Da er det viktig å være klar over at selv "småting" hos veterinær kan koste mye. Det er den balansegangen som er vanskelig, for folk er uenige i hva en hundeeier burde være forberedt på å punge ut med til veterinær. Jeg skal ikke engang prøve å komme med noen fasit, men jeg synes det er viktig at folk setter seg inn i hva det vil/kan koste før de skaffer seg dyr.

Spøkelsesalder har jeg ikke erfaring med at varer over tid, og dersom hun har holdt på sånn hele livet så er det neppe det. Jeg har hatt et par stykker med velig tydelig spøkelsesalder, og da gikk de fra å ikke synes noe var skummelt, til å plutselig reagere på ting som før hadde vært trygt, som søppelbokser og lignende. Jeg synes hun høres litt engstelig ut, og da er jeg enig i at det ikke er spesielt lurt at du også reagerer. Jeg har en som en gang i blant kommer med et boff på en skummel lyd innendørs, og hva som skjer videre er veldig avhengig av responsen. Får hun med seg en annen hund som skvetter til og blir gira, så eskalerer det raskt og mye. Samme dersom jeg skvetter og begynner å stresse. Jeg har lært meg at det beste for min hund er at jeg sier: "Neida, er jo bare huslyder/naboen som kjører inn i garasjen." eller noe i den dur, og gjerne gir henne et lett koseklapp fordi hun er en tullemor. Dette er like mye for å roe ned min egen anspenthet (som er naturlig når man skvetter) som å roe ned hunden, men det fungerer for oss. Det vanskeligste med hundetrening er nr man først må finne en metode å styre sin egen reaksjon, men det er mulig med litt øvelse. Og dersom hun holder på sånn flere ganger i løpet av dagen, så har du jo mye treningsmuligheter.

Nei, svaralternativene vinklet det ikke sånn, hadde det litt for travelt. Jeg bare mener at dersom Iglo ønsker å lære om holdninger til blandingshunder og forsikring/verdi, så er det viktig at det skilles mellom blandingshunder og blandingsavl. Hvis ikke vil Iglo sannsynligvis få et meget skjevt bilde hvor mange ser ut til å se ned på blandingshunder, mens de egentlig bare er i mot planlagt blandingsavl. Og det er to forskjellige saker.

Hei, spennende tema du har valgt! Jeg svarte, men jeg synes det var litt vanskelig å få frem mine meninger ut i fra hva du sier er temaet i oppgaven din. Jeg er f.eks. mot planlagt blandingsavl (med noen få unntak), og synes ikke at vi trenger å skape flere raser. Vi må heller ta vare på og forbedre de vi har. Mine holdninger til blandingshunder er dog noe helt annet enn mine holdninger til planlagt blandingsavl. Et liv er et liv, og uansett hvor mye man betaler for en hund, så har man et økonomisk ansvar og plikter og gi hunden god medisinsk oppfølgning, enten man har forsikring eller ei. Jeg føler at svaralternativene vil gi deg et noe uklart bilde av dette, og muligens vinkle det til at jeg (og sikkert andre) som er mot blandingsavl mener at blandinger er mindre verdt. Ville bare tipse deg om dette, sånn at du kan ha det i bakhodet når du går over resultatene.

Jeg håper ingen av de menneskene har, eller har tenkt å skaffe seg dyr. De har tydeligvis liten forståelse for det moralske ansvaret man tar på seg når man velger å ta ansvaret for en hund, ei heller hva slags kostnader man må belage seg på som dyreeier. 10.000 kr er mye penger, spesielt når man må punge ut med det på rappen, men skal man ha forsikring så vil mange raser (jeg aner ikke hvordan de gjør det med blandinger) ligge rundt 4-5000 i året, og det er utenom en ganske heftig egenandel. Jeg ville spurt rett ut om de mente jeg skulle avlive hunden min på grunn av en vond tå som enkelt kunne fjernes, for det høres ut som disse kjenningene dine kanskje kunne trengt å våkne litt og kanskje tenke over sine egne holdninger, og ikke minst hva de sier til folk.

Dette var et svar på Helianthus sin kommentar om at mange fikk det til å høres ut som franske bulldoger var drivende jakthunder av verdensklasse.

Emilie svarte før meg; det der er jakt. En fransk bulldog har verken fysikken, luktesansen eller synet til å være jakthund, og de har ikke blitt avlet til dette formålet. Det betyr ikke at instinktene ikke er til stede, og de som har en del jakt i seg har noe som man ikke finner hos tradisjonelle jaktraser i dag, nemlig en bullehunds stahet/fokus. Når de først har satt seg noe i hodet, så har de en tendens til å være fryktelig ensporede. Det er det jeg har sett andre beskrive i denne tråden. Også skal vi ikke glemme at selv om Simon har ekstremt mye fransk bulldog i utseende, så er han likevel en blanding med..hva, jack russel? Hva han har fått fra hvilken rase skal jeg ikke uttale meg om når det gjelder instinkter/adferd, kun utseende.

Det er MYE fransk bulldog i den hunden der, og for de av oss som har hatt gleden av å dele hus med forskjellige franske individer i løpet av en 10 års periode, så er det nok en del lettere å gjenkjenne kroppsspråket til denne hunden. Det der er ikke frykt/aggresjon. Noen franske bulldoger har så godt som null jakt i seg, mens andre har mye. Dette er ikke noe man avler bevist på i den ene eller andre retningen, så her dukker det selvfølgelig opp litt av hvert. De har ikke utholdenheten/luktesansen/synet som jakthunder har, men de holder fokus uten like.

Jeg synes det er ufint å skulle vite diagnosene til folk. Selv ikke arbeidsgiver har krav på sånt, selv ikke familie har krav på det. Så nei, jeg synes ikke at en oppdretter har rett til det, og ja, jeg synes faktisk man skal ha mer forståelse for hvor dårlig noen mennesker er å snakke om sånt. Og det er ufint å anklage folk for å lyve bare fordi de ikke vil utlevere seg på det mest intime for et fremmed menneske. Du får ikke noe mer informasjon av å vite at jeg har angst og depresjon enn du får av å vite at jeg er 100% ufør. Du vil sannsynligvis gjøre deg noen tanker ut i fra hva din egen erfaring med diagnosen fra før, men vil sannsynligvis også bomme totalt. Dersom jeg forteller at jeg er ufør og i stedet for å spørre hva som feiler meg, spør om hvordan jeg har tenkt å gjøre det i dårlige perioder, hvis jeg blir verre, eller om jeg har tenkt grundig over om jeg orker alt arbeidet med en valp (eller i ditt tilfelle pelsstell), så kan du lage et bilde som blir mye mer korrekt uten at jeg vil måtte kle meg følelsesmessig naken. Og jeg mener absolutt ikke at du skal drite i hva slags folk valpene dine havner hos, det er en av oppdretters vanskeligste og viktigste jobber. Jeg er bare helt uenig i at du har behov for å vite hva slags diagnoser folk har for å finne ut av hvem de er, og jeg mener det er ille dersom man blir sett på som en løgner bare fordi man ikke vil dele diagnosene sine med fremmede mennesker.