Leaderboard

Jeg ønska med Eurasier, men det fikk jeg ikke. Og da kom jeg over langhårs collien som kunne brukes til det meste. Siden jeg bare var 14,5 når jeg fikk hun. Så var det viktig for mamma og pappa at hun skulle å være en familie hund. Jeg hadde lyst og trene agilty og utstiling. Det ente opp med lydighet. Kort tid etter jeg fikk hun, fikk jeg hilse på en korthår. Og det var mer riktig rase for meg. Det tok over 3 år før jeg fikk min egen korthår. I dag har jeg 3 hjemme. Hvor 2 er hjemmelagde. Trener lp rally , utstiling, bruks, id spor.

Første border collien kom i hus fordi jeg ønsket starte med lydighet. I etterkant har interessene gått via lydighet, agility, rallylydighet og landet på gjeting. Siden den gang har det blitt noen flere, samt egenproduserte valper. Så nå har jeg 3 stk fordi jeg liker holde på med sau, både i arbeid og gjeterhundkonkurranser - da er det i grunnen ingen andre fornuftige valg for min egen del, siden working kelpie ikke er helt for meg

Uff, det høres slitsomt ut. Hvor mye aktivisering får han faktisk? Kan det være for mye? Hva sier instruktøren på kurs? Får han tyggeben, hudruller og sånt? Har dere prøvd med tørrfôr i brusflaske for aktivisering? Hvilke raser er hunden blanding av, får den nok utløp for de naturlige instinktene den er avlet for? Jeg ville gitt nok å tygge på, og i tillegg jobbet mye med drakamp og apport. Dette er tydeligvis en hund som bruker munnen mye, og da må man jobbe med det, og ikke mot det. Og for all del, ikke kastrere hunden for dette! Hunden er ikke kjønnsmoden og det er lite sannsynlig at det kommer av hormonelt stress.

Halsbånd skal man være forsiktig med, spesielt på så unge hunder. Man kjenner dem ikke godt nok til å forutsi hvordan de reagerer på ting, de er mer spontane og uredde, og det kan gå galt når vi minst venter det. Min frøken på 9 mnd gikk pent og rolig (i sele, takk gud) for et par uker siden. Det var tisserunden ved midnatt, hun var trøtt og klar for senga. Plutselig spaserer det en katt opp på veien. Jeg skvatt, katta løp, hunden etter. Men hun var jo i bånd, så det eneste som skjedde var at det ble bråstopp. Frøkna ble kasta rundt og jeg fikk et rykk i håndleddet. Heldigvis var ikke håndleddet mitt brukket, bare forstuet. Jeg tørr ikke tenke på hva det ville gjort med nakken hennes dersom jeg hadde brukt halsbånd.

Har dachshunder, etter drevlinjer. Først og fremst valgt på bakgrunn av bruk, men også fordi det er en rolig og generelt frisk og stødig mentalt rase med litt sær personlighet, uten at den er hard eller urhundaktig på noen måte. Jeg tenker at urhunder og veldig egenrådige raser, er for folk som kan finne seg i de sære faktene deres. Sist jeg så en basenji hadde den bestemt seg for å sjekke ut noe og ikke gå videre sammen med eier, og den endte opp på armen for at eier skulle få den med seg. Enkelt med en liten rase, verre for den eieren med en ridgeback som ble stående i skyggen under et tre i parken, fordi hunden hadde bestemt seg for å bli liggende der, eiers bestikkelser, lokking og draing hadde ingen effekt. Det er dette som man må finne sjarmerende, og ha tålmodighet til, for å leve med slike raser. Det finnes en haug med raser som helst bare vil gå tur og gjøre som de vil (altså ikke trenger en jobb eller mental stimuli), samtidig som de ikke har slike rare innfall kombinert med en jernvilje eier må bøye seg etter.

"Kadaver-displin"? Det var da definitivt en ytterkant i andre enden... Det finnes jo en mellomting. Det er store gradsforskjeller mellom border collie eller spaniel og basenji... Dette handler vel så mye om selvstendighet hos hunden som behov og mottakelighet for trening. Mine ligger der de vil, gjør stort sett som de vil, når vi ikke er "på". Dsg er jo regnet som en lettrent rase, og vi har trent og konkurrert MYE, men han har også alltid hatt evnen til å ligge for seg selv, gjøre ting på egenhånd i hagen, og dilter ikke etter oss overalt hvor vi går (en sannhet med modifikasjoner etter han tippet 12, og er nå 16, blind og døv, så en del mer trengende, men det er en annen sak). Jeg har også en hund som fra tidlig av ga blaffen i hva vi ønsket og mente, og er i grenseland for urhund-type. Om man er vant til en borrelåshund uten egen vilje så skal jeg love deg at det er en overgang. Og de aller fleste vil sannsynligvis oppdage at de synes det er helt greit at hunden lar seg påvirke av hva eieren mener i blant. Da vi skulle ha hund nummer to skulle vi ha en tur- og kosehund som ikke krevde masse aktivisering og var fornøyd med litt søk i blant. Vi har jobbet oss halvt ihjel for å få hunden til å gå greit i bånd, komme på innkalling og generell hverdagslydighet. Fordi selvstendig hund med egne meninger betyr ikke bare at de ikke har behov for å demonstrere "sitt-dekk-stå" på konkurransebanen, de har heller ikke behov for å komme når du roper, gå ned fra sofaen, gå pent i bånd eller en del andre ting som er praktisk i hverdagen. Nå er jo ridgeback ganske trenbar sammenlignet med en del av de særeste urhundene, så jeg vet en del om hvilke raser som ikke skal i hus her... Det finnes hunder uten borrelås, med innkalling, som ikke må ha timesvis med mental aktivisering ukentlig.

Ja du kan ha rett i at det har blitt for lenge av gangen å jobbe med å gå pent i bånd. Han vil gjerne stoppe å snuse, men jeg har ikke latt han gjøre det så ofte, så kanskje han burde få litt mer frihet til å gjøre akkurat det.