*Marianne*

Det tenker jeg en del på faktisk. L fikk jo smokken på nyfødtintensiven, der tror jeg de gir det automatisk slik at de har noe som erstatter mamma når mamma ikke er der. Men så snart vi kom hjem ville hun ikke ha smokk mer, og jeg syns det var helt fint... Men så var vi en tur hos svigers, og jeg skulle få hvile litt. Og da jeg våknet igjen hadde svigermor "tvunget" i henne smokken, og der ble'n. Akkurat det er jeg fortsatt ganske sur for merker jeg. Noe mannen min vet. Så neste gang skal jeg være litt klarere... Skjønner at det kan være mange fordeler med smokken altså, i en periode, spesielt for andre som skal passe. Men vi kom jo dit at vi MÅTTE slutte pga at tennene ble skjeve... (Forøvrig også en liten motivasjon for L, for hun hørte selv at tannpleieren sa at hun måtte slutte før hun ble fire for at tennene skulle rette seg igjen, så det var en sånn ting vi pratet om når vi sendte smokkene avgårde)

Og skulle det ende med prematur baby så har de jo faktisk blitt veldig gode på det de siste årene:) De som fulgte opp oss og L etter fødselen (til hun var to) sa at de aller aller aller fleste, også de som blir født før uke 28, kommer fra det uten noen "negative virkninger" av det. De vet jo så mye om hvordan de kan gjøre det best mulig for dem nå:) sånn tenker jeg da. At det går bra, liksom. Det er bare en liten jobb før vi får komme hjem:) og kanskje noen hensyn å ta. Hvis det blir sånn. Men det er jo ikke sikkert...? vi satser på litt mer tid?

Så bra du ble tatt alvorlig! Satser på at det holder seg bra lenge enda! Så får det heller være litt kjedelig en stund (det er det jeg prøver å fortelle meg selv?)

Vi brukte laaaang tid på gradvis avvenning fra smokk, og det sviktet fullstendig hver gang det var noe sykdom eller annet som var litt vanskelig. Til slutt visste vi at hun fint greide seg uten smokk når hun bare glemte det litt selv, så vi pratet litt om at "på lørdag skal vi sende smokkene til bjørnungen i bjørneparken for nå er du så stor at han trenger den mer enn deg". Samlet alle smokkene i en stor konvolutt og skrev sammen på adresse og gikk til posten og sendte. Et lite "sammenbrudd" når hun skjønte at smokkene forsvant, så gikk vi i lekebutikken og kjøpte en premie (det hadde vi ikke sagt noe om på forhånd), og en is. Hun spurte etter smokken den kvelden og den neste, men uten dramatikk. L var da 3 år, og for henne (som er en forhandlingens mester og med en mor som nok ikke alltid klarer å være så kompromissløs?) så tror jeg det beste var en rask avvenning uten så mye "valg" og nedtrapping. Hun visste at det ikke var smokker i huset, og vi visste at vi ikke kunne gi henne smokk. Etter at vi sendte de avgårde har vi bare hørt om smokken 3-4 ganger, og de fleste ganger med stolthet over å være så stor. Altså mye mindre dramatikk enn vi fryktet. Bonusen var å få tilsendt diplom fra bjørneparken:) (brukte forøvrig samme taktikk på bleieslutt, men visste jo da at hun kunne gå på do og hadde kontroll. Da sluttet vi helt med bleie da ferien startet. Og hun hadde svært få uhell både dag og natt når ferien var over. Det jeg IKKE vil anbefale er å slutte med smokk OG bleie samtidig i tillegg til å få seg valp og renslighetstrene den, i tillegg til å pusse opp trappa i huset... DET ble litt for mye)

Takk for klemmer:) Oppfølgingen er helt super, så dette går bra... Bare vet hvor tøft det kan være...

Det er liksom det at de aldri kan si noe konkret og sikkert på en måte... Men jeg vet jo at jeg er i gode hender. Er bare så vanskelig å fokusere på de bra tingene når man liksom vet litt for mye fra før... Men damen SA at det ikke er noe som helst kritisk. Så nå skal jeg jobbe hardt for å bare kose meg i helgen. Sjansen for å komme forbi uke 32 nå er ivertfall veldig stor...

Fortsatt ganske flat kurve på magemål og litt flatere enn ønskelig hodemål. Men blodtrykk og urin er normalt i motsetning til forrige gang... Og alt annet er fint og normalt, så nå skal vi til "fosterdiagnostikk" neste uke for bedre ul og ekspertvurdering i tilfelle det er noe målefeil inni bildet og for å finne ut evt hva grunnen til lav vekt/avflatende kurve... Men ifølge damen ikke noe kritisk, "ingen snarlig forløsning"... Men jeg kunne jo fått hvilken som helst beskjed og begynt å grine i dag, for spenningsnivået er mildt sagt høyt... Får holde meg til den beskjeden om "ingen snarlig forløsning". Og puste med magen... Og gi L en stor klem...

Ble veldig lang sitering... Her er det også organiseringsprosjekter? Neste på lista er å rydde i lekene til L, har vært på salg og kjøpt smarte kurver til å sortere i, så nå skal vi bli flinkere til å bytte på hva hun har i stua og hva hun har på rommet? Også har jeg vasket alle klær som skal brukes første tiden og vognpose for vinteren. Og bestilt ny vognpose fra en mamma i barnehagen; http://www.bymilla.no Her dukker også kynnere opp hvis jeg anstrenger meg, så det blir mest sånne ting jeg kan gjøre mens jeg sitter eller går sakte? Konkluderer med at det er dyrt å være sykemeldt...

Kontroll og ul i morgen... Kryss litt fingre for oss og for at lillebror har lagt på seg noen gram, da...

Oi, gosh, for et sjokk! Gratulerer, selv om det kanskje ikke føles helt som det er noe å gratulerer for nå:) Det kommer med tid og stunder, og tenk at andre har jo 9mnd på å forberede seg på det du måtte gjøre på 8 t... Håper du får litt ekstra oppbacking av helsestasjon og lege, og at du har noen rundt deg som kan hjelpe litt. Også er det fint å få ut litt frustrasjon her, når ting er vanskelig:)

Bare ser for meg hvordan jeg kommer til å bli etter fødsel... Jeg er en ganske følsom person i utgangspunktet, så det hender det blir litt vel patetisk om dagen. Og nå som jeg liksom bare skal sitte hjemme å vente, å se på formiddagstv, så blir det sikkert ikke bedre. Bra jeg har Maja hjemme for å trøste...

Gravidhormoner altså. I går skalla jeg i en åpen skapdør på kjøkkenet og sto der og grein. Nå sitter jeg på bussen og griner fordi det sitter en mann med førerhund ved siden av meg. Og det er så fint å se samarbeidet, og det er en så fin liten laborador, liksom... Men å grine av det blir kanskje litt... (Skal sies at samarbeid mellom dyr og mennesker er en ting som virkelig rører meg, da, men kanskje ikke sååå mye)

Velger rase etter behov/bruk... Den rasen jeg vokste opp med var flat coated, som passet en aktiv familie veldig godt (den første var også godkjent redningshund i NRH, så noe mer enn en aktiv familiehund). Flat'en er kanskje min drømmerase, men jeg ser at den kan bli litt for stor i kombinasjon med aktiv, for meg. Den første egne hunden jeg hadde var Linux, kooikerhund, som ble kjøpt som en aktiv sportshund i litt mindre størrelse, for hobbyhundeaktivitet, noe han passet godt som. Han lærte meg utrolig mye om hund, og var med å testet ut masse forskjellige aktiviteter. Størrelse og utseende passet meg også, han var ikke for stor å takle for en som er litt liten og lett. Men siden livet endrer seg og man får familie og barn osv, noe som nok var litt mer krevende for han å takle; han hadde det nok best med flere faste treninger i uka, og litt variasjon i hva han brukte hodet sitt på. Nå har vi Golden retriever, fordi denne hundens viktigste jobb er å være familiehund, som skal være med oss på det vi gjør (på mange måter vel så utfordrende som mange andre arbeidsoppgaver en hund kan ha), og være med meg på det jeg måtte ha tid og lyst til av kurs og aktiviteter etter hvert. Hun er foreløpig bare 8 mnd, men ser ut til å funke veldig bra til akkurat det; stødig, rolig, lærenem og ivrig (foreløpig litt for entusiastisk i møte med andre mennesker og hunder, men det er en del av golden-pakka). Regner med at hun blir litt "tregere" etter hvert. Hun er jo da også en retriever, så vi er tilbake til det jeg føler er "min" rasegruppe...

Jeg tok hos fastlegen

Sånn jeg har lært er det ikke selve kennelhosten som er dødelig (kennelhoste er bare en samlebetegnelse på alt fra det vi kaller halsbetennelse til forkjølelse), det som er dødelig er de bakterielle infeksjonene som kan komme pga redusert immunforsvar som følge av kennelhosten, feks lungebetennelse...

Var akkurat hos dyrlegen med Maja med kennelhoste, og fikk beskjed om at hun bare var smittsom den første uka hun hostet... Tydeligvis noen forskjellige teorier her (leste forøvrig anbefalinger om både flere uker etter hostingen var over og en uke etter, i tillegg til bare smittsom den første tiden, før vi var hos dyrlegen og fikk beskjeden over, men kennelhoste kan jo være flere forskjellige ting) Har dog ikke vært sammen med andre hunder mens hun hostet, sånn for sikkerhets skyld...

Kontroll på Riksen hver 10.dag, i tillegg til kontroller av blodtrykk/urin hos fastlege innimellom/v behov. Det er sånn jeg prøver å tenke også, at de følger så tett med, så jeg må bare legge fra meg bekymringene og følge "ordre"... Jeg visste også at det var et såkalt "risikosvangerskap" i utgangspunktet, pga sykdom hos meg, så oppfølgingen har vært god hele veien. Men risikoen for komplikasjoner er såpass liten at man tror jo alltid på at det skal gå som normalt også,,.

Hadde hele døgnet jeg og, men husker at det hjalp bittelitt å komme i gang forsiktig fra morgenen av... Men det er uansett ikke lett når man har er et barn allerede...

Æsj, det er kjedelig... Hadde det sånn sist, og det var ganske frustrerende. Du har min fulle medfølelse... Regner m du kan alle triks med å ha noe kjeks e.l v senga for å " komme i gang" om morgenen o.l

Jeg håper at ved neste kontroll har han vokst masse, så jeg kan se litt lenger frem... Nå er det ivertfall masse sparking og liv i magen, så det er bra. Kan godt hende jeg benytter meg av muligheten til å prate litt. Må finne meg noe å drive med framover som er avslappende OG tar tanker og bekymringer litt bort... Og dette er ivertfall et bra forum å gjøre det på, folk her sørger som regel for at man bekymrer seg mindre istedenfor mer, som på enkelte forum? Heldigvis har jeg Maja, som stadig blir flinkere til å være kosehund:)

Takk for klemmer og fine ord? Jeg må jo bare gjøre som jeg får beskjed om, og ta en dag av gangen. Mye var jo bra i dag. Det er bare så likt sist at jeg greier ikke bare tenke at jeg kommer til å gå til termin. Men nå har jeg roet meg litt og konkludert med at jeg kan ikke gjøre så mye fra eller til. Kroppen må bare gjøre jobben sin og jeg må hjelpe til... Så får jeg kanskje lov å være litt mindre sliten og ha litt mer overskudd til L også? formen er jo egentlig fin...

Her har jeg i dag blitt "anbefalt" å sykemelde meg 100 prosent... Babyen er litt liten ift der han skal være, og med tanke på at L kom i uke 32 og var dysmatur, og vi er i uke 29 nå, så er de veldig opptatt av (og flinke til) å følge med... Har teoretisk ikke noe å si for næringstilførselen til babyen å slappe av, men det er ivertfall ikke negativt. Det ble litt følsomt for mamman en stund der. Husker så godt forrige gang, og stålsetter meg liksom for at dette blir tøffere med tanke på at jeg har L hjemme. Har liksom gått å ventet på den timen hvor de sier at noe ikke er heeelt ideelt. Heldigvis er blodtrykk og urinprøve fint, så foreløpig er det bare å "spise godt, slappe av og være positiv"...og møte opp på timene på Riksen. Og nå; koble tilbake på resten av juleferien...

Får hun mye godbiter i tillegg? Og hva evt? Hvor mye har hun gått opp da? Husk at muskler også veier noe, har dere trent mer "styrketrening" i det siste kan det være nok for en vektøkning. Hun ser jo ikke veldig tjukk ut, men vi får jo ikke kjent på henne... Mange kooikere har lett for å gå opp i vekt, og det kan jo kanskje lønne seg å sjekke stoffskiftet. Men generelt syns jeg rasen trenger "lite" mat, for å holde "idealvekten", og det er overraskende mange som går på et eller annet "light" for fast...jeg vet ikke noe om hvor mange gram av de ulike fortypene, jeg vet bare at med Linux så var det vel bare i unghundtiden han i en periode fikk mer mat enn det som var anbefalt for foret, resten av livet fikk han mindre enn anbefalt til vanlig, og så var jeg heller flink til å gi han mer når han hadde perioder med mer trening...

Det tror jeg og. Til og med mitt forrige svangerskap hvor jeg spydde i 7 mnd, veide 10 kg mindre etter 7 mnd enn vekta før jeg var gravid, før L kom to mnd for tidlig husker jeg som "det var ikke SÅ ille da", men det VAR jo ganske ille egentlig, ivertfall før L kom. Etter det krevde jo bare litt ekstra tålmodighet... Tenk om 20-30 år, når jeg skal prate med L om hvordan det var, da kommer jeg jo bare til å huske harmoni og lykke...

Tror det er første året i år hvor det virkelig er stor forventning. I fjor gledet hun seg liksom, men forventet ikke så mye, og husket lite fra året før. Nå husker hun julenissen og juletreet og er i ekstase hver gang hun ser "sølvglitt" (juletrelys), og er hoppende glad over all julepynten. Hun kommer til å få en slitsom dag på julaften, men strategien er å gjøre noe helt annet på formiddagen, og hvile ordentlig midt på dagen (gjelder også mamman hennes), så det forhåpentligvis blir positivt slitsomt... Vi gir gaver, men bare noen små. Her og er det sånn at det flommer over av både nyttig og unyttig, så da sparer vi det til senere. Jeg vet at de to gavene hun får av oss er ting hun virkelig ønsker seg, selv om det ikke koster så mye i kroner og øre... Jeg syns og det har vært mer merkbart denne gangen (gutt her og), men har etter hvert blitt sånn at jeg ofte kan forvente at det blir bedre hvis jeg bare får han i magen til å skifte stilling litt... Sånn hvis jeg ikke får gått på do med en gang... Jeg hadde for øvrig mye, mye verre kvalme sist, hele svangerskapet. Da var det jo jente. Da hadde jeg ingen andre plager, men da lå jeg jo i sengen hele tiden. Også ble det SF til slutt da. Nå merker jeg mer sånne "fysiske ting", litt bekkenplager, sure oppstøt, alt man hører om liksom, men har nesten ikke vært kvalm (bortsett fra at jeg måtte kaste meg ut av bilen for å spy da vi ankom barnehagen i dag, men jeg tror jeg var FOR sulten rett og slett, og fikk en host litt sånn dårlig timet... For øvrig skikkelig stas å stå sånn utenfor barnehagen)