Leaderboard

Etter å ha jobbet litt med problematferd på folks hunder hjemme og hatt de på kurs, så mener jeg at terskelen for å avlive er ganske høy i mange tilfeller. For høy.

Det er et tema vi må våge å snakke mer om: hunder kan ha alvorlige psykiske lidelser. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere, for de fleste vet at hunder kan slite med forskjellige typer angst, men myte om "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" lever i beste velgående. Blir jo ikke rett å si at de er dårlige hunder, men de er alvorlig syke og lever med store, uhelbredelige plager/smerter. Det kan alle som har slitt med alvorlige psykiske lidelser og traumer skrive under på. Kanskje vi må bli flinkere til å la de gå? Både for deres egen del, for vår egen psykiske helse, og for samfunnet som helhet?

Drar vann utover hele når han drikker! Har selvfølgelig stort vanntett underlag men han drar det mange meter likevel.

Jeg har hvit gjeterhund omplasseringshund. Var egentlig innstilt på puddel eller en lignende lett førstegangshund. Skulle ikke ha hund på noen år, fordi jeg ønsket å bli ferdig med studiene og kjøpe bolig først. Så kom jeg over noen som trengte litt avlastning i ny og ne med hunden sin, altså sin hvite gjeterhund. Begynte å gå turer med den, ble utrolig glad i den, så når de skulle omplassere den var det for sent og jeg måtte bare ta den over! Nå må jeg påpeke at selv om jeg aldri har hatt en egen hund er jeg oppvokst med en staff som familiehund, var forvert for en puddel/labrador blanding fra veiviseren og jobbet på hundepensjonat i mange somre som ungdom, så jeg var ikke helt grønn. Men det å trene hund, og da enn brukshund var helt nytt for meg. Heldigvis er jeg helt bitt av basillen og elsker å trene hund! Nå skal vi begynne i NRH og jeg har lagt om hele livet omtrent. Drømmer allerede om en hund til, da ser jeg etter noe med enda mer motor som gjeterhund, tysk, belgisk eller hollandsk også da fra brukslinjer. Men nå skal jeg i alle fall vente til jeg er i full jobb og har egen bolig før en evt hund nr 2, det har jeg bestemt meg for ?

Dette er ikke dominansaggresjon, dette er hunden som sier fra at den er ukomfortabel og usikker i situasjonen og forsvarer seg. For hver gang dette skjer får hun større behov for å forsvare seg. Ta kontakt med en hundetrener som kan med språk og adferd (sjekk Norsk Adferdsgruppe for å finne noen nær deg). Du må lære deg å lese hunden og jobbe med tilliten mellom dere. Om dere ikke har gått kurs kan det også være en god start for å jobbe med tillit og samarbeid, bare pass på at kurset bruker belønningsbaserte metoder og ikke straff, det vil gjøre problemet enda verre. Ta også gjerne turen til veterinær for å sjekke at hun ikke har vondt noe sted. I første omgang bør du så langt som mulig unngå situasjoner der hun utagerer og biter. Lokk henne ned fra sofaen med godbiter eller en leke i stedet for å bruke fysisk makt. Når dere skal på tur, bruker du halsbånd eller sele? Bruk gjerne en sele slik at hun ikke får stramming rundt halsen, og pass på at den sitter godt og komfortabelt på kroppen hennes. En dyrebutikk kan hjelpe med det om du er usikker. Om problemet er når du skal feste selve båndet ville jeg avledet med godbiter når du gjør akkurat et, dere må jo på tur. Men søk hjelp så dere kan jobbe med selvtilliten til hunden og samarbeidet mellom dere og hundeholdet vil bli veldig mye bedre!

Det tror ikke jeg heller er noe sunt. Man kan jobbe med SÅ mange grunnferdigheter i f.eks. agility, som IKKE innebærer skarpe svinger, hopp eller smellbelastning på sårbare valpekropper. Jeg begynte med slalåm 2x2 innlæring ved 12 mnd. Men det er jo ingenting i veien for å lære valper eller unghunder å løpe 12 pinner alleslalåm med portene åpne dersom man har tilgang på det. Det er kjempenytting trening å ha i bagasjen til når man faktisk skal lære hunden slalåm. Jeg er overbevist om at skal du ha en hund som varer lenge i belastende hundesport, så er det avgjørende at du gir hunden variert aktivtet i løpet av uka. Turer i skogen, trekk på sykkel, søk i terreng osv. Styrketrening og kondisjonstrening. Variasjon. Oppvarming og nedtrapping, oppfølging hos fysio for å avdekke skavanker før de blir vondter. Og å ikke kjøre de for hardt.

Det var akkurat det en del rallyfolk var redd for, at sporten går samme vei som LP, mer og mer fokus på detaljer og pirking. Selv synes jeg LP er blitt en humørløs og gørrkjedelig sport, igen ska,få meg inn i en LPring igjen. Jeg hadde trodd at rally virkelig skulle være noe for dem som vill e ha en løsere snipp, og ha det avslappet og gøy med hunden i ringen, uten å fokusere på om føttene står rette veien..Håper virkelig at regelverket ikke blir like stivt og usjarmerende som i LP, forøvrig en sport jeg har har hatt mye moro med .

Det er jo det som er så trist. Opprinnelig var LP sporten som skulle være for "alle" hunder, og tilogmed i dag er det egentlig meningen at man skal vurdere presisjon og prestasjon ut fra rasens kapasitet. Men det gjøres jo ikke. Og så kom rally, som skulle være for alle. Nå blir det stadig mer presisjon der også. Jeg håper det ikke blir alt for ille der, men er spent og urolig for hva jeg kommer til å møte på om jeg noen gang kommer tilbake i hundesport. Jeg er ikke på FB, men fikk hundesport i dag, og ble bare trist av å se bc-landslaget i lydighet.

Ja, hva er alt dette styret? Jeg blir liksom litt oppgitt over kommentarer som «alle BC blir ikke kjempegod i LP» -nei, det vet vi vel alle ?‍? «Grunnen til at vi er så flinke er ikke fordi jeg har BC, men fordi vi trener masse LP 5 ganger i uka år etter år» - Ja, prøv å tren puddelen/japanske spisshunden/schæferen osv like mye, og se hvordan det går… Hvis man må trene så mye for å bli knallgod, så er det vel bare en rase som takler dette? Og som en sa; LP er ikke så mye om hvor lydig en hund er, som med hvilke presisjon en hund gjør øvelsen. Man kan sikkert med mye trening få f.eks en Eurasier til å legge seg, sette seg, stå på 10 meters avstand. (Og da er den veldig lydig i mine øyne). Men i LP skal bevegelsene skal være veldig raske og nøyaktig. Uten å flytte på labbene. Osv…. =presisjon I mine øyne er LP en hundesport for de som liker å trene masse/ofte og å pirke-trene, og likevel være fornøyd med å være i de laveste klassene. Vil man føle at man får mer igjen for treningen, så begynn heller med rally ?

Kanskje i utgangspunktet, men hvem vil ha en hund som allerede har bitt både voksen og barn, og fått dette grunnlaget inn? En 4 år gammel hund som har kommet så langt i et hjem som ikke gidder å prøve en gang vet jeg ikke om jeg ville overlatt til noen andre. Egentlig litt motsatt av det jeg sa i en annen tråd her, men jeg tolker situasjonen, og grunnlaget, veldig annerledes.

Jeg har hatt en sånn hund. Min var kanskje verre. Jeg vet ikke om min hund faktisk hadde drept et barn, men jeg vet at jeg var veldig i tvil om hvor langt hun ville gå. En hund som både var skarp nok, hadde mot nok og ble sint nok til å mene det. Hun var i utgangspunktet ikke sint på mennesker, men hun var ikke komfortabel rundt barn. I tillegg trigget barn i bevegelse jakt i henne. Sannsynligvis fordi hun mistet litt kontrollen og forutsigbarheten når de løp. Det samme gjaldt for øvrig joggere, syklister og sparkesyklister. Det ble en atferd som ble utløst av smerter i munnen, men som dessverre ble så befestet at selv når smertene var borte, så var atferden "satt". Fordi hun gikk med betennelse og knuste tenner i lang tid før det ble oppdaget. Hun bet aldri noen. Hun var nesten alltid under kontroll og de gangene hun kunne gjøre utfall så var jeg i forkant og hadde henne under full kontroll med lydighet eller bare ren fysisk makt. Men ingen har kontroll 100% av tiden. Jeg husker en gang, noen måneder før jeg valgte å avlive henne, at hun kom seg ut av hagen (fordi noen på besøk hadde slurva med porten). Hun gikk rett i gang med kattejakt og forsvant for meg på millisekunder. Hun var heldigvis ikke borte mer enn i etpar minutter før jeg fikk henne inn på fløyteinnkalling som hun var hjernevaska på. Hun var aggressiv mot andre hunder og jeg stolte ikke på henne rundt barn. 150 meter opp i bakken lå den en barneskole uten gjerder og 50 meter ned i bakken lå det en barnehage. Hunden stakk ikke med intensjon om å spise verken barn eller hunder, men TENK om. Tenk om hun hadde løpt opp til skolen eller ned til barnehagen. Jeg ble helt kald i meg av "worst case scenario". Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. Jeg anser meg selv som en ganske ansvarlig hundeeier. Jeg visste at jeg kjøpte meg en krevende rase og jeg håndterte henne godt. Hadde ingen bitt på samvittigheten, men det kom til et punkt der jeg tenkte at dette kan jeg ikke leve med, dette kan jeg ikke utsette samfunnet for og med dette dyret i hus kan jeg ikke sette barn til verden. Den hunden var et par måneder unna å bli 3 år. Den var rasende på de andre hundene i hus og hun hadde drept de uten å nøle om hun fikk sjansen. Vi levde i 1,5 år med adskilt hundehold, med sluseløsninger og stålkontroll på hvem som var hvor. Jeg fatter ikke at vi orka. Men det var en utrolig kjekk hund å trene med, hun var miljøfast, utfordrende og veldig veldig pen. Og jeg var skikkelig glad i henne. Men hun var en farlig hund og det tok faktisk ganske lang tid før jeg innså HVOR farlig hund jeg faktisk hadde. Uten at hun noen gang bet hull på noen som helst. For de første 1,5 året jeg hadde henne, så var hun en utfordrende, men ganske grei hund. Ettersom årene har gått blir jeg mer og mer letta over at jeg tok valget om å avlive henne. Tenk om. Jeg får frysninger.