Leaderboard

Hun har allerede en tråd om eurasier vs golden og fått mye god info der.

Hvis det du er ute etter er "en type rase som det ikke er så farlig å «prøve og feile» med. En enkel rase som ikke krever så kjempe masse grensesetting og hjernetrim. Men som er enkel, snill og glad." så tenker jeg jo at det passer veldig godt på en golden, kanskje helst en tispe? Da betyr ikke det at den ikke trenger grenser og hjernetrim og aktivitet, og de er jo som det blir nevnt aktive og sosiale, kanskje litt bompete og klumsete hunder. Og store og sterke. Men de er som regel godhjerta, omgjengelige, og du ødelegger ikke hunden om du gjør en (eller ti) feil. De er robuste, og tåler litt, men er fortsatt hunder som skal få (og har evnen til å ) bruke hodet og kropp. Men ha i bakhodet størrelse, røyting og en egen evne til å bli våt og skitten (man bør ha litt humor)… (og noen helseissues, greit å sette seg inn i)

Enda et kryss på riktig sted - orienteringsprøve bestått ?

Konsekvenser om de ikke klarer det? Onde tunger (og jeg kan være en av dem når det gjelder NKK) ville kanskje sagt at da hadde man muligheten til å starte på nytt, skape en organisasjon som tok hundehelse på alvor... spesielt når det kommer til avl og den rollen deres utstillinger har fått i så måte. Jeg er medlem av NKK kun fordi jeg «må» og hadde like gjerne sett noen andre ta den oppgaven. Kanskje aller helst. Men det er spørs om NKK sentralt er det største problemet - raseklubbene er så små budsjett at de består nok og da er man vel like langt. Når det er sagt så tror jeg NKK klarer seg greit. Det må da være begrenset hvor store utgifter de har - for jeg regner med nær sagt samtlige er permitterte. Så enten via kommende statlige overføringer eller en eller annen spleis, så lander de nok på bena.

Jeg håper de kan reddes. NKK betyr mye for mitt hundehold. Jeg har rasehunder som er registrert hos dem. Jeg konkurrerer i flere hundesporter og har vært på noen utstillinger. Jeg vil virkelig savne hunde-arrangementer hvis NKK forsvinner. Har allerede mistet ett år på grunn av hundesykdom og Covid19. Jeg har vippset litt. Jeg bruker jo flere tusen kroner i kurs og konkurranser i løpet av ett år. Så jeg har ikke problemer med å støtte NKK.

For min del spiller det liten rolle. Jeg er medlem, men bruker ikke medlemskapet til noe. Konkurrerer bare i Sverige og er medlem i SKK også.

Kjempe søt ?

Enig med Simira, kunnskap er viktig. Men like viktig er erfaring. Eller en øvelsessak, som du sier. Og kombinasjonen av dem er gull. Du sier du har null erfaring med hunder - klart du blir usikker! Tenker på meg selv da jeg fikk valp for første gang. Selv om jeg var vant med hunder var jeg engstelig og usikker - redd for å «ødelegge» hunden og gikk «på tærne» både i overført og bokstavlig forstand. Det gikk seg til etterhvert som vi ble kjent med hverandre. Personlig er jeg ikke så glad i den «jeg er sjefen»-tankegangen. Joda, til syvende og sist så er jeg jo det, men hvilken sjef vil man være? Det er ingenting i veien for å la hunden få vikariere litt som sjef innimellom. Hvor fort vi skal gå. Hvor lenge vi skal stå å snuse på en og samme flekken. Hvilken vei vi skal gå. Hunden må få rom til å gjøre sine hundeting - er overbevist om at det gir hunden et rikere liv. Selvsagt avhengig av grunnen til at vi er ute - er vi på en transportetappe eller er vi ute og går tur. Det er et samspill. Så forsøk å senk skuldrene litt, det går seg til. Det virker som du er omtenksom og har hundens beste som utgangspunkt - og det er det beste utgangspunktet du kan ha. Og en normalt sammenskrudd hund blir ikke ødelagt av at du evt gjør noen feiltrinn. I alle fall innenfor en normal definisjon av hundehold. Altså et hundehold uten vold og aggresjon, med basale behov som mat, drikke, aktitvitet, oppmerksomhet og kos dekket. Lykke til!

Ja, hundene merker nok at du er utrygg. Anbefaler deg å lese litt om språk og hverdagslydighet hos hund. Hverdagslydighet fra valp til voksen av Aarrestad, Ikke skyt hunden! av Karen Pryor, Om adferd og læringhos hund av Ingri og Vegard Øksnevad (Lundqvist hundeskole), for eksempel. Ellers kan du jo titte litt på forumet her, særlig under trening og adferd og valpeforumet, hvilke utfordringer folk har med hundene sine og hvilke forslag som kommer til løsninger. Og ja, du er sjefen, men det er bra at du også tar hensyn til hunden. Det du vil gjøre med en egen hund er å trene den til å gå slakt bånd, og bruke en kommando (som må læres inn) når den står og snuser og du vil gå videre. Det er ikke farlig å stramme båndet til hunden så lenge du ikke rykker i det, eller haler hunden bortover. Mange hundeskoler tilbyr samtaler og råd før man kjøper seg hund, kanskje noen i nærheten av deg gjør det? Eller du kan dra på en hundeklubb i nærheten og se på trening og snakke med folk der, når/hvis det starter opp igjen. Jeg synes det er viktig å først og fremst lære å lese hunden og signalene den gir, alt fra når den er ukomfortabel, glad, overgira osv., og deretter hvordan hunder lærer. Da har du et godt utgangspunkt for å oppdra en hund og forstå litt hva den tenker og føler.

Hvor lenge har du hatt ham? Hvilken rase? Får han noe mental aktivisering utenom tur? Noe av det viktigste er å gi ham tid til å slå seg til ro og bli trygg på både deg og nytt hjem. Det kan ta tid, selv om han fungerer greit inne. Håper du har en god sele på ham, så han ikke kaster seg rundt i halsbåndet. En grime kan også være et godt verktøy en stund, til du får jobbet inn bedre kontakt. Han vil ikke forstå hvordan han skal gå pent i bånd av seg selv, det må du lære ham. Hvis du har god kontakt inne, jobb med det. Tren kontakt hver dag, med ekstra gode godbiter på en bestemt kontaktkommando (vi bruker "se her"). Når det sitter kan du gradvis begynne å gjøre det vanskeligere. Jobb med det foran utgangsdøren før dere går ut. Så går du en "vanlig" tur uten å bruke kommandoen eller sloss med hunden, til du kommer til et kjent, uforstyrret sted. Om du har hage/innkjørsel som er skjermet og rolig kan du bruke det også. Da ville jeg hatt på grime og kort bånd, slik at hunden ikke kan kaste på seg og herje, og så jobb med kontaktkommandoen. Videre kan du øke gradvis vanskelighetsgraden og forstyrrelsene. Båndtrening ville jeg ventet med til du har en god kontaktkommando på plass ute. Bruk en god sele, og gjerne strikkbånd og magebelte, så han får brukt seg litt.

Hei, sonen ❤️ Dette er Ia, som pleide å ha Tinka, som så fikk Marvin. Jeg har mistet passordet mitt (ut av hodet), og har ikke tilgang på e-posten jeg brukte i 2008, så jeg har gått gjennom et lite identitetskifte og laget meg en ny bruker. Mange av dere vet at Marvin ikke bor hos meg nå, og jeg føler for å skrive om det, fordi jeg har kviet meg litt for å komme tilbake til sonen etter å ha snakket sååå mye om valp for et par år siden. Jeg vil så gjerne sone aktivt igjen, og da må jeg liksom klargjøre litt for å kunne snakke om ting som skjer i livet nå. Akkurat nå. Okei. Les hvis dere gidder, spør hvis dere vil! Nå skal jeg være skikkelig ærlig, uten å være for utleverende, forhåpentligvis. Jeg skrev jo så mye om valpen jeg fikk for to år siden - lille Marvin - og alle gleder og utfordringer rundt det. Marvin var hos meg det første halve året. Deretter skjedde et samlivsbrudd (heh, litt morsomt for de som fulgte "kjæresten min liker ikke hunder"-tråden), som gjorde at jeg for å kunne beholde hjemmet mitt måtte jobbe 100% ved siden av teaterhøgskolen ut studiet. De som kjenner teaterhøgskolen vet at det er et veldig krevende studie, og dette var mitt siste år, så jeg jobbet 8 timer natt, 16 dager i måneden, og var på skolen 12-13 timer hver dag. Da passet min kjære mamma Marvin, som mange har fått med seg på sosiale medier. I februar/mars-ish flyttet Marvin tilbake, da jeg satte opp forestilling selv i perioden, og alt var fint. Han var hos mamma når ting var veldig travelt, men stort sett hos meg. Jeg trodde jo dette bare var for en kort periode. Så gikk jeg ut av skolen i juni, med skikkelig gode karakterer (skrytskryt), oppdrag i vente, og fin hund. Dagen etter vrikket jeg ankelen og havnet på krykker. I to måneder. Jeg bor i femte etasje uten heis, satt helt fast her, og igjen kom mamma og hentet Marvin. Denne skaden trakk veldig ut. De trodde først ankelen var forstuet og at alt kom til å gå fint. Da den aldri ble bedre prøvde de å ta MR-bilder, men de ble bare utydelige da hevelsen ikke tillot meg å ha ankelen i riktig stilling. Etter noen uker til fikk vi endelig tatt leselige bilder, og de fant to røkne leddbånd, og et brudd som hadde fått leve sitt eget liv. Hva som brukte lengst tid på å gro vet jeg ikke, men selv da jeg begynte å gå igjen utover høsten var det å gå ned trappen flere ganger om dagen en stor belastning. Marvin var hos meg i perioder, men etter noen dager etter uker måtte jeg alltid innse at det ikke var forsvarlig, og at jeg risikerte å slå opp igjen skaden hvis jeg fortsatte å overbelaste den. I julen var jeg hos mamma, og innså at Marvin hadde slått seg helt til ro der. Jeg er fremdeles åpenbart viktig for han, og vi elsker hverandre, men han blomstrer som den kongen han er sammen med mamma og hennes hund, Scilos, som Marvin forguder. Jeg har hatt han her hjemme flere ganger etter at bruddet ble bedre, og han er jo bare verdens beste kosegris, men han virker ikke ordentlig lykkelig før han er med mamma og Scilos igjen. Det er bare vondt å ta han bort fra dem, og til slutt ble vi enige om å la han bo der. Det var ingen enkel avgjørelse for meg personlig, men for Marvin sin del var det helt åpenbart at å ta han hjem igjen hit nå var å ta han bort fra flokken. Han har jo tross alt plutselig vært der mer enn han har vært her. Jeg har vært full av dårlig samvittighet, selv om vi alle har det fint, og kanskje en god dose skuffelse over at alt dette skjedde etter gleden over å ha fått min første valp. Heldigvis fikk jeg oppleve en så fin valpeperiode, og jeg får se resultatene av det i en tillitsfull, lykkelig, rampete, kjærlig og rolig voksen hund - som har verdens beste hjem. Jeg var jo også i dyp sorg over Tinka da jeg fikk Marvin, og mentalt tror jeg jeg har hatt godt av å være uten hund en liten stund. Jeg har klart å gråte tårene over henne, sånn skikkelig, og kjenner at jeg også er på et bedre sted hundemessig nå, som er deilig. Så nå er jeg her! Ankelen er nesten heeelt bra igjen, men jeg har lagt bort de høye helene for alltid. Jeg jobber på teatret jeg alltid har drømt om (ikke akkurat nå, nå er jeg hjemmeværende og virus-fri, men sånn generelt), og dere, jeg har ny kjæreste Og han her er skikkelig snill, jeg lover. Vi har faktisk vært samboere siden september, jeg er bare liiiiitt mindre muntlig om det denne gangen. Selv om det ikke er nødvendig å fortelle her heller føles det litt koselig å nevne han her også, når jeg utleverte hele mitt forrige forhold. ? Jaja. Mye kan skje på to år. Og så er det grunnen til at jeg nå "må" si alt dette, og at jeg mååååååå komme tilbake til sonen. Helt siden Tinka har jeg savnet Papillon/Phalene-dyrene. Nå kommer det en hit på søndag, som jeg skal ha på prøve noen uker. Hvis alt klaffer blir hun værende, og det er så utrolig spennende. Hun heter Bellatrix, i likhet med den kuleste karakteren i Harry Potter, og er begge raser med et øre opp og et ned. Hun er 17 måneder gammel, og bare snill. Hun kan absolutt ingen ting, men er snill som dagen er lang og den mest lærevillige hunden jeg har møtt siden Tinka, så dette kan bli en innmari spennende tid. Oppdretter beholdt henne for avl, men hun ble litt for liten for det, dermed kjenner jeg bakgrunnen hennes og trenger ikke uroe meg så mye for baggasje og ugler i mosen. Hun har en flott stamtavle fra fine linjer, er glad i folk og dyr. Og ja, jeg har møtt henne, altså. Jeg var innom og leste den gamle bloggen min i stad, og underveis i innlegget om sonenmesterskapet 2012 innså jeg at jeg ikke kan ta inn en hund uten sonen - det er jo galskap. Jeg følte også for å forklare før jeg viser henne frem noe sted, da jeg er så redd for at det skal virke som om jeg bare har "byttet hund". Og det har jeg ikke, altså! Hadde ikke mamma villet ha Marvin hadde han blitt hos meg for alltid. Han er fortsatt min på papiret, og er velkommen til å bo her hvis mamma noen gang skulle trenge det. Jeg betaler for forsikringen hans, og deler litt ansvar i sånne ting, men hverdagen er helt mamma sin. Dette er noe vi har snakket dypt og bredt om, og er på ingen måte en tilfeldig omplasseringssak eller en bruk-og-kast-sak eller en korttenkt avgjørelse. Det er for Marvins, mamma og Scilos sitt beste - og kanskje for mitt og Trix sitt også, hvis ting går veien. Jeg vet at folk omplasserer hunder hele tiden, og at jeg helt sikkert overdriver frykten for bedømmelse her, men er nå så glad i fyren. Slenger med et bilde av en hund jeg ikke helt vet om blir min enda, og hvis noen gadd å lese alt sammen: Savna dere. Og hvis det bare er nye folk her og ingen vet hvem jeg er lenger: Sorry, og velkommen! Jeg ble medlem da jeg var 12. Nå er jeg 25. Sonen er hjemme. Og dette er Trix:

Hei! Håper noen har noen gode svar til meg. Jeg måtte avlive den andre hunden min i januar pga kreft. Har fortsatt en 12 år gammel Yorkshire terrier igjen som i utgangspunktet er i fin form. Han har over lang tid (minst 2 år) hostet en del, men som gradvis blir verre, men det går veldig sakte. Har vært hos dyrlegen flere ganger med dette, og dette ble blant annet tatt røntgen av lungeregionen for litt over 1 år siden, der hun ikke kunne se noe annet enn at det så ut som hjertet trykte på luftrøret som forårsaket irritasjon. Har etter det vært hos en annen dyrlege som mente at så lenge han ikke ble verre var det ikke så farlig, for da kunne han få inhalasjoner. I dag skulle han fjerne tannstein, og han måtte intuberes da han ble sedert og da fant hun en stor svulst i strupen som trykket mot luftrøret hans. Jeg blir jo selvfølgelig helt knust.. vi vet ikke om det er en ondartet svulst eller godartet. Men hvis dette er grunnen til at han har hostet i to år så vil det jo si at det er en svært saktevoksende svulst. Hun sendte henvisning til anicura i Oslo for å se om dette er noe de kunne operert eller gjort noe med. Jeg er sikker på at hvis man får operert bort denne kulen så vil han ha betydelig bedre livskvalitet, for han er i fin form ellers, selv om han er en eldre herremann. Det jeg vil frem til med dette innlegget er om noen har erfaring med svulst i halsregionen på hunden? Om dere vet om noen dyktige dyrlegere som opererer sånne type svulster? Er det noen som har noen gode tips, hva som helst? Jeg er livredd for å miste han, men skjønner at han er en eldre kar. Men jeg er villig til å gi han en sjanse