Tabris

Min første hund var en blandingshund, kjøpt gjennom FOD. Hun var en helt enestående hund - arbeidslysten, masse energi, vennlig, frisk - en skikkelig gladhund. Så lenge man ikke er interessert i utstilling og ikke har interesse for en spesiell rase eller type hund, så ville jeg absolutt anbefale å ta til seg en blanding for omplassering. Populære rasehunder får alltid solgt sine valpekull, det er noe annet med blandinger. Når det er sagt, så ville jeg vært SVÆRT skeptisk til annonser på Finn.no hvor blandingsvalper selges for tusenvis av kroner. Da er man over i noe helt annet, og jeg ville ikke tatt i slikt med ildtang.

For noen øyne på den hunden! Du er nok møkklei all sukkingen og stønningen her inne, men jeg kommer ikke over hvor usedvanlig vakker den hunden er.

Endelig har jeg fått blogget litt. Jeg er igjen imponert over hvor kjapt den lille tassen tar småting i hverdagen: Sitte pent før man går ut - selvstendig læring

Takk for tips. Jeg må innrømme jeg er litt rådvill. Jeg vil så gjerne beholde treningsiveren hans, samtidig som jeg vil vi skal kunne gå tur uten å jobbe fem ganger på ti minutter. Regner med det blir litt jobbing med "fri" fremover.

Har dere noen tips til hva som kan passe som utstillingsklær for å stille japansk spisshund? Jeg ser for meg at siden hunden er helhvit og fluffy, så bør jeg gå for kontrastfarger i ren og enkel stil, siden hunden er "fluffly nok" i seg selv. Ser for meg sort og brun som passende farger.

Jeg hadde en border collie/jakthund/div blanding som var utrolig frisk og sprek helt til det siste. Hun ble 14 år gammel, og det var kun de siste årene at hun viste små aldringstegn. Hun var fortsatt like sprek og ivrig i hverdagen, det var mer på nivået "Nå kan hun ikke gå tur i fire timer lenger, det holder med èn time". Bedøvelse er også mer risikabelt på eldre hunder, noe jeg merket da hun måtte bedøves to ganger i løpet av en uke. Første gangen våknet hun med logrende hale og glede i blikket - andre gangen var det mye tyngre og vekke henne, hun hadde mistet glimtet i øynene og logret ikke. Det tok flere timer før hun var tilbake til normalen. Det var skremmende for meg å se, for hun var ellers så frisk at jeg ikke tenkte over at hun var gammel. Det ble en oppvekker for meg. Så jeg var heldig til det siste, det var kun slike småting som gjorde at jeg forsto hun var gammel. Litt roligere, ikke lenger med på timeslange turer - men ellers helt i fin form i hverdagen. Hun ble akutt syk midt på natten med bukhinnebetennelse, og vi avlivet henne i samråd med dyrlegen i en alder av 14 år. Hun var sitt gamle, spreke jeg helt til hennes siste time - noe jeg er svært takknemlig for.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt ønsker å overse ham. Jeg synes dette at han tilbyr atferd av seg selv er så positivt at det er noe jeg ønsker å beholde.

Smarte tips, begge to. Jeg skal jobbe litt mer med "fri".

Ja, jeg holder på å lære inn fri-kommando, så tror jeg skal belønne og så gi "fri" når han gjør slik. Tror det kan være en god løsning for alle parter.

Men da vil han jo ende opp med å miste interessen og slutte å tilby atferd av seg selv, og det er jo det siste jeg vil. Ikke ille å ha en hund med høyere treningsmotivasjon enn meg selv! Det siste i verden jeg ønsker er å drepe den motivasjonen.

Jeg vil jo egentlig ikke en gang kalle dette et problem, men trenger kanskje litt tips til hvordan best å jobbe med det. Saken er at jeg de siste ukene har trent "På plass" (fot) kommando med min nå 6 måneder gamle valp. Han tok akkurat dette utrolig kjapt, jeg tror bare jeg viste ham to ganger hva jeg ønsket han skulle gjøre før han forsto tegningen. Jeg har ikke ført nylig begynt å lære inn kommandoordet, men har lenge belønnet ham for å gå fot (snuten/hodet med mitt venstre kne) når vi er på tur. Bittesmå økter på bare noen få meter av gangen. Nå har han koblet dette, og tilbyr atferden av seg selv på hver eneste tur. Dette synes jo jeg var topp, og belønnet med godbiter her også. (Har alltid godbiter i turlomma). Nå har jeg havnet der at han tilbyr atferden flere ganger selv på små tisseturer. Selv om jeg bare ønsker å gå en ti minutters tissetur om kvelden før jeg legger meg, så vil han gjentatte ganger trave pent ved min side og se forventningsfullt opp på meg. Jeg har ikke trent med klikker, og rasler ikke med godbitposen når dette skjer, så det er ikke noe (som jeg vet) jeg gjør som trigger dette. Han kommer på det av seg selv, selv om jeg ser at han gjør det oftere på enkelte strekninger av turen. Dette er selvsagt kjempepositivt, og i 9 av 10 tilfeller følger jeg det opp med godbit og aktiv trening - kanskje går litt lenger på plass en forrige gang før jeg belønner. Men som sagt så ønsker jeg jo av og til å bare gå tur uten å trene også, spesielt småturer. Men jeg vil jo for alt i verden ikke gjøre noe som fjerner atferden og gjør trening og det å tilby atferd mindre stimulerende for ham. Hva gjør dere i slike situasjoner?

Takk! Og går selvsagt bare helt fint, bare hyggelig at noen liker bildene. Jeg er selv ganske fornøyd med det bildet, og tror faktisk jeg skal vurdere å få en skikkelig fotoprint av det å henge det opp. Men hvordan ville du redigert det for at det skulle bli bedre? Er alltid interessert i fototips (nå er de fleste bildene i denne tråden tatt kjapt med mobilkamera, så de er ikke akkurat så veldig gjennomtenkte).

Da har jeg endelig fått gravd frem speilreflekskameraet vårt. Alle bildene i denne tråden har jo vært kun med mobilkameraet. Så her følger noen bilder tatt med litt bedre kvalitet. Noen er fra i dag, de fleste er et par uker gamle.

Å, akkurat samme sele som jeg har på Ozu! (Og samme mengder snøballer i pelsen. ) Jeg ble overrasket over å se hvor mye min også koser seg i snøen. Jeg var sikker på at den fluffy pelsen til japaneren bare var til pynt, men han storkoser seg jo i vinterværet! Ser ut som din er likedan.

Å, vil ha en!

Bortsett fra at jeg forsøker å unngå fristelsen med å få meg flere hvite pelsdotter, så er følgende mine drømmeraser: Schäferhund. Dette har vært min drømmerase så lenge jeg kan huske. Jeg føler jeg aldri har hatt drømmehunden min før jeg har hatt en schäfer. Det er flere grunner til at jeg ikke har skaffet meg en, delvis fordi jeg ikke har hatt en livsstil hvor en så krevende rase passer og delvis fordi det er så utrolig mye problemer i rasen slik den er i dag. Siberian Husky. En av de vakreste rasene jeg vet om, spesielt med ulvegrå pels og isblå øyne. Men siden disse er enda mer krevende enn schäferen, så blir det nok aldri aktuelt med en slik - for hundens del. Tamaskan Dog. Jeg forelsket meg hodestups i disse første gang jeg hørte om dem (som ikke er særlig lenge siden). Noe av det vakreste jeg har sett, får helt vondt i magen av å se bilder av dem. Men dette er spesielle raser hvor man skal vite veldig godt hva man gjør og hva man skaffer seg, og jeg tror ikke den passer for oss i dag. Men himmel, så vakker! Bortsett fra disse tre, så er det mange, mange raser jeg kunne tenke meg. Collie, sheltie, belger, svensk lapphund, pomeranian, bruksgolden, hollandsk gjeterhund, border collie, saluki, hvit gjeterhund... Så mange raser, og så få år!

Så flott at det ser ut til å ordne seg! For en koselig jul det blir hos deg.

Her vil jeg følge med, jeg som allerede har fått meg en liten polarrev selv. Bra vi ikke er naboer, så jeg ikke blir fristet til å få meg en til! Håper alt står bra til med mor og de små!

Jeg har hørt om dette med indigobarn før. De sier de kjennetegnes blant annet med problemer med å hanskes med autoriteter, de har sterke personligheter, de vil gå egne veier osv. Jeg frykter en del foreldre kan bruke dette som unnskyldning/rasjonalisering hvis de har vanskelige/uoppdragne barn. ("Nei, poden er ikke bortskjemt og vanskelig. Han er et indigobarn").

Mine hunder har fått leke med barn, men kun under strengt oppsyn fra meg. Jeg for min del må innrømme at jeg er mye mer bekymret for hundene enn jeg er for barna.

Det hele er basert på en misforståelse. En (av flere) av Mayaindianernes kalender hadde en syklus som sluttet 21.12.2012, og en ny syklus begynner. Det tilsvarer at verden skulle gå under (eller gå over i en ny spirituell fase) 31.12 eller 01.01.2000 fordi det er slik vårt kalendersystem fungerer. Det hele dreier seg jo bare om oppkonstruerte kalendersystemer uansett. At vi nå er i 2012 er jo et helt arbitrært tall. Det samme gjelder for Mayaindianernes kalendersystem.

Her er det masse snø. Dette bildet er jeg selv temmelig fornøyd med.

Vi studerer, snakker med oppdrettere, leser bøker og leser på nett. Slik finner vi rasen som vi mener passer for oss. Etterhvert som vi blir kjent med vårt nye venn, så kan det være de viser sider som overrasker deg, sider du ikke trodde du ville se i den rasen - det kan være både positivt og negativt. Så jeg lurer på - hvilken rase har du, og hvordan har den overrasket deg? Hvilke sider har den vist som du ikke trodde den ville ha? Jeg kan starte med meg selv. Jeg har en liten japansk spisshund, og jeg trodde dette var mer eller mindre enn pyntefluffy sofahund. Ozu er ikke seks måneder enda, og det er allerede to områder han har overrasket meg på en positiv måte: 1. Jeg trodde den fluffy pelsen bare var til pynt. Men han marsjerer glatt gjennom haglebyer, snø høyere enn ham selv og 12 blå uten å blunke. Han er skikkelig hardfør når det kommer til været. 2. Energi og mot. I kveld ble jeg imponert over ham. Det har snødd svært mye her, noe som nå har resultert i svært høye brøytekanter. Han hoppet uten problem med meg gjennom brøytekanter hvor jeg sank ned til mer enn knærne, og nølte ikke et øyeblikk over å følge etter meg opp en snøkledd gressbakke hvor jeg sank ned til livet! Og vi snakker om en pelsdott som knapt når meg til knærne og ikke er seks måneder enda. Så, ja, han har imponert meg med å være mye mer hardfør og robust enn jeg trodde om rasen. Hva med dere?

Dette bildet synes jeg oppsummerer Vinnie, min første hund, veldig godt. Utrolig leken, masse energ, alltid glad og ekstremt fokusert. "Mor, skal vi leke? Leke? Leke nå?"