Dersom bikkjene (Malle bare, i grunn) stikker lenger enn jeg er komfortabel med gjemmer jeg meg bare, og da hun neste gang søker tilbake til meg blir hun småstressa av at jeg ikke er der jeg "skulle" være. Da ser jeg at hun resten av turen stadig holder litt mer kontakt. Kan hende jeg har luksushund på det punktet, men det er nå engang sånn vi har det her Den andre liker seg best oppi skoene mine, så hun får lite/ingen belønning for å tilby kontakt på løsturer. Jeg ser også at hun er mye tøffere med å slippe meg av syne da jeg går med begge/alle tre, hvilket er veldig behagelig.