Jeg tror ikke det handler om miljø. Det handler om gjennomføringsevne og ønsketenkning som forsvinner i hverdagen. Det er så mye man tenker man skal gjøre. Besøke et søskenbarn, få laget noe håndarbeid (hvor mange påbegynte håndarbeid/prosjekter har du liggende?), prøve et nytt spisested, ringe en venn som bor langt unna... Hvis man ikke setter av tid til det så blir det ikke gjort. Det blir "det skal jeg gjøre - en gang når jeg får tid". Og så er det hverdagen, med jobb, hund, familie, helse, trening, og alt annet. Jeg vet at fra jeg tenker at jeg burde ha en frisørtime til det faktisk skjer så tar det fort et par måneder for å få det til å gå opp. Da bestemor levde stod det "ringe bestemor" i kalenderen min en dag i uken for at det skulle bli gjort. Det var alltid hyggelig og noe jeg gjorde fordi jeg ville og satte pris på det, men hvis det ikke stod der forsvant plutselig dagen.
Så betyr ikke "nei - det vil jeg ikke", det betyr "ja, det har jeg lyst til, men det sklir ut i hverdagen". Har man en tid og et sted så har man en avtale, satt av tid til det i kalenderen, sier nei til å handle for svigermor den dagen eller kollapse på sofaen etter middag.
Og så er det noen som aldri tar initiativ. Kanskje vil de ikke mase, er redd for avslag, eller bare ikke finner tiden selv. Jeg har stort sett vært initiativtager til tur/treff/trening med hund, og siden jeg ble for syk til å prioritere å orge det så skjer det ikke. Men erfaringen min er at man må sette tid og sted. og at hvis man inviterer flere så er det garantert noen som ikke kan uansett, selv om de er entusiatiske og egentlig vil.