Tabris

Jeg for min del klarer ikke med min beste (eller verste) vilje forstå at noen som helst kan forsvare at man holder mink og rev i små nettingbur hele livet. Hadde jeg holdt min hund under slike forhold så hadde jeg, med rette, blitt møtt med avsky og meldt til mattilsynet umiddelbart. Og, forhåpentligvis, blitt fratatt hunden sporenstreks. Hvordan kan man da på noen måte forsvare at man holder rev og mink under slike forhold? Disse er ikke en gang tamme, og det vil da faktisk være enda verre for dem enn for en hund.

Da gjentar jeg mitt tips om JS. Det er en sunn, energifull og glad rase som er langt fra så krevende som en polarhund.

Ikke alle hundesporter, naturlig nok. F.eks er jo ikke jakt og hundespann noe særlig BC-vennlig. Jeg tenkte mest på lydighet og agility, først og fremst. Samt andre fremadstormende hundesporter som fokuserer på kvikkhet og fokus som BCen dominerer på.

-*Poenget mitt er vel å gi andre raser også sjanser til å hevde seg. Litt på samme måte som kvinner og menn konkurrerer i ulike kategorier i de fleste idrettsgrener, fordi det ellers ville blitt for urettferdig for kvinner. Det blir rett og slett mer interessant for alle parter når man kan konkurrere med folk på tilsvarende nivå som seg selv.

Japansk Spisshund regnes vel for å være en forholdsvis frisk rase. Patella kan forekomme, man må bare passe på at man får valp fra foreldre som er testet fri.

Jeg legger denne tråden under lydighet, men den kan også gjelde for freestyle, agility, rallylydighet osv. Hvis vi ser på de høyere klasser innenfor alle disse - og flere - grenene av hundesport, så vil over 90 % av alle som deltar være BC. Av de resterende 10 % så er vel 5 % andre gjetertyper og 5 % "annet". BCen er rett og slett så overlegen alle andre raser at det nesten blir urettferdig å la dem kjempe sammen. Jeg har derfor tenkt på om vi burde hatt BC/gjeterhunder i en egen klasse? Jeg sier ikke dette utfra sjalusi, misunnelse eller misnøye med rasen. Jeg synes BC er enestående, og hadde jeg vært hakket mer aktiv så hadde jeg vurdert en selv. Deres arbeidsvilje, intelligens, utholdenhet, hurtighet og evne til å fokusere er mildt sagt imponerende. Men det er også nettopp derfor jeg lurer på om de burde vært i en klasse for seg. Noen tanker?

Jeg har en liten japaner på 5,5 måned. Han er letttrent, sosial og en skikkelig gladhund. Bjeffete, ingen problem med snø og kulde og lett å holde ren. Og supersøt. Jeg har egen bildetråd av ham her på forumet, men får ikke linket siden jeg skriver på mobilen.

Jeg har hørt mye snakk om spøkelsesalderen, men aldri erfart dette selv - før nå for et par dager siden. Ozu er nå 5,5 måneder, og i dag på tur så stoppet han plutselig opp ved starten av en nedoverbakke og begynte å oppføre seg helt rart. Bakken var helt tom, og jeg verken så eller hørte noen i området. Men han stirret på... et eller annet, og bjeffet, knurret, hoppet rundt og hadde til og sittestreik en liten stund. Han er generelt sett ganske tøff miljømessig, og kan gå forbi byggearbeid, busser og annet bråkeri uten å bry seg noe særlig. Men etter eller annet i den bakken som jeg ikke så var tydeligvis så skummelt at det måtte både bjeffes og knurres på, og helst ikke gås forbi heller. Jeg oppførte meg som vanlig og lokket ham med meg, og etter noen meter gikk det over og vi gikk videre. Men det var "noe" i den bakken som han knapt våget å gå forbi. Det var temmelig sært. Hadde jeg ikke lest om den oppførselen på forhånd, så hadde jeg lurt på om det var et gjenferd han så. Men jeg lurer på hva dette er for noe? Hvorfor får valper en slik oppførsel ovenfor... ingenting?

Jeg har mastergrad innenfor religionssosiologi, men jobber som teamleder i innkjøpsavdelingen i et oljefirma.

Noen tips til gode bilder i snøen når man har helt hvit hund?

Jeg ser for meg at hvis man treffer en person som virkelig klaffer med hunden, og hvor man føler at her vil hunden få det bra, så kan man redusere eller fjerne prisen hvis det er en person som ikke har råd til å betale det hunden koster.

Mange nydelige hunder og vakre historier her. Her er mitt bidrag - Vinnie, min første hund. Hun var en skikkelig gladhund helt til det siste. Hun vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Takk! Ja, jeg er også veldig glad i navnet. Men vet ikke om den opprinnelige Ozu hadde følt seg beæret eller fornærmet av å ha en hund oppkalt etter seg.

Da tar vi en ny runde bilder. Temaet i dag er snø - det lavet ned her forrige helg. Jeg var redd valpepelsen bare var til fluff og pynt, men gutten har storkost seg i snøen! Første tur ut - den fallende snøen laget skyggespill på det som allerede lå på bakken, og det ville han fange. Men han ble fort mer fortrolig, og to dager senere var det full leking og raptus i snøen: Bare et minutts gange fra der vi bor går det en gangsti gjennom et lite skogholt. Det var utrolig vakkert å gå der i snøværet, skikkelig winter wonderland: Men pelsen kan oppføre seg og posere pent i snøen også, og da blir han riktig så fotogen: Da avslutter vi for nå, men Ozu og jeg tar gjerne mot kommentarer eller spørsmål. Vi er klar, vi!

Her blir det aldri så kaldt. Det har vært 12,5 blå på det kaldeste her, og mens jeg sto og frøs med vinterjakke på så hadde lillepelsen raptus i snøen, gravde med snuten, rullet seg rundt og ellers storkoste seg. Så tror det går bra.

Det har kommet flere centimeter med snø her i helga, så jeg ordnet dette bildet i går:

Takk! Er jo litt enig, da. Don't challenge me, jeg har altfor mange bilder allerede!

Thorvald er nydelig! Han ser skikkelig stor, kraftig og bamsete ut. Jeg trodde finsk lapphund var mindre og ikke fullt så kraftige. Er han stor for rasen, eller er de såpass bamsete av seg? Superherlig uansett, og kult navn.

Takk! Han er oppkalt etter Yasujiro Ozu

Ozus første møte med snø!

Jeg har en egen blogg hvor jeg oppdaterer jevnlig om Ozus utvikling og trening. Jeg drukner allerede bloggen og min egen Facebook-side i så mange bilder jeg våger, men har fortsatt flere til overs. Så tenkte jeg rett og slett skulle lage en liten bildedagbok av pelsen min. Ozu er en japansk spisshund, født juni 2012. Jeg kan starte tråden med de første bildene vi tok av ham (han var fire måneder da vi overtok ham), så kan jeg etterhvert komme med noen herlige bilder av ham i snøen fra denne helgen. Fra dagen vi hentet ham: Da var han temmelig nøyaktig fire måneder. Så har vi noen bilder et par uker senere, da han har kommet fint i hus og blitt kjent: Han følger også nøye med på agilitytrening på tv - man skal tidlig krøkes! Det holder vel kanskje med bilder i førsteposten.

Jeg har interessert meg for schäferhunder siden jeg var tenåring, men det er først de siste årene jeg har sett bilder av rasen i fargen jeg aldri hadde trodd eksisterte. Ren levefarget: Blå: Jeg forstår ikke hvorfor leverfarget er regnet som uønsket, den var jo aldeles nydelige! Pandafargen lenger oppe har jeg heller ikke sett før, den må vel være en av de nyere schäfervariantene, hvor andre raser er blandet inn?

Leke? Leke? Skal vi leke?

Jeg har ikke fått med meg denne tråden før nå. For en oppførsel fra din mor! Det gjør meg så trist på dine vegne, og synes det er sterkt av deg å stille opp for vesla slik du har gjort når du har en slik vond bakgrunn med din familie. Nydelig liten sheltie også. En god klem fra meg!

Hva med afghansk mynde og saluki?