*Marianne*

Det største sjokket var egentlig at overraskelsen var at hun hadde kledd på seg alle klærne, og var klar til å dra i barnehagen... Vi var i barnehagen før det åpnet i dag!!? Lover godt for de siste arbeidsdagene.... (Og jeg håper jeg fikk understreket nok hvor mye enklere morgenen ble når hun var SÅ flink til å kle på seg selv)

Det tilspisser seg med juleforventninger her; Jenta som ivertfall av og til må vekkes, er nå våken kl 05, og oppe og på badet 05.45. Ropte akkurat til henne for å spørre hvordan det går, hun svarer "iiiikke spør hvordan det går, det er en OVERRASKELSE!!!" Bør jeg være urolig????

Hatt to (tre) flat'er gjennom livet, en av hver "stress-type": den ene kanskje litt over ønsket stressnivå, men en duganes brukshund, godkjent redningshund (sommer) fra han var ca 4-5 til han ble pensjonert, grei å jobbe med, glad i folk, litt mindre glad i hannhunder, men funket bra med andre hunder, men som sagt litt mer enn ønsket stress. Ble avlivet da han var 11 uten kjente sykdommer, men han var rett og slett mett av dage. Den andre (tispe) var frisk hele livet, med unntak av at hun ble operert i øynene da hun var ung (husker ikke hva det heter, men man skraper bort noe greier fra blinkhinna på øyet?), verdens stødigste, mest lettlærte, var en fantastisk familiehund og konkurranselydighetshund for meg som nybegynner i lydighetsringen. Flink med andre hunder av alle aldre og begge kjønn. Vi kom oss til kl.3 med direkte opprykk hele veien, presis og lettlært, men kunne selvfølgelig ikke konkurrere med presisjonen til en BC. Var med på det meste og hadde nok potensiale for både retrieverjakt og som redningshund, når jeg tenker tilbake på hennes egenskaper. Ble avlivet da hun var 12, da begynte bakparten å svikte, og hun var rett og slett gammel og mett av dage. Mellom de to hadde vi en valp (bror av siste tispe) som måtte avlives 7 mnd gammel, med sterk grad av AA, store forkalkninger, antagelig en fødselsskade, men det får vi aldri vite. Inntrykket av han blir nok litt feil, i og med at han var syk hele livet, som i tillegg ble veldig kort, men han var en stødig kar så lenge jeg fikk kjenne han:) Alle de tre flat'ene vi har hatt har tatt smågnagere og en og annen småfugl, men ingen har hatt noe voldsomt jaktinnstinkt (som i at de har stukket av eller hatt veldig stor radius) Flat'en kommer nok alltid for meg til å være drømmerasen, ivertfall hvis man ikke skal til topps i LP eller AG, og rett og slett vil ha en aktiv familiehund som kan klare på en god måte å være med på det meste man har lyst til å prøve (som redningshund tror jeg de egner seg veldig godt). Jeg kjenner ikke til helseproblemene innen rasen nå, da det jo er noen år siden vi kjøpte siste flat, men det er stressnivået jeg evt vil trekke fram som noe det er greit å være obs på. I tillegg syns jeg de begynner å bli (evt har vært noen år) ganske store/tunge, men det varierer sikkert mellom linjer. Vi har hatt en av hver, en ganske stor hannhund, og en ganske lett tispe. Det var den første som gjorde det bra på utstilling Men igjen, det er mange år siden...

Ja, her skiller vi de og. Maja er, *kremt*, noe mer entusiastisk innstilt enn Linux var, så det er greit at noen litt hundevante tar henne, evt om de tar begge to. Men jeg tror de to "barna" blir fordelt hos hvert sitt besteforeldrepar.

Mine foreldre hadde nøkkel til leiligheten vår sist, og nå til huset. De kommer til å ha Maja hos seg så lenge det er nødvendig, sist var Linux hos dem fra jeg ble lagt inn på obs-posten til ca en uke etter vi kom hjem med L. Det var veldig greit å vite at han ble ivaretatt på en god måte av folk han kjente hele tiden, og ikke fikk et minimum av oppmerksomhet fordi pappan måtte dra til og fra. Nå var jo det en god del lenger enn normalen da, og ikke på nærmeste sykehus, men jeg tenker det blir sånn denne gangen og, at Maja er "på ferie" så lenge det er nødvendig. Særlig siden vi nå må tenke på L også... Fint å ha foreldre en halvtime unna, og på veg til sykehuset, og som i tillegg er hundefolk

Tror det blir litt sånn status-ting for noen, for andre er det sikkert bare noe de syns er koselig, fordi de har råd og mulighet til det, men det skaper jo et visst press når mange gjør det, og noen ikke har mulighet:) Da syns jeg det er koseligere med tegninger, eller julekort som man kanskje bestiller et par ekstra av uansett hvis man først skal ha det...

Nei! Hos oss er det ingen som gjør det tror jeg, vi gav en liten konfekt til de ansatte da L flyttet over på stor avdeling, og det var fra L og et annet barn, men ellers ikke noe. Ser enkelte sender julekort til barnehagen, vi har ikke gjort det heller (kan godt hende vi gjør det en gang, men det får være en gang vi faktisk har husket å lage sånt fint bildekort, ikke et av de årene hvor det bare ble ferdig kjøpte, og kun ble tid til å skrive til noen få utvalgte)

Akkurat det er ofte en utfordring med "nye" kooikereiere, som er overbegeistra over sin sosiale valp og er overbevist at det er den rette rasen for alle. Ser det bl.a på rasegrupper på facebook. Så blir valpen 1-2 år, og blir en "ekte kooiker", dvs (for mange, og selvfølgelig varierer det) litt sær, lar seg ikke pille på nesen av andre hunder (eller mennesker den ikke kjenner), liker ikke hunder av samme kjønn, kan bli reservert, vil gjerne velge selv hvem den skal hilse på og ikke, litt vanskeligere å motivere ("whats in i for me?", men for all del veldig givende hunder å samarbeide med), og kanskje ikke fullt så enkel og sosial som den lille søte valpen var. Og det tror jeg gjelder i større eller mindre grad for andre raser og... I tillegg har jo "erfarne" eiere innenfor en rase kanskje ofte sett flere individer enn de som har rasen for første gang og er nye med rasen, så de har flere individer å basere sine erfaringer på...

Kooiker passer veldig godt til startinnlegget (hardfør, praktisk talt ikke pelsstell, tåler varme og kulde og snø og is (selv om pelskvaliteten nok kan variere litt), kan varsle litt, men skal bare "si fra", intelligente, ikke gjetere---), men de kan være litt sære og krever at man setter seg litt inn i noen utfordringer med mentalitet på forhånd (pleier ikke være noe vanskelig, kooikereiere er flinke til å snakke om både negative og positive ting, bare finn noen som har kooiker eldre en 1-2 år) og har med seg det når man ser etter potensielle kull.

*huske på å legge tisselaken i bilen* Jeg skal jo ikke kjøre til nærmeste sykehus en gang (ideelt sett), så jeg har goood tid på å ødelegge et sete...

Kjøp et enkelt (billig, for de vokser fort) valpehalsbånd i en av de minste størrelsene (men ikke aller minst tror jeg) men med mye justeringsmuligheter/mulighet til å lage flere hull. Vi hadde et tynt valpehalsbånd i lær helt i begynnelsen, kanskje det var 20 cm eller noe sånt... Du kan jo spørre i dyrebutikken om de har tips om str, hvis de ikke vet hva en kooiker er kan du jo bare si mellom cockerspaniel og springer spaniel valpestr. Vi ventet med sele til vår hadde vært hos oss en stund, han gikk mye løs i starten og var ikke en som rykket avgårde i båndet i starten når han gikk med halsbånd. Uansett kan det være greit å ha med valpen når du skal handle sele og det er jo ikke noe du MÅ ha akkurat i starten. I tillegg er det jo greit å ha noen tyggbare leker på lur, og en liggeplass. Og bæsjeposer. Og enkle vaskemuligheter når det plutselig er tiss over alt. Oooog kanskje en valpegrind/evt "kompostgrinder" for å verne det som ikke skal bites på.

Prøver å si til meg selv at så sjeldent man hører om noen som opplever at vannet går på et offentlig sted, så skal det vel litt til at det skjer meg? Planen de siste ukene er å kun oppholde seg hjemme, eller på steder hvor det kun jobber erfarne damer med (helst mange) barn som tar evt plaskende fostervann som ren rutine?... Er jo i praksis førstegangsfødende (keisersnitt sist) så jeg er jo helt uerfaren...

Memo til meg selv *ikke vær en kommode* (fnis.... jeg måtte bare)

Jeg hadde store tanker om å melde Maja på valpeshow, men jeg tror det utgår... har nok utfordringer med å stå på beina når hun tar av, da tror jeg ikke jeg skal prøve meg på løping (ikke tror jeg det ser særlig grasiøst ut heller...)

Jeg tror jeg glødet litt ekstra akkurat da, ja

Har jeg heldigvis ikke opplevd så mye, men svigermor bare MÅTTE ta på den da vi treftes nå i helgen, og jeg tror bare ansiktsuttrykket min tilsa at hun burde holde seg unna (da hadde jeg i tillegg drevet med kakebaking hele dagen, og sto på et glovarmt kjøkken og laget middag)...

Ikke jeg heller, sist gang. Nå følte jeg jeg hadde stor mage allerede når jeg tok testen Har allerede sittet på krakk når jeg tar ut av vaskemaskinen, i flere uker. Nå skulle jeg egentlig hatt noen som hjalp meg med klærne hver dag, og magen er jo egentlig ikke SÅ stor enda. Den er bare liksom akkurat der den er mest i veien...

Jeg føler meg som t.rex allerede, og jeg har 12 uker igjen til termin... Alt som faller på gulvet er tapt for min del...

Jeg er veldig, veldig glad for god oppfølging i dette svangerskapet altså, men må jo innrømme at å sitte å vente på venterommet hos fastlegen 1-2 ganger i uka for blodtrykk og urinprøve er bittelitt kjedelig, sånn helt bortskjemt tenkt... Fikk beskjed på føden på fredag at her vil de heller følge med en stund før noe eventuelt skulle skje, så de ser hver minste lille endring. Så da blir det ivertfall en gang i uka hos fastlegen og med to ukers mellomrom til føden for ultralyd... Blir godt kjent med baby da:)

Det er ivertfall ikke uvanlig;) Hører andre barn i barnehagen sier det samme, og de lærer jo av hverandre... Men, ja, det blir veldig spennende når det kommer en baby her. Det tror jeg ikke hun helt skjønner hvordan skal gå til enda. Jeg er jo mamman hennes.

Vi har sånt gratis i skogen, vi, og min hund klare å både drikke det, og bade i det, helt selv?

L har nok litt ressursforsvar når det gjelder meg også Hadde en periode hvor hun løp bort og sa "MIN mamma" hver gang noen andre pratet med meg. Nå bare brøyter hun seg imellom og er veeeldig kosete

Da skal jeg si det mamman min sier til meg; " Du gjør allerede verdens viktigste jobb, det er IKKE noe nederlag å gi det fullt fokus en periode" SF er ikke noe å spøke med, så det er bra du blir fulgt opp. Det går jo an å be om å få komme innom fastlegen for blodtrykksmåling feks en gang mellom de andre kontrollene også, hvis det gjør at man føler seg tryggere...

Andre "hormonforstyrrelser" kan jo også dukke opp på gammel hund, og sikkert minne om innbilt svangerskap. Lurt med en tur til dyrlegen:)

Ganske likt på oss to da. Jeg er i uke 26 + 3 i dag:) Og merker at hjernen føler seg supersprek, mens kroppen er plutselig veldig stiv og støl og ubevegelig. I tillegg til at hvis jeg går for fort/stresser for mye får jeg kynnere og blir kvalm. Tydelige tegn på å ta det rolig sikkert, men jeg tror jeg er litt sånn at så lenge det ikke gjør så vondt at jeg ikke kan, så fikser jeg det jo, så jeg burde sikkert hatt noen som fortalte meg at nå må du roe ned...