Leaderboard

Ikke så lettskremt da... ? Men konklusjonen jeg kan trekke er vel at det ikke er et klart svar på hannhund kontra tispe, og at det er veldig forskjellig selv innen samme rase ?

Jøss, finnes det folk som ikke lærer bikkja "nei"? Det høres tungvint ut! Måten(e) vi selv har brukt er vel bare de vanlige, nokså intuitive, dvs. si NEI med "streng" stemme og om nødvendig fjerne den fysisk når den biter/stanse den i det den gjør, osv. (Og nei, vi verken slår eller sparker hundene våre altså, som noen nå sikkert ser for seg. ) En hund på 5 mnd som biter "ganske hardt i håndleddet" når man gjør noe den ikke liker, trenger nok litt klarere beskjeder enn dulling og dilling med leker. Og det er fult mulig å sette seg i respekt uten å måtte ty til gamledagers voldelige metoder. Litt streng stemme og kroppspråk traumtiserer ikke en frisk hund.

Haha @Pingeling, du tippet akkurat vekten i retning hannhund igjen for min del. Jeg vil ikke ha løpetid, men jeg tenker det må jo være mulig å leve med. Nå er jo de fleste både hanner og tisper levelige i løpetiden, og så hører man om de slitsomme unntakene såklart, men neimen om jeg vet.

Dette med hanhund vs tispe er veldig en smakssak, og du finner noen tråder på forumet om det. Noen raser har større forskjeller på kjønn, men papillon er ikke en av dem. Tendensene er gjerne at hanhunder markerer mye ute, er såklart interessert i løpetisper, noen slutter å spise i perioder, kan stikke av, osv. Tispene har løpetid, og da må man være obs på løse hanhunder som kommer, og så varierer det en del hvordan tispene er i løpetiden. Noen er hormonelle og grinete kortere eller lengre tid av perioden. Mange mener at hanhunder er enklere og at tisper er mer komplekse i tankegangen, jeg er tilbøyelig til å være enig der, selv om det såklart ikke er snakk om voldsomme forskjeller. Hannene kan være mer territorielle og bråkete, mens tispene er verre hvis de først er agressive i en situasjon. Igjen er nok det beste å møte flere individer av rasen, besøke en oppdretter eller dra på utstilling, så dere får litt ulike inntrykk.

Jeg tror også at den uthevede delen i Wilhelminas innlegg er temmelig midt på spikerhodet.. Mulig jeg ser på ‘gamle dager’ i litt for rosa briller men jeg kan ikke huske at det var så mange forventninger og urimelige krav til hundehold generelt og ikke minst små hvalper. Nu til dags har jeg innteykk at frustrerende mange blir svært overrasket og fortvilet over at hvalper oppfører seg som just det, helt normale hvalper! Hvalper både tisser og gjør fra seg inne, de herjer og leker ( nei, det er ikke normalt eller ønskelig at en valp skal sove 20 timer i døgnet) de biter på både folk ( i mangel på kullsøsken å leke med) og interiør og de krever og skal ha mer aktivisering enn 5 minutters tisseturer x5 pr.dag.. Nå skal hvalpene på hvalpekurs omtrent før de har kommet inn døra, de skal ‘rotrenes’ ( tvangspasifiseres) , puttes i bur eller binge hvis de som helt normale hvalper vil være sammen med eier og skal helst kunne være alene en hel arbeidsdag etter max en uke.. Hvis de ( gud forby) protesterer eller reagerer på denne behandlingen, så er det noe galt med hvalpen/hunden og da må den dresseres/pasifiseres/til hundeinstruktør.. Aller helst skal de bare ligge pent på lading, til det passer eier å tilbringe tid med hunden. All normal adferd problematiseres og må ‘kureres’ med tildels svært tvilsomme midler. Problemet er ikke ‘bare’ at eiere har urealistiske forventninger til hundehold men også at mange skaffer seg raser/blandinger de ikke skulle hatt. Pussig nok er det ikke så uvanlig at folk etterspør råd angående anskaffelse av rase X eller Y ( ser man ofte her også) men hvis de ikke får de svarene de ønsker, så blir de fornærmede og henviser til at ‘jammen onkel Oskar’ jaktet aldri i sitt liv og hadde likevel utpreget jakthundrase , ja, vi har sauer på alle kanter her rundt oss men vi vil likevel ha polarhund, for vi har hørt at..’ , vil ikke ha rase som er kjent for å bjeffe mye, men jeg vil ha lapphund, for jeg har lest at det bare var å venne den av med bjeffing’ o.s.v.. Ett år senere kommer samme folk tilbake og ber om råd, for nå har de fått problemer. Surprise,surprise..

Det er jeg helt enig i, de er absolutt undervurderte når det kommer til sprekhet Jeg forstår din begrunnelse om at du ikke ønsker samme rase nå. Liker du ikke puddel, ser jeg ingen grunn til å ‘pushe’ rasen på deg. Litt usikker på hva du mener med ‘ikke røyter for mye’? Selv syns jeg f.eks. at chi’ene røyter ikke ubetydelig i røyteperiodene Når det gjelder lundehund; flott liten rase jeg har hatt på ‘ønskelista’ i mange år men p.g.a av både store helsemessige og mentale utfordringer, så skjer ikke det før man eventuelt har kommet et godt stykke på vei med krysningsprosjektet. Omtrent 30% av hunden dør/blir avlivet p.g.a mage/tarmsykdom , de er noe utsatt for pelsavfall ( bare flekker) , det er ikke ukjent at de kan være vanskelig å få renslige eventuelt blir sent renslige og lydberørthet som utvikler seg i den grad at det blir invalidiserende er ikke helt ukjent heller. Enkelte tisper får også smertefulle kramper under løpetid. Man må også regne med at hunden må taes spesielle hensyn til i matveien, for å ‘forhåpentligvis’ unngå utvikling av IL. Problemet er dessverre ikke så enkelt som for få oppdrettere, rasens genpool er svært liten og skal man bevare rasen for fremtiden med forventning om nogenlunde friske hunder som mål, kommer man ikke utenom innkrysning av andre raser. Dette er temmelig omdiskutert innad i miljøet og dessverre er det endel av oppdretterne og raseentusiastene som benekter at det er problemer og anser innkrysning av andre raser som ren blasfemi..

Det har du selvsagt rett i, at det i høyeste grad kan diskuteres hvor vidt det er etisk forsvarlig å operere på et friskt dyr, for eierens bekvemmelighet. Ser vi svart/hvitt på det, er det enkelt å si ; nei! Jeg tar på ingen måte lett på kastrering om noen skulle forledes til å tro det, på ingen måte. Jeg tenker fremdeles at det er etisk betenkelig å kastrere en hund, så fremt det ikke er klare medisinske indikasjoner på at det er til hundens beste/livreddende. Herunder vil f,eks. kryptorkisme, livmorbetennelse og unaturlig lange/mange løpetider med påfølgende problemer havne. Det er de ‘enkle’ og klare tilfellene men så har vi alle gråsone tilfellene.. Hva med miniatyrhannhunden som pisser ned hele huset, herunder sofaputer, borddekorasjoner og ellers alt innen rekkevidde. Hvis noen kan komme opp med løsninger som ikke involverer bur, såkalt ‘bellyband’ eller overvåking 24/7, si for all del i fra! Det er nok mange som vil være interessert! Det omplasseres/avlives en ikke ubetydelig del såkalte pissenisser eller de blir henvist til burhønstilværelse for resten av livet, hvilket ikke kan sies å være annet enn eksistens, ikke liv. Burde oppdrettere ta hensyn til dette i avlen? Helt klart! Er sannsynligheten stor for at mange oppdrettere kommer til å vektlegge en slik ‘bagatell’ i avlen? Skulle jeg tippe, omtrent like mange oppdrettere av flatsnuter som syns det er viktig at hunder faktisk kan puste fritt uten problemer.. Mao; forsvinnende få.. Så da er vi tilbake igjen til spørsmålet om hva som er viktigst; at man selv kan pusse glorien og si at kastrering er absolutt uaktuelt, om det ikke er et medisinsk problem som typ de ovennevnte eller skal man erkjenne at ‘her og nå’ så er det mange hunder som har ‘valget’ mellom å bli kastrert eller leve livet som burhøne , omplasseres gang på gang eller bli avlivet?

Jeg ville ikke bekymret meg. Ut i fra hva du forteller så har dere en veldig god og gjevn framgang, og så fremt man har tid og mulighet til å ta det i et rolig tempo så vil det lønne seg til slutt. Men det er absolutt lurt å bruke dagligdagse hendelser som dusjing og den slags til å la valpen være alene! Det er på en måte "gratis" trening. Jeg blir forresten veldig glad av å lese at du unngår å bruke bur. Jeg vet ikke om de andre valpene i kullet bruker bur, men det er en del som sier at hunden har lært seg å være alene hjemme en hel dag dersom den er i bur og ikke bjeffer/tisser. Da er den ikke nødvendigvis trygg inni seg, bare passiv grunnet tvang. Så det er mulig at din valp har kommet like langt eller lengre enn de andre i kullet på trygghetsfronten, men det er uansett ikke noe du skal tenke så mye på. Valper utvikler seg i sitt eget tempo, og selv med den beste treningen vil noen bruke ekstra lang tid.

Da jeg vokste opp var det hunder "overalt", ikke veldig forskjellig fra dagens situasjon. Kastrering var det ingen som vurderte, og jeg tror ikke engang folk tenkte tanken på å skulle ha hunder i bur. Og det gikk faktisk helt fint. Vi hadde mange hunder i nabolaget på begynnelsen av 90-tallet, og de var jevnt over snille og trivelige. Noen luftet seg selv, og enkelte var ikke så glade i barn så de fikk vi streng beskjed om å holde oss unna. Hunder var hunder, på godt og vondt. Men dette hormonhysteriet som tydeligvis er så vanlig i dag så vi aldri noe til, så at hunder bor tettere nå synes jeg ikke er et argument for kastrering. Spørsmålet er jo hva som har gått galt de siste 30 årene, for noe er det helt åpenbart. Ukritisk avl? Urealistiske forventninger til hva det vil si å ha hund? En god blanding kanskje?

https://www.nrk.no/mr/kelly_s-hap-samla-inn-pengar-for-a-kjonnsopererte-katten-pelle-1.15713454 Kom over denne saken på NRK. Kjenner at jeg er tvilende til denne operasjonen og hvor riktig det er å utsette katten for dette. Jeg syns Petter Bøckmans tanker rundt dette er fornuftige. Hva tenker andre om dette, er det riktig å utsette katten for et inngrep man faktisk ikke vet konsekvensen av?