I mitt hode er det først og fremst så enkelt som en hund som går godt overens med folk i alle aldre, tåler å håndteres av disse, lite ressursforsvar, som tåler en del styr, nye plasser, folk, folk på besøk, hunder på besøk og en variert hverdag med alt fra veldig hektisk til roligere perioder... Altså en trygg og nervesterk menneskeglad hund uten særlige diller, vokt, skepsis og aller minst alle typer aggresjon mot folk og fe.
Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å skille begrepet ut fra jakthunder eller andre typer brukshunder. Eller etter hvor mye aktivitet de trenger. Familier har vidt forskjellig aktivitetsnivå og familier består ofte av både jegere, folk med redningshunder og folk som driver med hundesport. De fleste jakthunder er feks i aller høyeste grad først og fremst familiehunder og blir brukt til jakt (inkludert trening) maks 2 måneder i året etter innlæringen. Jeg har inntrykk av at det stort sett går fint. Man skal ikke undervurdere alt en hund som er inkludert som en fullverdig del av en barnefamilie får av stimulus, det er ikke bare hundetrening og evt annen hundespesifikk aktivitet (feks jakt) som stimulerer en hund nok til at den får et godt liv.
Jeg vet ikke om jeg kjøper premisset om at jakthunder blir omplassert av familier mer enn andre hunder i familier eller for den saks skyld hos par eller enslige. Både familier, par og enslige kan gjøre dårlige valg og det er mange hunder av mange raser som har fått kjent på det. Aller hyppigst ser jeg det imidlertid når det er snakk om store endringer: Folk som flytter fra hverandre, i lag og ikke minst når man plutselig står der med en baby eller to. Det siste er noe folk har planlagt for i veldig forskjellig grad, og det er nok mange utfordringer som kan utløse en omplassering i slike tilfeller. Uansett rase.