Tabris

Jeg er redd det bare vil føre til at antall uregistrerte valper øker.

Ved at det blir avlet færre bulldogger i verden som slipper å lide av store helseproblemer. Det optimale når man har en syk hund er selvsagt å kunne gi den behandling slik at den blir frisk - eller i hvert fall bedre. Men om det ikke lar seg gjøre, så er det bedre å avlive, for da lider den i hvert fall ikke lenger. Jeg ser på dette på samme måten - det beste er om oppdretterne kan avle frem sunnere individer av rasen som ikke lider av disse helseproblemene. Men om dette ikke blir gjort, så er det bedre at det slipper å bli født valper med masse helseproblemer i det hele tatt.

For raser som er såpass syke som bulldog, så synes jeg dette er greit, ja. Da handler det om dyrevelferd, hvor rasen slik den er per i dag ikke kan forsvares dyrevernsmessig sett.

Man trenger ikke ha alle svarene for å synes at forbud er bedre enn slik situasjonen er nå. Det beste er selvsagt om denne trusselen om forbud får raseklubben til å våkne, og gjøre noe ordentlig. Det er et bedre alternativ enn forbud av rasen. Men OM de ikke gjør noen skikkelige tiltak, så mener jeg at forbud er bedre enn dagens tilstand.

Hvis rasene blir forbudt og de ikke kan avles på i Norge lenger, så vil det finnes færre hunder av den rasen. Dvs færre individer som lider av store helseproblemer. Det synes jeg er bedre enn slik det er nå. Egentlig håper jeg mest på at trussel om raseforbud kan få raseklubbene til å ta mer aktive grep og forplikte seg til større krav om bedre helse. Dette med ulv har vel mer å gjøre med om ulv har blitt blandet inn i rasen mens den fortsatt var betegnet som egen rase. Det er vel ikke blandet så mye ulv i japansk spisshund eller puddel de siste 150 år.

Spennende! Jeg håper snakk om raseforbud av slike raser gjør at oppdretterne blir tvunget til å sette enda mer fokus på sunn avl. At man må ha en klar plan fremover, endring i rasestandard osv. Dette kan - i beste fall - føre til positive ringvirkninger for rasen.

Jeg fulgte nøye med de første gangene jeg fløy. Nå følger jeg med innimellom, fordi jeg har sett det så mange ganger før. Men jeg er veldig nøye på å følge instruksjonene. Jeg er redd for å fly, og det siste i verden jeg vil gjøre er å bidra til å mulig ulykke.

Vi har hatt et par runder med sykdom her i høst, hvor vi begge har blitt liggende og ikke orket skikkelige turer. Da fikk pelsen kun tisseturer de første dagene når vi var på det verste. Når jeg ble bittelitt mer oppegående, så tok jeg ham med meg til et sted hvor jeg kunne slippe ham løs. Så fikk han løpe litt fra seg, vi trente litt lydighet, godbitsøk osv, før vi gikk hjem igjen.

Haster det så veldig da? Raseklubbens side er den mest seriøse.

Regner med raseklubben har en oversikt over avlshanner, og at du kan legge ham ut der.

Whee, har fått gaven! Samboer sjekket for meg at den var pakket inn, så da blir det å spare den til julaften.

Tusen takk for mange gode tips - og veldig god illustrasjon! Veldig bra at du tipset meg om ikke å bare legge godbit i annenhvert steg, skal begynne å gjøre det litt mer usystematisk med godbitene. Ja, jeg får nesten inntrykk av at han ikke ser på jackpoten som en belønning, men rett og slett bare en del av sporingen. Han er fortsatt på jobb når han spiser jackpoten, noe han aldri er under LP-trening. Vil dette gå over når han forstår at jackpot betyr sporslutt, eller gjør det ingenting at han er slik?

Ja, han vil alltid gå videre. Men han er så rolig og metodisk, er ikke vant med det. Er som du sier, som om selve sporet er mer interessant enn jackpoten ved sporslutt. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg har et spørsmål om spor. Ozu er som tidligere nevnt supermotivert, så ingen problemer der. Jeg er jo vant med LP-trening, hvor jeg belønner med hopp og sprett, jubel, julaften og masse godbiter som jeg kaster i luften, gir ham i hånda, løper fra ham så han må løpe etter osv. Dvs, litt ståk og hopp for å gjøre belønningen enda mer gøy og jubel. Og Ozu er lett å "tenne" på den måten, og hopper på meg med et stort smil med en gang jeg begynner å hoppe og juble. Men ikke når vi går spor. Da er fokuset 100 % på sporet, som selvsagt er positivt og som det skal være. Men når han da når sporslutt og jackpot, så begynner jeg igjen og hoppe og rose "Jaaa, så fliiink!" som jeg pleier. Noe som alltid trigger Ozu og gjør at han hopper sammen med meg. Men selv når han har funnet jackpoten og jeg står og hopper på siden av ham, så er det ingen slik jubel å spore. Ikke logring med halen, ingen fokus på meg overhodet - han bare spiser jackpoten like rolig og metodisk som han gikk sporet. Det er som om han fortsatt er helt i modus, selv når han spiser seg gjennom sporslutt. Er dette vanlig? Er bare så uvant å se.

Hvis det viktige for deg er å ha bakgrunnslyd - har du prøvd å skru av tven og ha på radio i stedet?

Ozu er også nysgjerrig, så det kan være litt plagsomt. Men vi ignorer ham og til slutt går han bort og ignorerer oss også.

Jeg hadde seks år hvor jeg var supergrønn og dyrevennlig. Jeg var omtrent veganer, fikk økologiske grønnsaker på døren hver uke, kjøpte ingen forbrukerervarer jeg ikke trengte, kjøpte klær på Fretex, var fadder, drev en grønn blogg, var medlem i flere grønne organisasjoner og dyrevernsorganisasjoner, alle dyrene mine var reddet/omplassert, var aktiv i styret og valgkampen til De Grønne her i fylket osv. Jeg levde så spartansk, bevisst og grønt at jeg til slutt brant meg selv ut fullstendig. Nå er jeg medlem i Dyrevernsalliansen og er fortsatt medlem (dog inaktiv) hos De Grønne. Også boikotter jeg fortsatt pels. Det er det hele. Mulig jeg gjør mer senere, men jeg er fortsatt utbrent etter mine småfanatiske år. Men ville ikke byttet dem for noe.

Samfunsdebatt? Politikk og samfunn?

NKK har. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Enkelte går inn i tråder og starter med sarkasme fra innlegg nr. 1, så det har ikke alltid så mye med min og andres fremferd å gjøre. Uansett synes jeg bare det er litt snodig - og trist - at vi som reagerer på sarkasme får slengt i oss svært mange påstander om hvorfor det er vår feil at vi reagerer, mens sarkasmen og spydigheten blir viftet bort og bagatellisert. Det skjer hver gang dette blir tatt opp. Og når da sarkasme og spydighet har blitt brukt her på forumet i flere år, og det til slutt reageres på det, så blir man anklaget for personhets. Men det er ingen som leer et øyelokk over all personhetsen som ligger skjult i årevis med sarkasme. Men jeg tar til etterretning det Raksha skrev for et par sider siden, syntes det var en av de mest vettuge innlegg i debatten.

Men det hender også, temmelig ofte faktisk, at sarkasme benyttes. Hvorfor beskyttes og bagatelliseres dette? Hva om det ikke er noe galt med våre briller, men deres?

Jeg forstår ikke dette. Sarkasme unnskyldes hele tiden her med at man "tolker i verste mening", "svelger etthvert agn", "er negativ/hårsår/har ømme tær"... men er man så frekk at man endelig tar til motmæle med sarkasmen så får man høre det! Da er det masse prat om personangrep - hva med alle personangrepene som har skjult seg i et utall sarkastiske innlegg, som ser ut til å unnskyldes og bagatelliseres? Hvorfor er sarkasme og spydighet bare noe man vifter bort, noe man må tåle og noe man ikke må bite på, mens det å reagere på sarkasme er svært så provoserende?

Vi fikk rikeilg med snø her på lørdag. Det var postkort-landskap over alt. Det hele har smeltet bort allerede, det forsvant i går, og jeg skulle selvfølgelig ut å gjøre ærender hele lørdagen, så jeg fikk ikke vært noe særlig ute i det nydelige været. Derfor stjal jeg jeg meg en halvtime på formiddagen for å kaste Ozu i snøen og ta noen bilder. Så her kommer et lite bildedryss fra polarreven i sitt rette element:

Jeg kjenner til det, Stine. Nå er jo schäferen nr. 1 for meg, så sånn sett er det "enkelt". Men så er det ikke det likevel, for mallen er jo enestående, BC er uslåelig også er jeg jo svært nysgjerrig på en hollender... Jeg startet en tråd om noe lignende for en liten tid tilbake, om hvor utrolig mange forskjellige raser med forskjellige krav og livsstiler som frister.

Drømmeutfallet for meg også hadde vært saklighet. Rett og slett. At man dropper sarkasme, logical fallacies, hersketeknikker, dårlig retorikk, spydigheter og alt annet som etter min mening utelukkende fører til forringelse av debatten. Jeg mener også at hvis man virkelig er sikker i sin sak, virkelig mener at man har rett, så er argumenter godt nok. Hvis man tyr til slike ting, så er det for meg et tegn på at argumentene alene tydelivis må stå for svakt, når man må ty til slikt. (Er litt som Carl I. Hagen som ofte flirte småhånlig og ristet på hodet når motdebattantene kom med sine argumenter, et retorisk forsøk på å latterliggjøre motstanderen i det han pratet. Det eneste det førte til var at jeg fikk mer mot Hagen og FrP).