For ett år siden havnet jeg i en skikkelig økonomisk knipe, jeg var i tillegg syk og vi (hun som jeg da bodde med og meg) hadde fra før av to andre hunder som krevde sitt. Jeg omplasserte min sankt bernhardshund, Major, fordi jeg ikke hadde nok penger til å forsørge ham, trist, men sant. På det tidspunktet snudde vi på hver krone og hadde knapt nok penger til å kjøpe mat til oss selv. Noe måtte ofres, og denne noen ble Major. Det høres sikkert klisjéaktig ut, men jeg solgte ham (til et veldig, veldig godt hjem), og for de pengene fikk jeg akkurat råd til å betale husleien liksom.
Jeg vet at jeg på mange måter gjorde det rette for Major, men jeg savner ham hver eneste dag. Jeg får vondt bare jeg ser bilder av ham, for jeg knyttet meg virkelig til denne store, snille og lojale hunden. Jeg klandrer meg selv for ikke å ha stelt meg bedre økonomisk og jeg klandrer meg selv fordi jeg lot meg påvirke så omfattende av det presset romie'en jeg hadde på det tidspunktet, la på meg. Major var en av veldig få hunder jeg faktisk kjøpte fordi jeg virkelig ønsket meg denne hunden, han var ikke pådyttet meg takket være tilfeldigheter, som så mange andre hunder tidligere. Jeg anskaffet meg denne hunden fordi det var noe jeg ville gjøre for meg selv, og det var full klaff fra første stund.
Angrer jeg? Ja! Jeg angrer, men så var det ikke bare meg det sto på da jeg tok valget med å omplassere ham, men omstendighetene. Jeg er fortsatt utrolig lei meg for at det gikk som det gikk, og jeg skal aldri, aldri, aldri sette meg selv i en slik sitasjon igjen.