Emilie

På toppen

Glemte jeg å si at faren til ene kullet du nevnte, også er faren til Major. Og spør du meg *kremt*, så er det ett av de flotteste dyrene jeg har sett og møtt

Hihi, sorry... Bare send meg PM for any questions hvis rasen skulle være reelt aktuell

Ja, og nå er jo schäferhunden en bruksrase, så jeg synes i grunnen det bare skulle mangle, selv om valpene er etter eksteriørlinjer. Utstillingshunder kan være like tøffe de, bare ikke så enkle å forstå seg på fordi de ikke alltid er helt balansert oppi topplokket, om du skjønner hva jeg mener. De har stort sett like mye krutt de, som en bruksavlet hund, det er bare ikke nødvendigvis like funksjonelt fordelt i knotten. Det det er ofte derfor mange schäfereiere river seg i håret når bikkjen deres tar av og utagerer så det holder, eller biter andre hunder og mennesker i innestengt frustrasjon. Forskjellen mellom oppdretterne er i all hovedsak at eksteriøroppdrettere produserer alt for mange valper, og som et resultat av dette selges flesteparten av disse som familiehunder. Oppdretterne kan ikke drive med hobbyen sin, som er utstilling og avl, hvis de setter skyhøye krav til valpekjøperne og samtidig skal ha tre kull i året. Det regnestykket går ikke opp. Det er en ond sirkel det der. Gode brukshunder derimot kan man risikere å måtte vente flere måneder og kanskje år med å få kjøpe - fordi flere og flere er blitt mer bevisst i sitt valg av schäferhund, fordi de vet hva de er ute etter og fordi oppdretterne der stiller krav! Jeg mener at man ikke skaffer seg schäfer med mindre man har en konstruktiv plan for hundeholdet sitt og ikke minst erfaring med rasen. Det ER nemlig en bruksrase og de skal ikke bare være rolige, daffe familiehunder, da har man i så fall fått en feilvare. Selv om du ikke var ute etter denne "diskusjonen", så mener jeg likevel at det er litt viktig å opplyse om de reelle forskjellene mellom show- og bruksschäfer. Det er ikke nemlig slik at eksteriørdyrene er bedre egnet for et liv som familiehund enn en brukshund. Jeg har selv en eksteriørtispe som til tross for sine åtte år, fortsatt er veldig aktiv og kan holde aktivitetsnivået oppe og gående i mange, mange timer for dagen. Det betyr ikke at hun er en god brukshund, tvert i mot, hun kan være skikkelig vrang, nervene står stort sett på høykant og hun er ikke alltid så enkel å motivere. Med andre ord, jeg har en relativt driftssterk hund, men driftene er ute og kjører de. Ikke egner hun seg så veldig godt som sofapute heller, så jeg har liksom fått verken eller Og det er dette mange risikerer å ende opp med fordi man ikke har nok kunnskap FØR man kjøper seg en schäfer, enten det er snakk om bruks- eller showhunder. My point exactly

Vel, dette med dysfunksjonalitet og sikling stemmer bare delvis. Av de fem jeg har hatt boende hos meg over en viss periode, er det bare to av dem som har siklet (og bare sånn apropos grande så hadde den siste husgjesten vår en sikkelproduksjon som ikke lignet grisen. Jeg har nettopp flyttet og vasket ut av leiligheten hvor han har oppholdt seg, og jeg har skrubbet vegger og tak for sikkel etter denne granden). Dysfunksjonelle? Tja, det kommer jo helt an på øyet som ser, men de som har vært hos meg har ikke hatt noe problem med å holde tritt med schäferen min og de andre hundene som har vært hos meg på samme tidspunkt (om det sier mest om sanktene eller de hundene jeg har, vet jeg ikke da, men lell). De herjer, løper og oppfører seg som andre, middels aktive hunder. Janosch, slevedyr, men ingen lathans. Cane, slevesak dette også, med tunge underlepper. Major, slevet ikke mer enn schäferskinnet mitt, med unntak av litt vannsøl når han drakk. Major, min late og dysfunksjonelle sankt bernhardshund. Major og langhårssankten, Mammut. Spore kunne han også. Siste klompen jeg hadde boende hos meg, Waya, ikke noe sikkel fra henne heller. Min egen Major, som jeg hadde inntil i fjor, var vel kanskje over gjennomsnittet aktiv, da jeg har en lei tendens til å miljøskade de dyrene som eventuelt måtte oppholde seg innenfor mine, fire vegger. Han spurtet ute på markene, og lydighet og spor var heller ikke noe han foraktet. Noen stjerne innen hundesport (med unntak av utstilling, forutsatt at hunden er pen) får man vel neppe om man velger sankt bernhardshund, men jeg vet om sankter som trenes aktivt og som stiller både i lp og agility. Og til attåthund å være, så er det jo slett ikke ille? Det er sjelden jeg faller for andre raser enn de som ligner min egen, eller skal jeg si var, men da jeg fikk oppleve sankten på nært hold var det noe helt spesielt som skjedde. Den grov seg rett inn i hjertet mitt og der har den blitt. Og jeg mener jeg har vært borti mye rart av hunder i alle former og fasonger hva gjelder utseende og mentalitet, men jeg kan telle på én hånd hvor mange av dem som har rørt ved meg, og et par sankter har vært to av dem. Jeg opplever sankten som noe av det skjønneste jeg kan tenke meg, en diger klomp med kjærlighet og hengivenhet. For meg er sankten rein terapi. Jeg har som sagt ikke opplevd noe lignende tidligere og kanskje det aldri vil skje igjen. Jeg måtte selge Major og det er noe av det kjipeste jeg har måttet gjøre, og bare jeg ser bilder av ham gjør det vondt. Og jeg har liksom mistet hunder jeg har vært oppriktig glad i tidligere. Så, om korthåret sankt bernhard er en aktuell rase, så anbefaler jeg på det sterkeste at dere hilser på et par og gjør dere bedre kjent med rasen. Jeg tror nemlig at folk har litt sånn hat-/elskforhold til disse bamsene, så om man får dem tettere innpå seg er det også veldig enkelt å gjøre seg opp en klar mening.

Mange fine bilder, og den barberte leonbergeren tok kaka :-P

Virkelig? Ikke så mange som har disse hundene på sin ønskeliste. Har hatt en selv og skal definitivt ha en igjen. Så send meg gjerne PM om du lurer på noe

Godt du skriver det i anførselstegn, siden standarden ikke har endret seg særlig de siste hundre årene, bare hundene...

Ja. Nå gjorde jeg et kjapt google-søk og dette var det aller første som kom opp (så nei, jeg har seriøst ikke letet etter noe ekstremt): Amerikansk showschäfer Tysk showschäfer Bruksavlet schäfer Som sagt, dette var noen av de aller første bildene som dukket opp da jeg søkte "american gsd", men jeg synes jo det er ganske skremmende hvordan de illustrerer ekstremitetene og ulikhetene.

Det der vil jeg påstå slettes ikke stemmer. At bruksavlede hunder er mer førbare, lettere å motivere, har en god balanse hva gjelder drifter og har en kropp som er bygget for funksjon, er riktig, og gjør dem derfor velegnet for bruksarbeid. Men det som ikke er helt korrekt her, er at en slik hund vil kreve MER enn en "showschäfer". Det er oppdretterne som krever mer fra valpekjøperne sine i så fall. En "vanlig" schäfer kan være et sant mareritt om den ikke får brukt hodet sitt eller kroppen sin, men det er så klart litt vanskelig å vite hva man ender opp med på forhånd da foreldrene til disse kan være både hummer og kanari hva gemyttet angår. Man skal heller ikke glemme at det stilles diverse krav til mentalitet også på utstillingvarianten, dvs dem som forvalter rasen gjennom raseklubben, noe som resulterer i ganske driftsterke, tøffe hunder (om de er velbalanserte er jo en annen sak da, men...) som krever sitt, både mentalt og fysisk. For å være helt ærlig, så vil jeg påstå at man gambler en god del hvis man velger seg en eksteriørschäfer, uansett hva man vil ha hunden til (utenom utstilling da, så klart!), og om det så bare er en familiehund man er ute etter. Man vet aldri hva man får, men brukshundene er i det minste, i all hovedsak avlet for NETTOPP funksjon - også mellom ørene.

Optimaen kan jeg også gå god for! Den er veldig god for huden, nesten uansett plager, både sprayen og hudvasken.

Nei, det vet jeg faktisk ikke, dessverre. Men jeg vet om mennesker som har brukt den og gitt den god kritikk Verdt et forsøk kanskje

Fungural sjampo (tror det var det den het). Kjøpes på apotek og er beregnet på mennesker, mener jeg, men jeg har fått den anbefalt av veterinær tidligere da jeg hadde en rotte for noen år siden, med sopp på ørene. Og sjampen funket den.

Bordeaux dogge, boerboel, sankt bernhard korthåret og grosser er de som faller meg inn. Kanskje aller helst bordeauxen.

Blogget om Catch og Bully

Hihi, den var jo søt den da

Synes nesten litt synd i Kamar her, men bare nesten (man er jo ikke en ekte basenji om man ikke har meniger man tør å stå for liksom )Hehe, vittig med den størrelsesforskjellen, skjønne guttene

Resten av bildene ligger i bloggen

Lykken:

Litt mer bloggings om ferie og min gamle hund: Fortsettelse.

Bildeblogg lagt ut, bare feriefjas

Blogg fra akvariet i Kabelvåg, var født en liten steinkobbe der nylig:

Ukultur, sa du? (Ja da, det regner her oppe i nord akkurat nå, og da blogger man )

Sommerhappy

Slakt!