Emilie

Og bortsett fra å konstatere dette faktum, hva kan man gjøre for å få bukt med problemet?

Nå tenkte jeg mer på dette sitatet her, @Kangerlussuaq.

Disse modellene som du sikter til, var vel i forbindelse med "normalisering av fedme". Et tema andre enn meg trakk inn i diskusjonen i utgangspunktet.

Diverse modeller? Du mener dette med at alle slags kropper kan representere noe som er vakkert? Et motstykke til det vanvittige kroppspresset barn helt ned i barnehagealder blir utsatt for.

Jeg ser bare ikke relevansen av det i denne sammenhengen. Men for all del, regnestykket er det samme her. Raffinert, usunn mat + passiv livsstil. Eller mener du at det barnehageansatte sitt utseende som påvirker dem?

Ja?

Og poenget ditt er?

Men hun kommenterte det ikke bare, hun tok ungen ut av barnehagen...

Har jeg noe sted skrevet eller på noen som helst måte uttrykket at man skal slutte å forske på fedme? Hvorfor prøver du å fremstille meg som om jeg ignorerer helseutrfordringer knyttet til fedme? Og før du skriver at jeg fremstiller meg selv slik, så kan du klargjøre sitater fra meg som passer til den karakteristikken. Jeg er en del av de 20%ene med over 40 i BMI, i følge kalkulatoren som ikke tar hensyn til forhold mellom muskler, skjelett og fett for øvrig. Tror du jeg er stolt over dette, tror du jeg trives med å puttes i en kategori som om jeg var slaktefe? Jeg er rimelig sikker på at vi befinner oss på helt ulike planeter. Slik jeg tolker dine innlegg er det altså hensiktsmessig, faktisk nødvendig, å pøse på med informasjon rundt forskning som støtter oppunder dine synpunkter og fjerne tjukke folk som fremstilles som vakker i mediebildet. Ja, det kan være helseskadelig, og det er ikke uviktig å fokusere på hvilke sykdommer fedme kan føre til eller forverre. Men vet du, jeg kan ikke se at det er for lite informasjon rundt tema. Tvert i mot. Likevel blir folk tjukkere, til tross for tiår på tiår med sannheter rundt fedme og helserisiko. Mens når noen endelig begynner å fokusere på det å elske kroppen sin, at den er vakker, uansett fasong, da blir det ramaskrik. Og ikke minst påstander om at dette fører til at folk spiser mer og enda mer usunt. Hva er det du ikke har fått med deg her egentlig? Det er nettopp slanke til undervektige mennesker som har blitt glorifisert i media de siste 50 årene. Kall meg gjerne arrogant her, men jeg har ikke lagt merke til at kritikk rettet mot slanke mennesker er like akseptert og ikke minst like utbredt, som mot overvektige mennesker. Dette er påstander med meget begrenset hold i. Ja, noen få overvektige mennesker tør å legge ut bilder av seg selv, iført begrenset mengde tekstiler, men de blir IKKE bare hyllet. Det samme gjelder også de på "andre siden av gjerdet". Personlig synes kroppshets er forkastelig, uansett hvilken kropp som kritiseres. Mote, media, fitness, skjønnhetsindustrien generelt. Problemet mitt er ikke at noen kanskje er sykelig tynne, mitt største problem er at mangfold har vært tilnærmet fraværende. Frem til nå. Jeg har ikke lagt merke til denne siste "trenden" du nevner her. Det jeg derimot har sett er at man fronter det å elske og akseptere seg selv for den man er og den kroppen man har. Og det mener jeg er udiskutabelt viktig, i den grad man mener at god psykisk helse essensielt for å kunne oppnå en viss livskvalitet. Jeg tror du misforstår konseptet her. Det handler ikke om å idealisere sykdom. Noe overvekt og fedme for øvrig ikke er - sykdom. Det burde være unødvendig å påpeke at det her handler om å se det vakre i oss alle, uansett hvordan man ser ut. At det eksempelvis går an å være tjukk og vakker, og at det er lov til å være stolt over egen kropp. At spørsmålet om "helse" må reises i denne sammenhengen er for meg helt ubegripelig. Jeg må jo spørre, tror du, helt seriøst, at dette er en overbevisning alle plutselig får bare fordi tjukke folk tar på seg fine klær og sminke og poserer på lik linje som andre modeller og kjendiser? Og sånn på siden, det er ikke helt feilaktig heller at tjukke folk kan være sunne folk. Nå er du ute på dypt vann. Jeg har ikke skrevet at det ikke er opp til meg selv å finne lykke. Som om jeg gir fullstendig blaffen i å ta ansvar for mitt eget liv. Det er rimelig provoserende å få denne "talen" på bakgrunn av det jeg har skrevet tidligere i tråden, flere meget vonde og personlige detaljer. Jeg valgte å dele dette for å sette dette med "fat acceptance" litt i perspektiv. Et slags forsøk på å få folk til å forstå hvordan det er å være overvektig i et åpenbart kaldt samfunn. Og det at det dukker opp tjukke rollemodeller kan gjøre livet til mange litt enklere, litt bedre. Jeg ser at jeg ikke lyktes med det. Det er ****** kjipt å få høre at "nå må du se å ta ansvar for eget liv og egen lykke", etter å ha delt traumer fra barndommen. Jeg er voksen og fullstendig klar over hvordan verden fungerer. Som barn visste jeg ikke dette. Den verden jeg møtte som liten var også den gang, full av urealistiske idealer. Men det var heller ingen som stod opp og sa at det er greit å se "annerledes" ut, det kan til og med være vakkert. Ingen. Og jeg opplever at samfunnet sviktet meg. Og samfunnet har faktisk et visst ansvar for oppvekstvilkårene til barn og unge. Istedenfor å takle traumet lærte jeg meg at jeg var stygg og motbyelig, det var sannheten for meg, opplest og vedtatt. Jeg lærte meg å leve med store psykiske smerter og skjule dem for alle, jeg tenkte at jeg ikke skulle være til ytterlige belastning og fremstå som et slags offer. Selvbildet mitt ble ikke knust, for det fikk aldri tid til å etablere seg. Det er deformert og sykelig. Jeg vokste opp i et hjem med begrensede midler, men vi spiste utelukkende sunt og næringsrikt og svært lite kjøtt. Idealene var slanke og "pene" og på skolen lærte vi at sukker, fett og fastfood førte til overvekt og sykdom. Likevel ble jeg feit, helt uten disse "sykelige" idealene. Igjen. Det er ikke greit med mobbing, men at overvekt ikke får plass i et skjønnhetsperspektiv, er faktisk med på å legitimere mobbing av tjukke folk. Og det gjelder for øvrig alle som ser annerledes ut. Det burde faktisk være plass til alle. Og igjen, jeg har aldri sagt at det er opp til noen andre å "fikse" meg. Aldri. Så hvorfor føler du at du må fortelle meg det? Jeg kommer ikke til å dele flere intime detaljer om hvordan jeg jobber med meg selv, men jeg kan skrive her og nå, det er ikke alt som kan fikses, selv med iherdig jobbing. Men det er jo kjempeflott at du har klart det. Tommel opp!

Kan man snu på den listen? 68 % mente homofili burde være lovlig 77 % mente sharia ikke burde innføres i deler med stor muslimsk tetthet 66 % ville ikke kontaktet politiet dersom de trodde at noen nær dem hadde blitt involvert med jihadister 61 % mente at kvinnen ikke var underordnet mannen 80 % mente at det vestlige liberale samfunn kunne bli kompatibel med Islam

Har jeg skrevet noe om klesstil? Jeg forstår ikke hvorfor du trekker inn dette, det er jo helt irrelevant for både tema og politikken.

Mulig det stemmer og jeg synes veldig lite om det. Men hvis man skal konsentrere seg om dette spesifikke bildet, så er det bare et bilde. Og jo mer man fokuserer på utseende, jo mer vil det fokuseres på det overfladiske og kyniske i samfunnet vårt. Jeg tror ikke noen er tjent med det. Forstår godt at hun velger å ikke kommentere "slike" bilder. Kroppsfokus burde være et ikke-tema i politikken.

Men dette ble vel en sak etter at "noen" (ikke document.no som var først ute med dette) mente at VG presenterte et bilde av Ernas kropp i en lite flatterende positur. Altså, jeg ser jo ikke noe "mindre flatterende" i en vanlig dame ikledd kjeledress. Det er jo den som "taler Ernas sak" som ikke har forstått greien. Det er et bilde. Av en middelaldrende, rund kvinne. I kjeledress. Det er jo egentlig ikke noe mer å si om den saken?

Hvor jeg vil? Du skriver jo at fedme ikke bør normaliseres, men hvis 50 % av Norges befolkning er overvektige, så er jo vi strengt tatt innafor normalen. Det er ikke direkte helsebringende, men man er faktisk ikke en freak selv om man er overvektig. Hele tiden og overalt utsettes man for et jag og en forventning om at man skal forbedre seg selv. Og hvis man ikke ser ut som posterkvinnen/-mannen, så er man ikke i mål. Disse for mange, helt urealistiske idealene får noe kritikk, men i langt mindre grad enn den kritikken man møter dersom man fremstiller en overvektig person som vakker. Gjør man det er man liksom pro elendig helse og fråtsing i fastfood. Det er faktisk utrolig viktig å ha et motstykke til industrien som setter en gitt fasong som eneste ideal. Det handler det ikke om å gå inn for å fremme usunn livsstil, det handler om å bygge et realistisk og ok forhold til kroppen sin. For øvrig er jeg rimelig sikker på at det føles bedre å ha et sunt selvbilde fremfor å faktisk være spesielt sunn. Hvis man må velge. Jeg tviler STERKT på at "fedmeaksept" stopper folk fra å prøve og leve sunnere. At dette liksom gjør folk mer likegyldig til helse, og rett og slett fører til enda større helseproblematikk knyttet til overvekt. Selv om det vanvittige kroppspresset man har i dag ikke fører til diagnostisert anoreksi, fører det absolutt til andre former for alvorlige spiseforstyrrelser. Og her må det være store mørketall med tanke på hvor mye skam som er knyttet til slike lidelser. Det er klart det er kjipt og urettferdig å få slengbemerkninger angående utseende sitt. Hvis slike kommentarer gjorde at du kviet deg for å dusje i offentlig anlegg, så kan du tenke deg hva som er årsaken til at jeg ikke viste meg i dusjen (eller gymtimene) de seks siste årene jeg gikk på skole. Jeg elsker å bade/svømme, men siste gangen jeg var i "Syden" for over ti år siden, var jeg fullt påkledd selv i 40 varmegrader, gjennom hele ferien. Jeg skammet meg så himla mye over kroppen min. Og det ble ikke mye bading kan man si. Bare at noen synes dette her var en god idé i 2017, sier meg at vi har en lang vei å gå:

Det er faktisk helt motbydelig. Hun har en kropp som alle andre. Den er hennes og ingen andre sin business. Det er jo for øvrig hodet hennes som skal styre landet og ikke kroppen hennes.

Jeg føler meg veldig trygg. Mine er ikke ikke så tøffe, mer unge og naive og har lært seg at mennesker er gøy. Så om jeg er trygg i realiteten er jeg ikke så sikker på. Men jeg er rimelig trygg på at størrelsen deres er avskrekkende nok. I hvert fall hvis man vurderer overfall/innbrudd av/hos meg.

Å være overvektig er ikke synonymt med å være uskikket fysisk til å holde følge med barn. Heldigvis.

Det som er litt for enkelt er at man setter likhetstegn mellom overvektig og handlingslammet. Det er ekstremt overfladisk å tro at en overvektig persons matvaner overføres til barnehagebarn, basert på denne personens utseende. Nå skal jeg være litt ærlig. Da jeg var fem år, jeg gikk altså i barnehage, visste jeg utmerket godt at det å være tjukk ikke bare var usunt (selv om jeg ikke helt visste hvorfor på det tidspunktet), det var også frastøtende og skammelig. Jeg visste at tjukke folk var dumme, late, grådige og mindre verdt enn normalvektige mennesker. Som femåring visste jeg at det å være en tjukkas var et sosialt handikap. Og jeg var en av dem. Hele min oppvekst var preget av samfunnets forrakt mot overvekt. Jeg mistet min barndom og ungdomsår på grunn av dette. De får jeg aldri tilbake. Det var først i voksen alder jeg klarte å forstå at overvektige ikke er dorske, inkompetente, uintelligente, stygge og generelt sett svært vanskelig å elske. Jeg hadde vært sjeleglad om en "nøytral" person hadde kunnet fortelle meg i løpet av min oppvekst, at det er ok å være tjukk. Å påstå at overvektige mennesker ikke er kapable til å utføre jobben sin like godt som en normalvektig person, er i beste fall arrogant. Men det er svært vanlig å presentere slike "sannheter" dessverre. I fjor sa selv en lege til meg at det var et under at jeg klarte å jobbe. Den fikk jeg til og med slengt i trynet skriftlig. Og dette å sammenligne noens utseende med tvilsomme holdninger til mennesker og dyr? Hvordan klarer du rasjonalisere det? Fedmeregnestykket er ikke noe nytt for oss som er tjukke. Det der har jeg fått tredd nedover ørene omtrent fra jeg brukte bleier. Men har det hjulpet meg? Annet enn å dyrke enda mer selvforrakt og følelsen av å feile? Hvis jeg hadde hatt barn hadde jeg ikke ønsket dette barnet ekstra fettceller. Ikke på grunn av helserisikoen, men i frykt for at mitt barn skulle måtte gjennomgå det helvetet jeg gjennomgikk. For det kan virkelig bli farlig. Livet mitt er i hvert fall ødelagt. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forstår så inderlig godt barn og unge som ikke holder ut i konstant press og mobbing. Press og mobbing som overvektige må gjennomgå hver dag. Nettopp derfor er jeg mye mer redd for at et eventuelt avkom skulle utvikle overvekt. Tjukke mennesker er late og dumme.

Jeg vil ikke se kors i gatene, jeg. Blir usikker, vet ikke hvordan jeg skal reagere på folk som bærer kors. Kristne er jo som oftest greie folk, men kristen-fundamentalisme skremmer meg. Det er dessuten krenkende for meg som holder på den gode, gamle og urnorske Åsatrua!

Jeg har ressursforsvar på begge mine. Den ene mildt og den andre moderat. Jeg tenker det er naturlig for dem, men samtidig skal jeg kunne ta fra dem hva som helst, når som helst. Så jeg prøver å forebygge og han med mest ressursforsvar aksepterer at jeg tar fra ham leker og godbiter, men i forhold til andre kan han bli ufin. Jeg synes ikke det er ok med sur knurring, og han får ALDRI vinne en cm på det. Så mulig han setter tennene i meg en dag og da er det godnatt. Men så langt har han gitt etter for mine krav selv om vi har "diskutert" en del, og det får han selvsagt belønning for. Han som er litt mildere er enkel å jobbe med og lettere å belønne ved forebygging. Dermed er ikke ressursforsvaret hans et reelt problem.

Pleier å ha på uendelig på bilder og vanlig på film. Synes det fungerer best

Det er ikke en enkel løsning. Og det er i de fleste tilfeller være en årelang prosess. En årelang prosess for å ende opp med en svært lav inntekt. Antakelig for resten av livet. Superattraktivt. Når man da sitter der, på bunnen av næringskjeden og må sjonglere midlene sine med presisjon, så får man slengt i trynet at man er lat, løste alt så enkelt, gadd ikke å jobbe osv.

Jeg får ta utgangspunkt i begge deler da. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive lenger, men jeg gidder faktisk ikke. Ikke når samfunnets aller SVAKESTE blir møtt med den utrolig kyniske og lite forståelsesfulle holdningen der. Da er håpet ute.

Ønsker du å provosere? Eller er du så arrogant at du mener og tror at å få innvilget uføretrygd fungerer slik?

Ja, hadde det vært gått an å få seg en normal stillingsprosent som det gikk an å leve av, så hadde det kanskje vært enklere for unge og jobbe. Men for tiden er det arbeidsgivers marked som gjelder. Og det blir faktisk arbeidstakere sjuke av. Null sikkerhet og for liten inntekt. Da er nav sikrere. Enn så lenge. Jeg kan GARANTERE at svært mange unge som står uten arbeid og som mottar AAP eller dagpenger, ikke nyter situasjonen sin. Og selv om Jern-Erna har lyst å gi et spark i rævva på samfunnets dårligst stilte, så kan jeg ikke se for meg at dette skaper fornøyde, friske arbeidstakere som skal holde det gående et helt liv.