Det som er så frustrerende er når dyrleger ikke vil/kan svare på det, i allefall når man bor sånn til at man har begrenset utvalg av veterinærer. Jeg fikk til svar at de ikke kunne vite det før man fikk svar, og jeg følte at vi gikk i sirkler. Jeg prøvde å spørre på utallige måter, men det hjalp ikke.
Jeg brukte antageligvis 10.000-15.000 kr på prøver som ikke hadde noe for seg, og hunden min døde kort etter (noe jeg var forberedt på). Heldigvis var hunden glad i å besøke dyrlegen, og det var snakk om blodprøver og undersøkelser som ikke var smertefulle, så hun led ingen nød av de prøvene.
Men jeg er litt bitter. Pengene er borte og det går jeg ikke rundt å tenker på, men en del av tillitten til klinikken er også borte. Det er det verste med hele greia, siden jeg fremdeles har hunder.