RDJ

Hehe, ja det kan visst se slik ut Sånn til mitt forsvar så tok jeg opp nysgjerrighet allerede fra første post Nysgjerrighet og gjenstående redsel er jeg helt enig med deg at er viktigere enn umiddelbar fluktreaksjon. Men samtidig skal jeg nok innrømme at jeg foretrekker hunder som ikke er så veldig skvetten av seg, så dersom man kan finne linjer som viser gode takter på alle disse momentene er det jo desto bedre. Årsaken til at jeg nevnte dette med spøkelsene igjen i forrige innlegg var rett og slett bare fordi jeg syntes det var litt morsomt at man kunne finne akkurat samme reaksjon på dette momentet i 3 ledd bakover.

Mange fine svar her! Tror nok gjerne at jeg har tillagt beskrivelsene litt for mye vekt når det kommer til den enkelte hund. Men det er jo uansett veldig interessante saker dette! La for eksempel merke til en svensk parring av en bruksrase hvor tispene i 3 ledd bakover hadde flyktet lenger enn båndets lengde under spøkelsesmomentet. Kanskje en liten og uviktig (?) detalj, men for min del hadde dette vært et varsellys. Dette med å "rette opp" en dårlig MH var kanskje litt tåpelig sagt, men skal forsøke å forklare. For nok en gang å sammenligne med jakthundverden: En god hundefører vil alltid få frem bedre hunder enn en dårlig hundefører, alt annet holdt konstant. Men likevel tror jeg ikke det finnes mange som mener at en dårlig hund kan bli bra bare føreren er god nok. Arbeidsformen til en jakthund, f.eks en drivende hund, er såpass genetisk betinget at man aldri kan utvikle og trene frem noe som ikke finnes i hunden fra før. Det er ikke slik at bare treningsmengden er stor nok, så klarer man utvikle et stort og selvstendig søk, bra drevsett, god losføring osv. Med mindre dette finnes i hunden allerede, blir det aldri noen god jakthund av den. Dette vises igjen på jaktprøvene hunden evt. går. Jeg ville ikke kjøpt valp fra en parring hvor foreldrene hadde elendige prøveresultater. Ser man til brukshundverden (ta i betraktning at her er jeg ikke så kjent, så ikke bli fornærmet om jeg kommer med noen grove generaliseringer her), er fortsatt mye genetisk betinget. Det sier seg jo selv, ellers kunne man nådd langt med en hvilken som helst hund. Men allikevel, så spiller hundetrenerens evner en mye større rolle her. Med terping og tålmodighet kan man i mye større grad få frem gode prestasjoner med en middelmådig hund, enn man kan det på jaktprøver. Dermed vil det, for meg, ikke være noen stor faktor at en parring er mellom to hunder som konkurrerer i lydighet, NBF, innehar IPO3 titler eller lignende. Som utenforstående vet jeg ikke hvordan disse titlene er oppnådd. Dermed vil MH og andre mentaltester spille en større rolle for min del, da jeg antar at dette viser mer av hva som virkelig bor i hunden. Dermed vil jeg rett og slett dra en liten sammenligning mellom jaktprøver (gjerne gjeterhundprøver også?) og mentaltester, da jeg tror at disse viser et mer ærlig bilde av hva som bor i hunden enn det en brukstittel gjør. På samme måte som jeg ikke hadde blitt overbevist av en oppdretter som sier at hundene jakter bra på tross av elendige prøveresultater, hadde jeg heller ikke vært trygg på en oppdretter av høyt premierte brukshunder som viste store brister på f.eks redsler og tilgjengelighet i linjene bak. Mulig at jeg tenker helt på trynet, men dette har i alle fall blitt min innfallsvinkel når jeg sitter med disse MH-resultatene

Nei, det er mulig jeg ordla meg dårlig her. Jeg tenker at både raseklubber og den enkelte eier/oppdretter har en oppfatning om hvordan en hund skal prestere på MH'en. Med å vise brister mente jeg ganske enkelt å prestere dårligere/annerledes enn forventet. I mitt hode er et eksempel på dette en brukshund type schæfer/malle e.l. som "flykter lengre enn båndets lengde" i momentet spøkelsene. Dette med å gå bort til kjeledressen har du naturligvis rett i med tanke på hva man kan lese av protokollen. Dog har endel oppdrettere tilgjengelig filmer av sine hunders MH, og her kan man jo lese hundens reaksjoner selv. På slike videoer kan man, etter mitt syn, se hunder som rett og slett ikke våger å gå frem til kjeledressen før eier har gått bort selv. Dette vil vel dog gå på nysgjerrighet og ikke redsel dersom man leser resultatet i ettertid? Jeg ville i alle fall tolket det som mangel på mot dersom hunden blir stående på avstand og bjeffe på kjeledressen, eller f.eks holder dressen med blikket mens den går i halvsirkler frem og tilbake foran den. Dog trenger de ikke vise noen berørthet etterpå.

Jeg har lett en hel del etter tråder om dette, men finner ikke noe som passer helt. Jeg har studert en hel del MH-resultater i det siste, og synes dette er veldig interessant. Dog lurer jeg litt på hvordan disse tolkes i praksis, og ikke minst hvor mye vekt som legges på resultatet. Dersom jeg drar paralleller til jakthunder, så er det jo jaktprøver som er avlsverktøyet på disse rasene. Dog stilles vanligvis ikke hunden bare på èn jaktprøve i løpet av livet, men flere. Min egen rase har et litt annerledes system i sitt hjemland, hvor en hund stilles i en anleggsprøve på våren, og deretter en prøve for en "rimelig ferdig opplært jakthund" samme høst. Vårprøven tester da ikke lydighet o.l. i særlig grad, men kun de jaktlige anleggene som ansees viktige i for rasen. Men selv om disse prøvene ideelt sett kun skal tas en gang, er det mulig forsøke en gang til dersom man føler at hunden ikke fikk vist sitt potensiale på første forsøk. En jaktprøve er kun èn dag i hundens liv, og den kan ha prestert både bedre og dårligere enn den normalt pleier. Når det kommer til mentabeskrivelser/tester, kan det vel tenkes at hunder kan ha hatt gode og dårlige dager på slike prøver også? Dette er jo nesten som anleggsprøver å regne, i og med at forberedelsene som gjøres kun er å sosialisere og miljøtrene hunden på generelt grunnlag. Dere som bruker MH aktivt når dere enten utvelger avlsdyr eller ser etter valp til eget bruk, hvor mye vekt legger dere på resultatene? Dersom moren til et kull du er interessert i har vist brister i sin MH, men kullet forøvrig har scoret rimelig greit, veier da dette opp for den ene hundens dårlige prestasjon? Antar man da at resultatet kan komme av type "dårlig dag" eller er miljøbetinget? Dersom du selv eier en potensiell avlstispe og dette skjer, hvordan forsøker du så å veie opp for et slikt resultat? Jeg lurer også litt på bedømming av "nysgjerrighet/nyfikenhet". Hvordan hunden oppfører seg når den nærmer seg kjeledress, lydkilde og spøkelser kan vel ikke bare komme av hvor nysgjerrig den er? Ut fra videoer ser man jo at hunden rett og slett ikke tør å nærme seg i mange tilfeller. Og den nonchaleringen enkelte gjør med "oi, nå luktet det jammen godt i motsatt retning her" er vel også et resultat av at hunden ikke våger? Jeg er litt interessert i hvordan dette praktiseres, for denne MH'en følger jo hunden resten av dens liv etterpå, og man har jo egentlig ingen måte å rette den opp på.

Takker for fine svar. Spørsmålet kom opp da vi diskuterte sporpremierte wachtelhunder. I Tyskland finnes flere ulike sporprøver for rasen, men alle retter seg mot ettersøk. Altså ingen gjenstander osv. i sporet. En av de mer krevende variantene her er et 1000 meter langt 40-timers spor lagt med kløvsko. Naturligvis med et antall vinkler osv. Bestått prøve gir en ofisiell tittel. Poenget her var at det virket ganske tilfeldig hvor disse titlene dukket opp. Vi kunne i Dogbase finne kull med 5 generasjoner uten noen tittel fra sporprøver, men hvor 2-3 hunder fra kullet går til 1.premie. Slik sett virker det som at hundene har evnen uansett, og at det er førerens interesse som gjør at de eventuelt går slike prøver. To ankepunkter her: Wachtelhundens arbeidsområde som (kort)drivende hund krever sannsynligvis mye av de samme egenskapene som av en god sporhund. Videre krever nok mange utgaver av bruksspor en helt annen konsentrasjon/arbeidsmåte enn de sporprøvene som gås med rasen. Derfor dukket spørsmålet opp om hva man egentlig skulle sett etter dersom man var interessert i en rase for bruksspor, og om det f.eks fantes linjer med mer utpreget søks/sporinteresse enn andre innenfor de enkelte rasene.

Hadde en samtale her om dagen som var rimelig interessant. Dog hadde verken jeg eller samtalepartneren særlig greie på saken, så vi ble ikke så mye klokere:-) Når det kommer til typiske allsidige bruksraser som malinois, schæfer o.l., finnes det linjer som er bedre enn andre til sporarbeid? Sliter litt med å formulere meg ordentlig her men. Er "sporvilje", i denne sammenhengen ment som evne og vilje til å følge et spor, noe som kan styrkes gjennom fokus i avlen? Vinklet på en annen måte: dersom man kjøper hund etter f.eks ringsportlinjer, altså en hund som i generasjoner har blitt avlet for en sport uten sporarbeid, kan man anta at denne har dårligere anlegg for (avansert) sporarbeid enn en hund etter f.eks IPO- linjer? Eller er det slik at bare driftene er på plass så er det opp til fører å kanalisere disse på riktig måte?

Forutsatt at du finner jaktlinjer: rasen jobber nær føreren og veldig sakte sett i forhold til raser/linjer som vanligvis blir foretrukket her til lands. Rasen jobber ikke i galopp etter hva jeg forstår, men i trav. Kanskje ikke en rase som er optimal i områder med glissen rypebestand.

Takker for svar, det er det jeg havner på selv også. Dog stoler jeg sjelden på nettoversettelser på "the finer points" av formuleringer, og jeg vet ikke hvordan forskjellen på "jeg vil sjekke det" og "jeg ville sjekket det" hadde sett ut på tysk. Frykter at et oversettelsesprogram bare ville sett forskjellen i nåtid/fortid og ikke meningsforskjellen. Derfor spør jeg her, slik at jeg ikke risikerer å gå glipp av noe i en rimelig viktig mail

Litt tåpelig å lage en tråd av dette men. Siden det er hunderelatert, tenkte jeg at jeg kunne spørre om hjelp her Fikk denne setningen som avslutning på en mail fra en tysk oppdretter her om dagen: "Ich werde das recherchieren" Konteksten er at jeg spurte om en jaktlig egenskap som ikke måles spesifikt ved jaktprøver, men som han bekreftet at det finnes forskjeller ved. Er dette en setning som forteller at denne personen skal undersøke dette videre for meg, eller anbefaler han at jeg skal undersøke det?

Min boxer skar seg opp rimelig ille på en tur en gang. Da lot veterinæren være å gi ham oppvåkningssprøyte etter å ha sydd ham sammen igjen, da han mente at hunden hadde godt av å få mest mulig ro i oppvåkningsfasen. Bortsett fra denne ene gangen, har vi aldri fått noe spørsmål om oppvåkning, veterinæren har bare gitt oppvåkning som en del av rutinen. Aldri opplevd noe problemer med det, men jeg har alltid latt hunden få ro resten av dagen uansett. Mine har i alle fall alltid vært rimelig trøtte frem til dagen etter, selv med oppvåkning.

Det er riktignok litt forskjell på drevfart mellom individer/linjer, men har aldri vært borti at schiller er kjent for å være direkte kjappe. Kritikken går vel stort sett motsatt vei, ikke alle som har sansen for "trege" og ekstremt spornøye schillere. Men det er mulig vi bare har forskjellige erfaringer her Føler meg dog trygg på å få de egenskapene jeg er ute etter i en schiller, men jeg forsikrer meg naturligvis om at jeg og oppdretter er på bølgelengde her før et kjøp. I og med at harehunder skal være stille helt til uttak, så vil jeg tro at det er stor fare for å få en slik hund i de norske rasene. En hund som støyter på fot er en absolutt forutsetning for meg, og det tror jeg kun jeg vil kunne være trygg på å få fra rene revelinjer.

Takker for bra svar, da er det jo akkurat som jeg håpet på da Er nok ikke så mange jegere her inne nei, men jeg liker å komme hit når jeg lurer på ting fra "hundeperspektivet" heller enn "jaktperspektivet". Mye kunnskap å hente Norske raser har absolutt vært med i vurderingen, dog veier funksjon litt mer enn patriotisme dessverre. Årsaken til at jeg har valgt å gå for schiller (er dog ikke hundre prosent spikret, og skulle det skje at en hygen eller halden- parring kan gi samme egenskaper så er jeg åpen for å bytte) er fordi jeg primært ønsker en hund som holder reven over bakken lengst mulig. En hund som er støter på fot, og som har et rolig drevsett er hva jeg er ute etter. Dette med fart på drevet er jo debattert, og mange mener at snitthastigheten ikke har noe å si for hvor godt reven turer. Dette kan nok stemme, men personlige preferanser gjør at jeg heller mot en saktedrivende hund. Har aldri jaktet med verken Hygen eller Halden, men etter hva jeg har hørt om spesielt Haldenstøveren så er denne gjerne mer sammenlignbar med foxhounds? Trangere i losen, gjerne stille helt til uttak, og høyere fart. Tror gjerne også at det kan være mer hareinteresse blant disse, selv blant "revehundene"? Fortell gjerne om dine synspunkter angående Hygen på revejakt, jeg er åpen for å endre mening.

Er det noen her som har erfaring med støvere til generelt friluftsliv? Er de trekkvillige (ski, kickbike e.l.)? Hvordan tolererer de kulde når de forholder seg i ro? Jeg hadde tidligere en boxer som jeg var nødt til å ta svært mye hensyn til i forbindelse med telting om vinteren, men ser for meg at de nordiske støverrasene gjerne er mer hardføre? For ordens skyld: Jeg vurderer en schiller som et komplement til wachtelen på revejakta. Dog er det viktig med en hund som passer inn i friluftslivet utenom jakta også.

Nei, det vises ingen skade på kloen i det hele tatt. Den ser helt normal ut, bortsett fra blødningen tidligere samt at man ser at nerven går helt ut til tuppen av kloa. Hunde viser ikke noe tegn til ubehag. Satser på at det er en engangshendelse.

Har en hviledag idag, så hunden har faktisk ikke gjort annet enn å lunte rundt på plenen. Tenkte meg en fjelltur i bånd nå i ettermiddag, men får se det an. Mulig at det har blitt en annen belastning enn tidligere, men hunden har da blitt sluppet flere ganger i uka siden 21.august, så kan ikke helt se for meg hva som kan ha vært annerledes disse dagene. Overnervøs som jeg er, så jeg for meg at det var en eller annen medisinsk tilstand jeg ikke hadde fått med meg, at nervene vokser for langt ut i kloa eller noe:-) Men da får jeg bare slå meg til ro. Hunden skal ikke slippes igjen før fredag, satser på alt er bra til da.

Sannsynligvis en liten filleting dette, men spør likevel. Hunden ligger på gulvet og sover, og plutselig ser jeg en blodflekk ved siden av ham. Det viser seg at det kommer fra en klo på ene bakfoten, og det pipler frem litt blod en liten stund. Nerven er tydeligvis blottlagt. Er det normalt at slikt skjer? Hadde det vært under aktivitet hadde det vært helt naturlig, men syntes det var snodig at det skulle skje sånn uten videre under hvile. Hunden har riktignok fått noen mil i beina under jakt de siste tre dagene, men det har ikke skjedd noen plutselig økning i aktivitetsnivå.

Wachtelen min er meget glad i vann. Trenger ingen motivasjon, men går uti frivillig når den slippes ved vannkanten. Han svømmer til jeg roper ham inn igjen. Igår avsluttet vi, noe motvillig fra hundens side, etter 2,5 time. Da hadde han vært oppe på land for å riste seg 3-4 ganger for så å legge på svøm igjen. Dette med å ta det rolig i starten er nok viktigere mentalt enn fysisk sett. Vi må avslutte før hunden går lei.

Angående våpensøknad: Man trenger ikke spesifisere hvilken jakt man skal bruke et våpen til. Man kan ganske enkelt skrive "jakt" på denne posten. Myndighetene har ingenting med hva man planlegger å jakte. Er det en rifle til konkurranseskyting, så skrives dette i stedet for. Man trenger heller ikke å være medlem i NJFF for å søke om våpen, men jegernummer (som man får etter å ha fullført kurset) må oppgis. Begrensningen er 6 jaktvåpen (dersom man driver konkurranseskyting, kan man ha eget våpen til mange av de ulike disiplinene, og dermed betydlig flere enn 6), og i prinsippet kan alle disse 6 være hagler. Dette med behovsprøving kan være så mangt, og det er ikke noe problem å begrunne 6 våpen av samme type. Det er dog verdt å merke seg at disse søknadene blir behandlet lokalt, og at enkelte politikontorer kan være vanskeligere å ha med å gjøre enn andre. Dermed KAN man komme utfor et saksbehandler som mener at du ikke har behov for 6 "like" våpen, og avvise søknader på grunnlag av dette. Dette er dog ikke noe vanlig problem såvidt jeg forstår. 21. august begynner jakta for min del, og det meste som kan jaktes med wachtelhund står på planen.

Tyskland har Dogbase. Denne brukes i alle fall av de jakthundraser jeg kjenner til, med indekser på aktuelle egenskaper osv. Men det koster litt å få tilgang. Google dogbase, så finner du det du trenger.

Jeg har wachtelhund, en 8 måneder gammel hannvalp. Anskaffet for jakt. En allsidig rase som fungerer både som kortdriver, apportør og ettersøkshund. Har sluppet hunden endel i desember og januar (i fravær av snø og frost), og de første losene har kommet. Søket er fortsatt nærmest fraværende, men har tatt seg opp. Fremover prioriteres apport og blodspor.

Wachtelhund: Stammer fra Tyskland. En allsidig jakthund som ble brukt både før og etter skuddet. I korte trekk kan man dele rasens bruksområde inn i tre deler: Kortdriver, apportør og ettersøkshund. Driver vilt med los kortere strekk. Drevtiden overstiger sjelden 30 minutter. Apporterer både fugl og hårvilt opp til og med rev. Ettersøkshund med evne til selvstendig å dra ned/stille skadet vilt til dette avlives av jeger. Opprinnelig var dette først og fremst en småvilthund, men dette har endret seg etterhvert som storviltet har blitt mer utbredt i rasens hjemland. I dag er jakt på klovvilt (villsvin, hjort, rådyr) den desidert viktigste oppgaven rasen har i Tyskland. Interessant er det også å merke seg at rasen også skal kunne fungere som støtende hund på fugl og hare. Samme hunden som ene stunden skal søke vidt og selvstendig etter vilt og deretter drive dette med los, skal altså kunne søke innen haglehold (30 meter) og støte ut forekommende vilt uten forfølgelse. Det er nok sjelden egenskapen som støthund i rasen blir utnyttet i nevneverdig grad, men dette er like fullt et moment på eliteprøven i Tyskland. Rasen holdes stort sett utelukkende av jegere, og jeg ser ingen grunn til at dette skal endre seg.

Selv er jeg glad i strimlet svinekjøtt som godbiter. Bare gi et oppkok, evt la dem trekke litt, for så å skylle bort skum og småtterier gjennom en sil. Er hunden liten kan du skjære i enda mindre biter. Noe av det minst arbeidskrevende jeg har funnet, og du slipper alle de snodige ingrediensene pølser typisk har. Du må forøvrig ha lykke til videre med hunden!

Jeg er selv veldig glad i musikk, og hører mye på musikk hjemme. Derimot kunne det aldri falle meg inn å høre på musikk når jeg er ute med hunden. Jeg ser flere nevner at de hører på lydbok mens de går tur. Jeg har faktisk truffet en kar som gikk langs en tursti med hundebånd i ene hånda og en pocketbok i den andre. Det kan umulig ha vært en enkel affære

Det er ikke det jeg prøver å si. Rent generelt lurer jeg bare på hva andre folk tenker om dette emnet, da jeg selv har fundert mye på det. For å bli litt mer konkret: Selv har jeg nå wachtelhund, og den svenske wachtelhundklubben har publisert en større rapport om rasens helse. Allergier er viet rimelig stor plass i denne rapporten, og gjennomgående er at det ikke skal avles på hunder med allergi. Dette synes jeg er positivt. Likevel ser jeg at dette er et komplisert problem. En hund som ikke tåler tørrfôr ville jeg sagt at er allergisk (under normale omstendigheter), men enkelte over meg er uenige i dette. Hva skulle man definert som allergi dersom dette skulle blitt en del av en rases avlskrav?

I og med at jeg er på rase nummer to hvor allergiproblemer er utbredt, er dette et tema jeg har fundert endel på. Jeg tenker nå først og fremst i avlssammenheng. Dersom vi ser på fôrallergi: Vi hører ofte at forskjellige fôrtyper ikke passer alle hunder. Dersom en hund får diaré av en spesifikk fôrtype, men fungerer fint på den neste vi forsøker, vil vi gjerne skylde på fôret. Men når går feilen over til å skyldes hunden? Dersom en hundeeier prøver fôrtype etter fôrtype med like dårlig resultat, og til slutt finner en type som endelig fungerer, så har det nok gått opp for ham/henne et sted på veien at det er hos hunden problemet ligger. Hvor går grensen for om en hund ikke bør avles på? Dersom man for eksempel er oppdretter av en allergiutsatt rase og selv råfôrer hundene, er det da bra nok at hundene fungerer dette råfôret? Bør man også fôre foreldredyrene på tørrfôr over en periode for å forsikre seg om at de fungerer på dette også? Det er tross alt ikke alle som har mulighet til å råfôre. Det samme tenker jeg på vedrørende allergi mot typiske "inneting" som husstøvmidd osv. Dersom oppdrettere kun har hundene sine utendørs, og lar tispa ha valpene sine i et eget anlegg tilknyttet hundegården, så vil man gjerne aldri oppdage det dersom tispa faktisk ikke tåler å være innendørs. Hvor langt bør man egentlig gå for å forsikre seg om at avlsdyrene er friske på dette området? Er det bra nok at hundene fungerer under de forhold man selv gir dem?