Leaderboard

Endelig gikk drømmen i oppfyllelse, lille julaften 2020 fikk jeg melding om at Lill ( @Perfect Image ) hadde ei kortis tispe til meg. Tidenes julegave om jeg får si det selv! Jeg har i mange år vært bestemt på at det skulle en collie i hus når jeg igjen hadde mulighet til å ha hund, kort eller langhår var ikke så viktig. Navn har jeg hatt klart i godt og vel minst ett år tror jeg. En spesiell siameser frøken fra barndommen som er inspirasjon, vi hadde et bånd selvom hun tilhørte naboen. Jeg hadde i utgangspunktet vist interesse for et kull på en annen tispe hos Lill, men denne gikk desverre tom, derimot fikk jeg jo da vite at Kenza var drektig og om jeg var interessert i valp etter henne. Noe jeg absolutt var! Er det ei tispe jeg har falt pladask for over nett så er det nettopp henne, deiligere personlighet skal man lete lenge etter. ❤️ Hennes datter muffy, fra forrige kull har jeg også bitt meg merke i. Så for meg var det ikke tvil! Etterhvert ble det bestemt at utav de 4 tispene i kullet så skulle tric tispen til meg, og det føltes helt rett! Selvom jeg egentlig har hatt lyst på en blue merle, så hadde jeg bare hatt en feeling på tric tispen i dette kullet helt fra starten av. Ikke lenge etterpå beskjeden i desember, fikk jeg i januar også endelig kjøpt meg leilighet, allerede 29 januar tok jeg over den. Det ga meg bare knappe 2 uker til å gjøre i stand før jeg reiste avgårde for å hente Limit. Etter massiv innsats fra gode venner og pappa så gikk det sånn noenlunde i orden. Kasser overalt og ikke spesielt valpesikret enda, men det fikk duge! Imens grodde og grodde lille trollet og søsknene. Ca 5-6 uker: Fredag den 12.februar satte vi avgårde på den lange ferden fra Rogaland til omtrent svenskegrensen, og midt i en pandemi ikke minst. Vi gjorde så godt vi kunne ifht smittevernstiltak på veien, og det gikk heldigvis bra! Sent på kvelden/natten var vi fremme på overnattingsstedet vårt så vi valgte å sove ut og ta oss god tid, tror vi reiste siste stykket til Lill i 12 - 13 tiden på lørdag. Endelig var tiden der for første møte! ❤️ Etter en god time med snakking, hilsing på både de søsknene som fremdeles var igjen og ikke minst masse Kenza kos og litt hilsing på Grey, så satte vi nesen hjemover mot Rogaland. Denne gangen et liv rikere. Jeg tror hadde det gått an så hadde smilet gått rundt! Så si velkommen til Perfect Image Sky Is The Limit! N UCH Jack Mack's T'ulaidh Airgead "Kenza" x N UCH Love Me Like You Do Du Clos Des Duchess "Grey" Hun er mitt framtidshåp, min potet, sengevarmer og turkompis. ❤️

Lc kan ikke erstatte annen aktivitet, det er en sport de må være i fysisk form for å kunne utøve

Se etter en eldre omplasseringshund med den tiden dere skisserer å bruke :)

Kjenner ikke noe særlig til de rasene du nevner, men vil bare si at dere bør være veldig forsiktig mtp bruk av hundeparker. Du vet aldri hvordan de andre hundene i hundeparken er, om de har godt språk, er flinke med andre hunder, eller om de er voldsomme, eller ufine. Så jeg ville for all del ikke slipt hunden i en hundepark med ukjente hunder. Du risikerer at hunden din blir urettferdig behandlet og i verste fall blir angrepet av en annen hund, og da risikerer du igjen usikkerhet mot andre hunder eller problemer med utfall mot andre hunder o.l. Det er mye mye lurere å skaffe faste "hundevenner" som du kjenner godt, og vet er snille hunder som gå godt overens med din hund. Det er jo veldig store forskjeller på rasene du nevner utseendemssig og mtp pels? Men jeg tenker også at whippet høres mest passende ut av de rasene du nevner.

Jeg er svak for de i myndegruppen om dere ikke har tenkt aktivisere hunden gjennom ulike former for nesearbeid og lydighetstrening, men bare vi ha hunden til tur og kos. Samtlige av de myndene jeg har møtt og kjent (irsk ulvehund, whippet, borzoi, afghansk og saluki) har vært superenkle, super laid back, lettvinte hunder å ha med å gjøre. ..hvis du ikke vil bruke dem til typiske hundesporter. De jeg har møtt gidder ikke nedverdige seg til å gjøre triks for peanøtter, men de er kjempeenkle å gå tur med, for de gidder ikke stresse med å trekke avgårde, de bare lunter med i behagelig spasertempo. De minner meg egentlig litt om katter i mentaliteten. Største forskjellen på de myndene og kattene jeg har møtt er at myndene gidder ta på seg oppgaven med å gå tur med deg. Kan love at dere vil komme til å angre om dere kjøper en doodleblanding. Det er mye dårlig gemytt hos useriøse «oppdrettere» og rasene de blander er ofte hunder som krever mye mental stimuli eller 24/7 samvær med eier for å unngå psykiske lidelser som stress, depresjon, OCD, angst, irritasjon osv. Trikset for å holde en mynde lykkelig er å bli med i den lokale lure coursing-gruppen, hvilket gjør dem langt mindre krevende enn andre typer hunder.

Det er mulig dette er holdningen til noen av de du kjenner, men det er meg bekjent ingen "allmen sannhet" i Norge. Tvert imot. Det HAR vært en tendens til å kastrere som løsning på "alle" problemer, med det resultat at hunder med problemadferd som bunner i usikkerhet har blitt verre. Eller at man bare får bivirkningene av kastrering (inkontinens, overvekt mm.) og ingen løsninger. Hunder har en helt annen rolle i folks liv enn en hest, geit eller ku. De er rundt oss døgnet rundt, og har et helt annet krav til adferd enn disse dyrene. På godt og vondt. Og ja, det kastreres hunder over en lav sko i mange andre land. Med (blant annet) det resultat at man har lite oversikt over hormonrelaterte problemer i raseavl, fordi de ikke synes på den store andelen av hunder som blir kastrert før kjønnsmodning. Og det å gjøre det medfører som oftest ikke noen store problemer, man får enklere og mer føyelige hunder. Men heldigvis har vi lover i Norge som forbyr kirurgi på hunder fordi det er enkelt og bekvemmelig. I andre land opereres hunder også så de ikke kan bjeffe. Hvor stopper det? Hvilke inngrep er greit å gjøre, hvilke fysiske, kirurgiske inngrep er greit å gjøre, for at det skal være enklere å ha hund for hvermansen som ellers ikke ville taklet en frisk, voksen ukastrert hannhund? En del andre land har også et vesentlig problem med løshunder/gatehunder. Da inkluderer jeg også land som USA og England, det er ikke bare i sydenland et det skjer, og kastrering er en av måtene å unngå uønsket merproduksjon av valper på. Dette er et problem som så godt som ikke eksisterer i Norge. Kastrering er en av flere mulige løsninger på problemer som bunner i hormonell ubalanse, DET kjenner jeg få, om noen, som er uenige i. Min personlige mening, også samstemt med mange, men ikke alle, i mine omgangskretser, er at det ikke gagner hverken avl eller art å kastrere av bekvemmelighetshensyn for eier.

Det er flere varianter av dachs, de langhårede er nok de som er mest tilpasset som selskapshund, men det er en del svak mentalitet på dem (dårlig gemytt, usikkerhet). Vær nøye på oppdretter i såfall. Jeg vet ikke mye om mosjonsbehovet deres, men dachs er jo i utgangspunktet en jakthund med ganske mye pågangsmot. Den ene glatthårede vi har i familien går i timesvis på jakt. Og de bjeffer en del. Italiensk mynde er nok en fin og enkel hund som ikke krever så mye, samme med whippet. Greyhound er større og også nok litt mer krevende ift. aktivitet. Lagotto ville jeg ligget langt unna med tanke på gemytt. Eurasier har også en del dårlig gemytt. Jeg kjenner ikke keeshonden så godt, men de er jo beslektet. Ta en titt på finsk eller svensk lapphund heller? Om dachs er et alternativ så kanskje ta en titt på japansk spisshund eller mittelspitz? De har en del lyd, men ikke noe mer enn dachs. Hvis dere ser på blandingsraser ville jeg like gjerne sett på de renrasede variantene. En cockapoo er hverken mindre krevende eller har mindre pelsstell enn en cocker spaniel eller dverg/mellompuddel. I likhet med retrieverene, dansk/svensk gårdshund og welsh corgi er det aktive hunder som krever både mental og fysisk aktivitet. Særlig retrieverene kan nok være ganske krevende i unghundtiden (vær forøvrig forberedt på at i forhold til det dere møter på og får av rasebeskrivelser så er de fleste hunder en del mer krevende de første to årene). Av rasene du nevner tenker jeg kanskje at whippet kan være et godt valg, så lenge den får løpt fra seg nok. Men om dere bor 5 min unna en luftegård med bil høres det jo ut som en fin turavstand til daglig, spør du meg. Spørsmålet er hvor trygt det er der, i forhold til hvor mange hunder som er der til daglig og hvor greie de er. Ellers nevnte jeg vel bichon havanaise i det andre innlegget.

Hvis jeg feks. syntes at overdreven interesse for vilt var en stor ulempe, tenker du at jeg burde satset på en typisk jakthundrase? Hvis du ikke takler bjeffing, avbestill hvalpen og sats på en annen rase. Både for din egen del og ikke minst for hundens del! Hvis man har sterke aversjoner mot en eller annen egenskap, er det ingen god ide å skaffe en rase som er kjent for nettopp en eller flere av disse egenskapene. Å satse på å ‘trene’ bort en velkjent egenskap i en rase, er en dårlig ide..

Jeg vet sannelig ikke om jeg syns USA er noen god mal i denne sammenheng.. ‘over there’ kjønnslemlestes ( omskjæring) vel fortsatt over 60 % av alle guttebabyer rutinemessig ,declawing og debarking ( horrible inngrep) er fortsatt lov i mange stater og tullinger med komplekser kan holde store rovpattedyr som ‘kjæledyr’ hjemme.. Det avlives STORE mengder med ‘strays’ på daglig basis og synet på hva som er ok hundehold skiller seg vel noe i mange tilfeller fra hva vi er vant med..

Jeg hadde en hund som ble verre med utfall og vegret seg for trapper og å hoppe ut og inn av bilen. Hun hadde forkalkninger i ryggen og hadde store smerter. Ville absolutt kontaktet en annen veterinær og tatt røntgen av hofter og rygg asap.

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0102241 Hunden er fortsatt i vekst ved 1 års alder. Jeg ville ikke klusset med et så viktig hormon som testosteron før etter at hunden er ferdig utvokst, og jeg sliter med å forstå at en veterinær synes det er ok å gjøre det. Da må adferdsproblemer pga kjønnsdrift være helt uhåndterlige, og på en liten lapphund ser jeg ikke at det skal være tilfellet. Det er psykisk slitsomt å forholde seg til, ja, men uhåndterlig? Nei. Den veier mindre enn 30 kg. Det kan alle voksne håndtere til den er ferdig utvokst. At pubertetsfase-hunden ikke svarer til forventningene om å være en lydig koserobot kledd i fluff er ikke lovlig grunn til å kastrere den. Hva gjelder adferdsendring etter fjerning av det endokrint vev.. Forskjellen mellom kjemisk kastrering og kirurgisk kastrering er at den kjemiske stopper testosteronproduksjon indirekte ved å stanse LH-produksjonen i hypofysen. Den mekaniske kastreringen fjerner i stedet organet som produserer testosteron samtidig som LH-produksjonen fra hypofysen gjenopprettes til normalt nivå. Selvsagt blir det adferdsendringer. Min påstand om at hunden blir som en «gammel gubbe» (eller «tilbaketrukket og småsur» som TS beskriver det som) var ikke tatt ut av løses luften: https://www.akcchf.org/educational-resources/library/articles/exploring-how-spayneuter.html

Mine innsamlede data peker ganske tydelig i retning av at valper ofte gjør som de selv vil, og ikke helt sånn som eieren hadde tenkt de skulle gjøre. Å få raptus før leggetid har vært en gjenganger på alle mine. Klassisk tegn på trøtt valp. Jeg har egentlig ingen tips utover å gi en kald skulder når den oppfører seg helt uakseptabelt og å gi den riktig oppmerksomhet når den gjør som du vil. Gjør det mer attraktivt for den å gjøre som du vil enn å følge sine egne impulser. Jeg pleier altså ikke å legge meg borti, men lar bare valpen ha raptus til den finner roen, for den roen pleier komme ganske momentant etterpå. Legger jeg meg borti for å begrense raptusaktiviteten vil jeg bare gå inn i rollen som kjiping, og det er ikke nødvendig i situasjonen (synes jeg) fordi sengetidsraptus er noe de vokser av seg, helt av seg selv, og uten å ha blandet meg i moroa som en kjip fangevokter, så beholder jeg trofeet som verdens kuleste, og mine: «Nei!» beholder sin alvorstyngde til de situasjonene hvor de virkelig trengs. Edit: Jeg tok det som en selvfølge at du har prøvd triks som å be ham gjøre noe annet, som <hvasomhelst> han har lært som roer ham ned. Hvor langt har dere kommet med ligge-på-plassen-sin-treningen, og hvordan gjør dere det? Men igjen: fra mine egne erfaringer så hadde jeg bare ignorert, fordi jeg ikke har forventninger til at en 10 uker liten valp skal ha en sånn grad av selvkontroll at den klarer undertrykke kveldsraptusimpulsene. Den gjør det ikke med vilje, den er bare hardwired sånn, og det går over.

Jeg har selv kastrert hannhund, kjemisk. Blandingshund fra en tjuvparring, så faren hadde helt sikkert nok kjønnshormoner. Det var min første egne hund, og jeg var kunnskapsløs nok til at puberteten kom helt uventet på meg, så jeg hadde ikke jobbet forebyggende i det hele tatt, og jeg lot unoter utvikle seg, for jeg visste ikke hvorfor eller hva jeg burde gjøre. Bl.a. hadde jeg latt hunden styre alle turer selv, så turene gikk fra tisseflekk til tisseflekk hvor han fikk stå og ruse seg opp på andre hunders signalstoffer. Det måtte gå galt. Jeg ventet til hunden hadde fylt tre år før jeg fikk satt inn en chip. Det jeg oppnådde med den kjemiske kastreringen var å få kontakt med ham utendørs. Med den gjenopprettede kontakten, som vi ikke hadde hatt siden han var valp, fikk vi i løpet av det halvåret chippen virket trent bort alle unotene, og da chippen sluttet virke hadde jeg en veloppdragen hund som ikke trengte ny chip fordi han hadde fått gode vaner. ..så jo, jeg vet at kastrering kan være nyttig. I vekst er også kjønnshormoner viktige. Det er derfor jeg har en mening om saken.

Først må jeg si at jeg reagerer sterkt på at en veterinær anbefalte kjemisk kastrering på en ettåring. Jeg har sterke meninger om å klusse med hormonene på en hund i vekst og utvikling, og en lapphund er ikke så stor og sterk at man ikke klarer fysisk kontrollere den mens man jobber seg gjennom puberteten — som alle hannhundeiere SKAL være forberedt på at er jobb, om oppdretter har gjort jobben sin med å forsikre seg om at valpekjøper vet hva en hund er — for så å komme ut med en veltrent og veloppdragen, voksen hann i den andre enden. ..men det krever en daglig innsats. Om man ikke gidder det, så er jo kastrering før fylte 3 år en løsning, jevngod med doggie valium og prozac. Det er meg og mine meninger. Beklager det. Om veterinæren anbefaler quick fix, selv på en hund som knapt har påbegynt puberteten, så lytter jo de fleste til det. Når det kommer til svar på spørsmålet: Å fjerne testosteronet hans gjør ham jo umiddelbart til en gammel mann, eller «tilbaketrukket og småsur» som også er noe man beskriver mange gamle gubber som.

Mine umiddelbare tanker er at valper er forskjellige, og har ulike behov for nærhet. Den lille saken din er kun 9 uker, og viser tydelig at den (akkurat nå for tiden) har behov for nærhet for å kunne sove/slappe av. Jeg ville gitt den ALT av nærhet den kan få! Vel å merke nå i denne perioden - jeg tenker ikke at dette skal du måtte fortsette med hele hundens liv. Nå er tiden for å trygge valpen, og når valpen etterhvert kjenner seg tryggere, da kan du/dere øve på litt mer selvstendighet. Det høres kanskje motstridende ut, og du får kanskje noen tanker om at du vil tillære den altfor stor avhengighet av deg. Men jeg sier: pust med magen! Dette er som med små barn: om de får all den nærheten og tryggheten de trenger, vil de etterhvert søke ut og være trygge lengre borte fra foreldrene (for hunden: flokken). Gi det en 3-4 uker, så skal du se at du har en valp som har fått fylt opp må-sove-i-fanget-kvota si, og som er trygg på at det går helt fint å sove også på avstand. Lykke til!!!