Leaderboard

En låsing er når et ledd har innskrenket eller ingen bevegelighet fordi musklene rundt av en eller annen grunn står i spenn. Har du noen gang hatt akutt kink i nakken? Det er en type låsning. Musklene står i helspenn og hindrer bevegelse i en eller flere retninger. Om man får musklene rundt en låsning til å slappe av, så fungerer leddet igjen. På den andre siden kan man gi smertestillende slik at bevegelse ikke er vondt lenger, og når det ikke gjør vondt så går ikke musklene refleksivt i spenn lenger, man kan oppnå avspenning da også og leddet fungerer som det skal. Hva som er riktig å gjøre er veldig avhengig av hva problemet er. En låsning kan være en veldig god idé fra kroppen sin side for å hindre bevegelse som skaper eller forverrer en skade. Da er det ikke nødvendigvis noen god idé å løse den opp. Men ofte kan låsningen gjenstå etter at hovedproblemet er borte, og da er det en god idé å løse dem opp. Som utdannet fysioterapeut (dog ikke praktisert på mange år) er jeg jo programforpliktet til å si at en eller annen form for fysikalsk behandling kan være en god plass å starte før man gjør mer drastiske tiltak. Evt i kombinasjon med medikamentell behandling. Jeg regner med at veterinærer generelt er like ignorante når det kommer til fysikalsk behandling som leger er det, dessverre. Og når det kommer til dyrehelse så blir sikkert dette enda mer tydelig siden jo flere en dyrlege kan hindre på vei ut av døra, jo mer penger havner i kassa. Jada, lettere desillusjonert der. Og det finnes helt sikkert masse unntak. Rent personlig så vet jeg ikke hvilken utdanning en kiropraktor på dyr har, men hvis ikke denne er betydelig så ville jeg vært skeptisk. Man må ha minst 5 år utdanning for å få lov til å manipulere ledd på mennesker (den klassiske kiropraktorknekken som også manuellterapeuter kan gjøre, men ikke vanlige fysioterapeuter), og jeg ville ikke godtatt noe mindre for min firbente venn. Det er stort skadepotensial i slike teknikker om de ikke utføres korrekt. En god massør eller fysioterapeut på dyr kan man nå langt med, og under noen omstendigheter lengre siden man forsøker å komme til bunns i årsaken og ikke å bare å skape en refleksivt muskelrelaksasjon gjennom den knekken. Som ofte kan være en kortvarig løsning. Men som fysioterapeut er jeg nok programforpliktet til å si det også

Har laget deilig luksuskaffe med mandelmelk, kanel og vaniljedråper, og sitter og ser på sovende hund ? Hun fikk bli med på ridetur i godt tempo i stad, så hun er nok litt sliten! Jeg er også sliten, men siden jeg er menneske og ikke hund så får jeg vel hive i meg kaffen og litt sjokolade og komme meg i gang med jobbinga igjen ?

Fikk tilsendt en del bilder av ei venninne som vi brukte å gå mye tur med da vi bodde i Bodø. Spesielt dette bildet synes jeg gjenspeiler så godt det forholdet Aska og jeg hadde... Sjelevenner ❤️

Tre uker idag! Jevne og aktive!

At det kan være stoffer i belgfrukter hunder ikke tåler er en sak, men når jeg så oversikten over rasene det var innmeldt DCM diagnoser på, så var de fleste kjente for hjertesykdom... Det står heller ikke noe om ev slektskap mellom individer, ei heller hvor lenge de har gått på kornfritt, eller hvilke merker det var snakk om. Selv anbefaler jeg å unngå/være forsiktig med de som inneholder erter, da så mange hunder får gass/løs mage av det. Linser virker lettere fordøyelig, og potet har ikke vært et issue i så måte.

Snart avgårde til kurs. Noen som har tatt NKK instruktørtrinn 1 her inne?

På Mythos til Malin ?

Ja enig ❤️?? det er grusomt og blir mange tårer. For min del er det godt å ha en valp å se frem til og legge planer og drømmer for. Det gjør det ikke mindre vondt å ha mistet Aska, men er en hjelp i å prøve å tenke på noe annet og å se fremover. For man har jo ikke noe valg ?

Kanskje du kan prøve å bruke trekkingen/det å få snuse som belønning? Du kan begynne med å introdusere konseptet (her skulle jeg virkelig hatt en film), men helt enkelt: 1. Putt noe godt i en skål 2. Når han står i ro og ser på skåla, si et friord, vent ett sekund og la han gå bort og spise (jeg bruker «okei!» til min) 3. Når du merker at han har forventninger til ordet, gjør det litt vanskeligere. Alt etter hva han kan fra før, men du kan for eksempel rygge og så må han følge etter et skritt, eller bare snu seg mot deg (det kan være lurt å trene på dette på forhånd). Når han har fått en forståelse for dette, kan du bruke det ute. Tren med skål og mat først, eller leke hvis han foretrekker det. Det er fint hvis du vet om en plass hvor han alltid vil snuse, sånn at du kan begynne å trene der. Først holder han litt igjen og gir friordet, etter hvert må han følge etter deg, før han får snuse som han vil. Fordelen med å gå bakover og at han følger etter, er at du lett kan snu deg og få han på venstre side. Poenget er å «hjernevaske» ham til å trenge friord for å snuse, i alle fall når han går i halsbånd. Det tar selvfølgelig tid, og er et helt prosjekt, men for mange er det mer effektivt/skaper mindre frustrasjon for både hund og trener. I begynnelsen er det viktig å ikke kreve for mye, ettersom det fort skaper frustrasjon uansett. Håper du finner noe som funker!

Takk!! Den er finere nå, begynner å se healet ut, så jeg skal få tatt et nytt bilde snart!

Jeg er så glad for å meddele at om alt går etter planen så blir jeg med i denne gjengen jeg også! Jeg ønsker meg valp i 2019, men har ikke landet helt enda på rase/kull. Det mest perfekte er å få til sommeren så jeg kan ta ut 3-4 uker ferie samtidig!

Vet ikke om noen husker i sommer at savannah ble jaget langt av en svær løs hund? Uansett, det virket ikke som at hun fikk noe issues av det rett etter, men etter en stund (og noen til episoder med løse hunder uten eier tilstede) begynte hun å bli redd store hunder på tur. Jeg har prøvd å bare trekke henne med og late som ingenting, men har blitt verre og verre. Til slutt var det såpass at hun prøvde å gå ande vei uansett når hun så en hund, gikk i hele båndets lengde og prøvde å komme seg unna. Hun har aldri vært noe interessert i fremmede hunder. Hun har vært sånn som bare ignorerer det meste. Uansett, begynte å trene henne ganske aktivt. Hver eneste tur. I starten når vi så en hund gikk vi ut i grøften, så langt unna at hun aldri fikk stramt bånd. Tror det stramme båndet er det som har gjort det verre, at hun føler hun ikke kan gå unna. Masse godbiter hver gang hun så på den andre hunden. Etterhvert begynte hun å oppsøke meg for godbit hver gang hun så en annen hund. I tillegg har hun hatt et par gode erfaringer med hunder vi har møtt på tur som vi har gått tur med løs. Da slipper jeg henne når jeg ser at den andre hunden ikke er av typen som løper etter. Har kommet så langt nå at hun passerer alle hunder fint igjen, og er kun opptatt av meg og godbitene sine. Dersom hun er løs og vi møter en innpåsliten hund så kommer hun til meg fremfor å stikke vekk. Uansett, i går på tur hadde vi et supert gjennombrudd. Det kom en svær pointer som var løs uten eier (mine var også løse), og reaksjonen til savannah var å hilse pluss leke litt med den, så komme til meg for belønning og så leke litt til og komme for belønning, osv. Hun er ekstremt matglad, så virket som hun kom på under lek at hun er flink og skulle ha belønning haha. Vi har kun trent en mnd, så skulle ha begynt med dette før så hadde det kanskje ikke blitt et problem i utgangspunktet. Men jeg har redd for å skape et problem ved å gjøre en greie ut av det ? Uansett, ville bare dele gjennombruddet her. Frykten satt nok ikke så dypt iom at treningen har gått veldig kjapt, men jeg ee uansett glad

I dag er jeg skikkelig stolt over klumpen kjenner jeg ? Så her kommer en hel haug med skryt! Vi har hatt verdens lengste dag med lectures helt til klokka 19, avbrutt av en tur med en venninne imellom. Der klarte han selvsagt å slå seg skikkelig da, men det gikk fort over og ingen ting ble ødelagt denne gangen heldigvis ? Han var med i lab til Clinical Diagnostics, som eneste hund i hele gruppa. Det førte til over 2 timer på bord foran resten av klassen med demonstrasjon av læreren vår på alt av lymfeknuter, slimhinner, respirasjonsparametre, puls- og hjerterytme osv osv. Han sto som en engel, også etterpå da hele klassen skulle fram og prøve etter tur ?? Jeg eeer så stolt og fornøyd, han var altså så eksemplarisk som man kan få blitt. Ikke redd eller skeptisk, bare tålmodigheten sjøl selv med hender og folk over hele seg som skulle kjenne på lymfeknuter og sjekke slimhinner i munn/øyne/penis/anus og lytte med stetoskop og alt mulig. Totalt avslappa, og så fikk han selvsagt såååå mye skryt for å være så fin anatomisk sett ? Læreren var helt i ekstase, for alt var så klart og tydelig på han Lesesalen er selvsagt også null stress for verdens flinkeste gutt ?

jeg er kjip tror jeg. En hund MÅ ikke løpe løs om det betyr fare for uheldige situasjoner. Det er jo ikke noe gøy for han å bli plaget av andre hunder.. Da er jeg mer for å gå i parker på odde tider av døgnet, eller dra frem sykkel, joggesko e.l. Mulig jeg er preget av å ha hatt hunder som ikke kan gå løs i 15 år...men hunden kan ha et helt fint liv likevel. slipp den løs på trygge områder. for min del gjelder det inngjerdede områder. for din del- områder uten andre hannhunder.

Jeg er egentlig ikke helt ny på sonen, jeg stakk vel hodet så vidt innom for en del år tilbake, men var veldig aktiv på Canis under samme nick - den gang takhøyden var høy, og før forumet der forvandlet seg til en kinesisk klokkebutikk(?) Jeg har siden 2010 hatt en Malteser, og i 2011 overtok jeg en 5 år gammel Prazsky Krysarik tispe. I Mai i år ble den kjære lille tsjekkiske rottehunden min akutt syk, så jeg måtte ta den vanskelige turen til dyrlegen. Vi fikk noen kjempeflotte år sammen, og det føles veldig rart med bare 1 hund igjen. Malteseren blir 8 år nå i Juli. Hun holder seg kjempegodt og er en liten glad klovn i hverdagen, som elsker å utforske hva livet har å by på. Har ikke vært så aktiv på hundeforum de siste årene, selv om interessen for hund alltid er der. Tenkte jeg nå kunne lage en profil her på Hundesonen. Jeg savner å diskutere hund, lære om raser, og ikke minst se hva alle andre hundeelskere snakker om Hilsen Misky

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

Ja, det er på en måte fælt å si, men det er litt godt å ikke være alene om det ❤️ Jeg satt å hylgråt mens jeg leste tråden din og innså at jeg aldri kommer til å se henne igjen ? Så måtte jeg se på masse koselige videoer jeg har av henne og det hjalp litt. Men i dag var en tung dag kjente jeg ? Det er litt godt å vite at det vi føler nå, det har vi forhåpentligvis også klart å gjenspeile i kjærlighet når de levde ❤️

Tusen takk for all omtanke ❤️ Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ?

Takk for omtanke ❤️ Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ? Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisiner på lørdag. Mandag kveld klarte hun ikke å spise opp all maten sin, det virket rett og slett som at det var veldig slitsomt for henne. Jeg måtte reise bort mandagskveld til tirsdagskveld. Mens jeg var borte ble hun passet av roomien min som holdt meg oppdatert hele tiden. Tirsdag hadde hun heller ikke klart å spiste opp frokosten sin, men fullførte den senere på dagen. Da jeg kom hjem tirsdagskveld pustet hun veldig tungt og klarte heller ikke å spise opp maten sin. I tillegg var hun veldig bleik i tannkjøttet. Den natten tenkte jeg at vi måtte dra rett til veterinæren morgenen etter og la henne slippe. Men i løpet av natten ble hun litt bedre og pustet mindre tungt. Dagen etter klarte hun heller ikke å spise opp all maten på en gang, men virket ellers litt piggere enn dagen før. På tur var hun til og med litt giret. Hun fikk seg et bittelite feltsøk og det virket det som hun likte kjempe godt! ☺️ Men hun var fremdeles veldig bleik i tannkjøttet, og jeg skulle reise bort dagen etter igjen, så jeg turte ikke helt å dra uten å ha hørt med veterinæren. Da jeg kom inn sa veterinæren at hun hadde fått enda mer væske i buken siden sist, og det på tross av at hun nå gikk på veldig mye vanndrivende medisiner. Det tydet rett og slett på at medisinene ikke hjalp eller at væsken kom for fort til at medisinene kunne få det unna. Veterinæren sa vi kunne tappe væsken, men ettersom jeg visste hvor fort den hadde oppstått første gangen, så ville jeg ikke utsette henne for en slik påkjenning når jeg visste det bare var snakk om å få noen dager ekstra med henne. Veterinæren sa også at det ville være en stor risiko og hun kunne gå inn i sjokk av det. Så valget var enkelt. Det skulle vi ikke gjøre. Veterinæren sa at det bare ville bli tyngre og tyngre for henne og hun ville anslå at hun hadde noen dager igjen før hun ville være så sliten at det ikke var noen tvil. Så jeg valgte å la henne slippe mens hun enda hadde det noen lunde greit. Jeg hadde også tanker på slutten om hvilket liv det egentlig var for hun lenger. I hodet var hun samme ivrige, unge hunden som gjerne ville løpe og trene. Det var bare kroppen som ikke klarte å henge med på det hodet så gjerne ville. Etter en del veterinærbesøk i det siste hvor det har skjedd litt ekle ting så har ikke Tidi ville gått like frivillig inn til veterinæren. Så jeg spurte om vi kunne få gjøre det i bilen. Det gikk helt fint. Så jeg tok Tidi med meg ut i bilen, og hun hoppet glad og lykkelig inn og trodde nok at vi endelig skulle kjøre hjem fra den ekle veterinæren. Hun fikk spise så mye godbiter hun ville og fikk masse kos. Så sovnet hun inn i fanget mitt ❤️

Takk for kommentarene deres ❤️ Det er nå 5 uker siden. Savner henne så innmari. Det føles så urettferdig. Hvorfor måtte det skje med akkurat henne, liksom. Vi var som sjelevenner. Hun var helt perfekt. Til sommeren skulle hun bli tante for min nye valp, hun ville hatt så mye bra å lære og påvirke til valpen. Hun hadde en helt usedvanlig ro over seg som jeg aldri har sett i en annen schæferhund som samtidig elsker å jobbe. Hun hadde rett og slett det som skulle til for å cruise gjennom godkjenningene som redningshund og lavinehund, og samtidig være verdens enkleste hund i hverdagen. Hun var innmari høyt elsket.. Nå kommer jeg hele tiden på nye ting vi to aldri skal gjøre sammen igjen. Jeg skal aldri pakke henne ned i jervenhiet på lavinetreninger. Hun brukte å bli helt "slapp" i kroppen mens jeg pakket henne inn, hun visste at det var sånn det funket. Jeg skal aldri gå et spor med henne igjen, kjenne den mestringsfølelsen over å løse ukjente oppgaver sammen. Jeg skal aldri ta henne ut av bilen igjen. Aldri mer være vår tur til å løse vanskelige miljøsøk, hvor hun bestandig imponerte både meg og andre med å gjøre utrolig raske funn der hvor andre, mer høytempererte hunder hadde store problemer med å lokalisere figuranter. Aldri sitte i naturen og speide utover landskapet sammen igjen. Aldri nusse henne på snuten, hun var helt spesiell der med den nussingen, det var noe hun videreutviklet selv. Hun presset snuten mot ansiktet mitt, noen ganger så hardt at jeg kjente tennene hennes. Da måtte jeg alltid flire. Hun var så god... Er så fælt å tenke tilbake på det siste døgnet hennes.