Her i huset bor det en 7 mnd gammel overlykkelig rusa-på-livet-valp, og en 9 år gammel lita tispe med seperasjonsangst.
I mitt tilfelle har separasjonsangsten forverret seg i form av at den gamle hunden er mye mer diltete innendørs (hun dilter etter meg uansett hva i verden jeg gjør, om det så er å reise meg opp for å rette på buksa så er bikkja på beina) men merkelig nok later hun til å takle bedre å være hjemme alene, nå som det er en hund til her. Hun har ikke noe forhold til valpen, men later altså til å ha en viss form for selskap i henne.
Men, mine to kan ikke være løse sammen uten tilsyn, og det er utrolig kjedelig å hele tiden måtte passe på de på den måten... Valpen må sitte i bur/lukket rom når jeg er ute, (fordi den ikke greier å begrense "herjingen" rundt den gamle, og den gamle ikke greier å si i fra nok til at valpen forstår at hun ikke vil ha henne hengende i øra), og det er først nå, etter fem måneder, at jeg tør å ha de hjemme alene begge to samtidig (pga den gamles tidligere hyle/skrikekor når hun var alene).
Det er fantastisk koselig med to hunder, men når det blir en del sånne mikk-makk ting, hensyn som hele tiden må tas, og hundene kanskje egentlig har det best i løpet av dagen når de er alene med deg, da bør man vurdere om det er verdt det, synes jeg.
For min del er problemløseren at jeg er hjemme 22 t i døgnet, og på den måten kan posjonere meg ut så hundene får nok alenetid med meg, hver dag.
Dette ble et rotete innlegg, du..