Leaderboard

Kjekkasen ?

Svigerfar var såå mot det at jeg skulle få meg hund da jeg fortalte dem det i høst, og at jeg i det hele tatt vurderte BC var helt idiotisk syntes han. I helga var de på storbyferie, og han kom stolt hjem med dette skiltet til meg: Tror en viss BC-blanding har fått innpass hos han allikevel ? Søøt.

Caizer ble født 22 desember 2018. Han er av rasen eurasier. Jeg har brukt veldig mye tid på å finne min nye rase siden jeg har ganske lang liste kriterier mye pga sykdom. (Min egen sykdom) Jeg ble veldig forelsket i rasen, og ble bare mer og mer sikker for hver plass jeg oppsøkte. Og da prøvde jeg å se forbi det faktum at nesten ingen gidder sosialiseringa på eurasieren - trist. Caizer har nå blitt 10 uker - men her kommer det noen bilder fra 8 uker og 9 uker ?

Idag lærte jeg noe nytt, grunnen til at bikkja mi bjeffer og stresser seg opp når han ser andre hunder er selvfølgelig fordi han er dårlig sosialisert, og løsningen på problemet er selvsagt å la han hilse på alle hunder vi møter, dumme meg som driver med passeringstrening og er kritisk til hvem han får hilse på så han ikke skal få dårlige opplevelser, det er jo bare tull og har tydeligvis ødelagt hunden min? Det er bare så fantastisk å møte verdensmestre som vet alt om ei bikkje de nettopp har møtt, og som føler de har rett til å belære andre om hvordan de skal trene sin hund? Artig nok har de fleste av disse lite til ingen kontroll på sin egen hund, innkalling er et fremmedord og å følge med på hva bikkja gjør er bare tull, bare å slippe den løs og la den styre som den selv vil.

Veterinæren ringte oss med svarene og blodprøven viste ingen forhøyet glukose heldigvis! Men han har en kraftig UVI som fører til at cellene i slimhinnene i blæren skiller ut glukose i urinen, så han må bare på antibiotikakur så håper vi han blir frisk

@Salka Så koselig! Det er så hyggelig når de skeptiske blir sjarmert Mamma er egentlig redd for hund og syns det var ordentlig tullete at vi skulle ha. For et par uker siden kjøpte hun eget sitteunderlag til Mio, så ikke han skal fryse når vi tar pause på tur. "For han har jo ikke så mye pels, stakkars lille..."

Jeg tok min første tatovering idag. En tatovering av min elskede og savnede hund Aska. Har delvis tegna skissen selv. Fjellene er tegnet etter fjellene man ser fra utsikten til hytta vår på Bettyjorda i Lofoten. Jeg skulle egentlig ha et kull på Aska, og valpene skulle vokse opp her, og jeg tok kennelnavnet Bettyjorda. Dessverre ville skjebnen det slik at hun istedenfor døde her på hytta, etter å ha blitt alvorlig syk og gjennomgått en operasjon.. Hun har blitt kremert og vi skal begrave henne her til våren.

Jeg bestiller også gjerne et valpehalsbånd ?Eller voksen for den saks skyld! Du er flink!

Blaze var helt alene hjemme og det har vært rolig og stille her i HELE dag! ? Ikke et knyst! Det blir mer og mer tydelig at de to ojer opp hverandre veldig og at Blaze muligens er verstingen på å holde det i gang når de først blir urolige. Enn at jeg har hatt det så enkelt i hundeholdet mitt? Jeg skal aldri slutte å sette pris på sånt igjen? Tenk om Skoj aldri slutter å oppføre seg som en idiot når han er hjemme med Blaze? ??

Ville aldri brukt noe slikt. Jeg stropper ikke en haug tråder under bikkja og slipper den løs med det, ser for meg at den lett hekter seg fast i ting, og å la hunder leke sammen med den på er nok nærmest en garanti på skader før eller senere. Redd for at den kan skape gnagsår på bakbeina. Er nysgjerrig på motoren på selen, hvordan den vil tåle all slags vær, og den julinga den får av å være hekta på en hund, levetid? Batteritid? Rekkevidde på fjernkontrollen? I tillegg er prisen på nesten 5000kr vel høy. Jeg syns også selen blir for tett, har før testa sele med så massivt ryggstykke på mine shelties, og det ble alt for varmt på de sommerstid.

Hahaha Du glemmer det ikke før du får et nytt lite vidunder som er rake motsetningen og retter opp i skeivsynet den forrige ga deg Ja min erfaring med frisé er hvertfall udelt positiv på den letthetsbiten. Vår hadde en del frykt da, men det var liksom det eneste. Ellers var han superenkel på alle områder hele livet. Beagle er en av favorittrasene mine faktisk, jeg elsker dem! Hvilken av rasene ligner din på? ^^ Haha, hun høres festlig ut da! Her i huset tar ikke gutta ting som faller på gulvet engang. Vi kan la ting stå fremme uten at de rører det. Snuser kanskje på det og så går de unna! Og vi har egentlig ikke gått inn for å lære dem det. En gang hver har de vel fått et "nei!", og siden har de ikke prøvd en eneste gang. Men å ligge på bord, det var Banzai mester i der vi bodde før. Stort bord, så det var jo en genial soveplass! Ikke at vi noensinne prøvde stoppe han heller... Altfor søt!

Her har det egentlig ikke skjedd så veldig mye spennende i det siste. Men med fire hunder i hus er det alltid _noe_. Forrige uke, et år og to dager etter forrige tur på veterinærvakta for Happy sin del, var det på'an igjen. Vi hadde kommet hjem fra tur, jeg hadde kasta i meg noe mat og skulle si natta til dyra før jeg la meg nedpå etpar timer før nattevakt. Den gang ei. Jeg ser på Happy at det ene øyet ikke åpner seg skikkelig. Hun er rød og hoven. Ringer til dyrlegen med en gang. Klokka er ti på seks på kvelden og de har åpent til kl. 19. Kanskje jeg rekker det på vanlig åpningstid? Men nei, de har ikke ledig tid og må kalle inn vakthavende. Øyeskader tuller man ikke med, så det bar avgårde til vakta med ulykkesfuglen. Vi får heldigvis en kvinnelig veterinær. Happy er usikker på fremmede og menn er verst. Med mye ros og kontinuerlig fôring av baconost får veterinæren undersøkt øyet på en noe uvillig hund. Det er en rift på hornhinnen. Vi får med oss antibiotikasalve, en annen type øyedråpe som skal gjøre at det gror fortere og tre dager med onsior. Kontroll tre dager senere. Hun skal dryppes tre ganger om dagen. Når vi da kommer hjem fra veterinær er det bare å snu i døra for å komme seg på jobb. Etter tre dager med drypping er vi på kontroll igjen. Jeg takker høyere makter. Såret på øyet har grodd, det var tydeligvis ikke spesielt dypt og Happy er friskmeldt ❤️ Ellers har vi begynt å jobbe mer med lydighetsøvelser med Cyan. Trening på tilbakekomst av leke osv. går veldig bra og vi har en fin progresjon her. Siden vi har lagt så mye tid og energi i denne treningen har vi ikke kommet så langt på selve lydighetsmomentene, men hun er bare 10,5 måned, så dårlig tid har vi ikke! Det vi trener på for tiden er klossen (utgangsstilling og fri ved fot), starten på apport, hoppstå og avstandskommandering. Sistnevnte går greit, men vi mangler litt på oppsitten som jeg synes er treig. Den går nok bedre når hoppståen er inne, slik at jeg kan få hoppet inn i oppsitten også. Noen små snutter fra treningene: Ja, og så kan jeg jo fortelle at jeg har begynt med (enda) en ny hobby! Jeg fikk symaskin av sambo til jul, og når driver jeg og skal lære meg å sy. Så nå blir det mange halsbånd framover til dyrene *ler*. Her er de fire første, i stigende rekkefølge fra først til sist: Dette er til Cyan. Mye tull på dette. Symaskin som ikke samarbeider og jeg som ikke ante hva jeg drev med xD Deretter ett til Blitz, det gikk litt bedre: Så ett til Happy, det ble nesten feilfritt! Og til slutt et til til Cyan, fordi jeg ikke har flere små ringer igjen. Så Oscar må vente til neste leveranse Her bomma jeg på strykinga i hovedsak. Jeg pressa strykejernet for lenge, så nylonbåndet smelta litt, men siden det er svart, så syns det ikke sånn kjempegodt om man ikke ser så nøye etter. Så det for gå! Jeg er mest spent på holdbarheten på bokstavene og sømmene mine, så det skal få kjørt seg litt

Da skal det være trygt nå for han ble mest sannsynlig smitta for 2 uker siden. Det er de eneste hundene han har hatt kontakt med i tida før hvertfall. I dag har jeg gjort noe jeg egentlig ikke er helt fan av. Bestemoren min mista hunden sin nylig og har vært skikkelig lei seg og nedfor. Fullt forståelig da hun også innser at det, mest sannsynlig, var hennes siste hund. Hun har hatt dyr rundt seg hele livet og mistrives uten noe form for liv rundt seg. Så, jeg lette på finn og fant ei dvergpapegøye som trengte et nytt hjem da eier ikke hadde tid til den mer. Plukka opp papegøya og tok den med til besta uten at hun visste noe om det. Hun ble så glad! Den fikk hedersplass på kjøkkenbordet og skal få fly fritt hele dagen hos henne. Hadde med hundene så hun slapp den ikke ut mens jeg var der, men fikk snap nå i kveld hvor hun satt med papegøya på hodet. <3

Rykking, knurring og å ville ha leken er tegn på god lek. Dette er en hund som har det gøy! Knurringen er jo ikke agressiv. Hvis man skal bruke lek som belønning, er det viktig å ha regler, for eksempel at hunden slipper leken når du sier slipp, at den ikke biter deg i hendene og ikke tar leken før du gir den lov. Dette gjør at leken fungerer godt i en treningssituasjon, ellers blir det lett kaos. Man trener ofte fra hunden er valp, på at den skal ha selvkontroll rundt leken, altså ikke kaste seg over den før han får lov. I tillegg trener man på at hunden skal slippe leken med en gang du sier slipp og så være klar for mer trening. Det er ingenting galt med god lek. Selv om det kan se og høres litt «skummelt» eller heftig ut, så er det gøy for hunden og er med på å bygge bånd mellom hund og fører (som ofte synes det er gøy og).

Hadde plast på når jeg skrev innlegget over, derfor ingen bilde

Stakk innom idag. Fikk siste finish, droppa skygge da vi begge følte den var bra nok som den var. Hun har gått ut med konseptet, og den er tatt hos Sin City Tatto studio i Larvik

Ny runde i går! Hun gikk over linjene fra første runden, lagde en ny blomst samt fylte inn en del hvitt både i streker og blader. På slutten var jeg så sykt gåen, var helt grusomt å både få opp hele den ene blomsten også fylle inn med hvitt etterpå satt å vrei meg når hun gikk på med det hvite i den nye. Ble tre timer til i stolen, skal tilbake igjen om noen uker for å linje opp den siste, få inn noe blader samt at hun ville ordne noe skygger her og der Hu er nøye, og jeg er veldig fornøyd!

Jeg fikk min første tatovering da jeg var 19, startet stort med ca 30 cm lang tatovering på ribbena. Den har opprinnelse i hvor jeg kommer fra. For meg skulle tatoveringene bety noe, men etter hvert synes jeg det er mer og mer kunst. Tok 6 år før jeg turte å få en ny, ble litt annen stil, men med masse betydning som bare gir mening for meg selv Dette er det siste tilskuddet:

Takk begge to ❤️ Det er nok dessverre ikke snakk om år. I går var vi hos hjertespesialisten vi var hos i august da vi tok ultralyd av hjertet hennes og fant en liten hjertefeil. Jeg ville tilbake til han i og med at han hadde sett hjertet hennes før, og fordi det var mye som var uklart etter forrige timen hos veterinæren og ting hadde gått så fort. Jeg tenkte kanskje og at denne veterinæren hadde noe høyere kompetanse på akkurat dette området. I tillegg er han veldig snill med hundene, tar seg god tid og sjekker ting skikkelig og flink til å forklare ting på en rolig og forståelig måte. Han var enig i diagnosen til den forrige veterinæren, det var DCM. Oppdretteren min var usikker på denne diagnosen da forrige veterinær sa det kun var høyre side av hjertet som hadde vokst. Veterinæren vi var hos i går sa det var hele hjertet som hadde vokst. Han syntes ikke sykdomsforløpet hennes var rart. DCM går veldig fort sa han, så at jeg først merket noe for 3 uker siden og ikke merket noe før, det var ikke rart. I tillegg var hele formen på hjertet typisk for DCM, et stort og rundt hjerte. Årsaken var høyst sannsynlig genetisk. Jeg spurte om prognosene, og han sa 3 måneder var gjennomsnittet fra hunden ble diagnotisert med hjertesvikt til den ble såpass dårlig at den måtte avlives. Det var noen hunder han hadde sett som hadde levd i 6 måneder, og han sa man vet aldri. Men jeg forbereder meg på det værste, og håper på det beste.

Den siste måneden har jeg merket noen små ting hos Tidi som bekymret meg. Tidlig i februar hadde hun vært litt lite energisk på agilitytrening i forhold til hva hun pleide å være. Jeg hadde ikke vært så bekymret akkurat da. Hun hadde hatt en rolig periode i det siste, så jeg tenkte hun bare var blitt vandt med en rolig tilværelse. Men så dukket det opp flere andre ting. Hun begynte å trekke seg litt mer unna oss og var mer alene, hun som vanligvis vil fotfølge oss overalt. En dag da hun kom inn fra hagen var hun veldig ustød og holdt nesten på å falle. Da jeg hadde kommet hjem fra en ukes ferie hadde hun en mage som var stor som en ballong. Jeg tenkte først at magen var fordi de jeg bor med som hadde passet hundene hadde gitt de alt for mye mat. Men summen av alt det som hadde vært merkelig i det siste gjort at jeg tilslutt tok turen til veterinæren. Det viste seg den store magen ikke var fylt med mat, men væske. Væske i buken kunne være lever- eller hjertesvikt. Veterinæren tok blodprøve og sjekket hjertet med ultralyd. Blodprøvene var fine, men ultralyden viste et hjerte som trakk seg sammen svakere enn et hjerte skal. Vi ble sendt videre til hjertespesialist for ultralyd dagen etter og dommen var klar. Hun hadde massivt hjertesvikt. Hjertefeilen på venste side som hun fikk diagnotisert i sommer hadde ingenting med dette å gjøre. Den var like liten og ubetydelig som den var da. Derimot hadde hun nå en større hjertefeil på høyre side som hadde foresaket at hjertet på høyreside hadde vokst. Vi ble sendt tilbake til første veterinær for røntgen for å avdekke om det kunne være andre underliggende årsaker til dette eller andre ting vi burde være klar over som vann i lungene. Røntgenbildene var heldigvis fine. Det var "bare" hjertesvikt. Dessverre har det ingen gode prognoser, men vi fikk med oss hjertemedisiner for å gi det hele litt tid. Til uken som kommer håper jeg at vi får time hos samme hjertespesialist vi var hos i sommer, ettersom han er veldig dyktig og kanskje har en forklaring for hvorfor dette har oppstått og nøyaktig hva det er. Dessverre har nok ikke Tidi et like langt liv foran seg som jeg trodde for en måned siden før alt dette skjedde ? Vi prøver å nyte hver dag vi får sammen. Hun får masse kos, masse god mat og hun får gjøre de tingene hun liker best fremover, som ikke utsetter hjertet hennes for noe stress. Så få vi ta hver dag som den kommer ❤️

Tidi var tiltenkt å ha et kull hos oppdretter nå i vinter. Men før hun eventuelt skulle parres, så skulle hun ta ultralyd av hjertet da det er dukket opp en del unge kelpier med hjertefeil. På vei til timen for ultralyd tenkte jeg at dette går jo fint, hun har jo ingen hjertefeil. Jeg hadde vel merket om hun hadde det. Men så har jeg hørt om hunder som har virket helt frisk som plutselig har fått hjerteproblemer og dødd, så det at jeg føler hun er frisk har nok ingenting å si. Dermed streifet tankene mot hva hvis hun har noe? Da skulle jeg egentlig ønske jeg levde i uvitenheten om det. At jeg kunne ha henne i flere år uten at det dukket opp problemer og vi levde livet, før hun plutselig en dag kanskje fikk problemer. Ikke vite flere år på forhånd før hun får symptomer at hun har en hjertefeil. Da vi kom inn til veterinæren gjorde han først en vanlig sjekk over henne. Han så på ørene, øyne, tenner og tannkjøtt før han lyttet til hjertet med stetoskop. Han lyttet lenge, mye lenger enn hva de vanligvis gjør på en kontroll når man tar vaksine. Mens han lytter spør han meg: Veterinæren: "Har du fått noen kommentar på hjertet hennes før?" Jeg: "Nei, hva da? Lurer du på hvorfor vi er her?" Veterinæren: "Nei, jeg lurer på om du har fått en kommentar på hjertet hennes før?" Jeg: "Nei, det har vi ikke. Jeg skal sjekke hjertet hennes med tanke på potensielt avl da det er dukket opp flere unge kelpier med bilyd på hjertet." Veterinæren: "Ja, for hun har en bilyd på hjertet." Jeg hadde ikke trodd han kom til å si det. For under 1 år siden var vi til veterinæren for vaksine og da lyttet de på hjertet. Det er jo standard nesten uansett hva man gjør hos veterinæren at de lytter til hjertet, så det er godt mulig de lyttet på det i vinter da vi var inne med en knekt klo. Jeg har også hørt at hunden gjerne ikke får bilyd på hjertet før flere år etter at det er oppdaget en lekkasje på ultralyd, så jeg trodde virkelig ikke han kunne høre noe nå. Jeg hadde et lite håp om at han hadde hørt feil. Samtidig har jeg hørt om tilfeller hvor hjertespesialist har hørt bilyd på hjertet til en hund, og eier har vært hos sin vanlige veterinær og informert om bilyden, hvorpå deres vanlige veterinær ikke har klart å høre den. Kanskje man må være spesialist for å faktisk høre den såpass tidlig? På ultralyden forklarte han litt hva vi så. Hjertet består av flere kammer, og mellom hvert kammer er det klaffer som åpnes og lukkes for at blodet skal pumpes rundt til hvert kammer og deretter videre ut i kroppen. Klaffen mellom venste forkammer og venstre hjertekammer har en påleiring på mitralklaffen, som gjør at klaffen ikke er helt tett når den skal være tett. Dette fører til noe blodstrøm går feil vei, og det er dette som skaper bilyden. Med tiden vil hjertet kompenserer for denne feilen med å vokse i størrelse. Dette har ikke skjedd hos Tidi enda, men det kan/vil skje med årene. Slik det er nå merker hun ingenting og jeg merker ingenting på henne. Men vi skal årlig inn til sjekk av hjertet for å se om hun eventuelt vil trenge medisiner. Veterinæren anslo at hun kanskje ville trenge medisiner om 2 år og nevnte noe om at hun høyst sannsynlig ville leve i 4 år til ihvertfall. 4 år til?? Da er hun bare 9 år gammel! Jeg trodde Tidi skulle bli en kjempe gammel hund! 9 år på en kelpie føles ut som ingenting! Det er helt sprøtt hvordan jeg tidligere på dagen hadde svart på en mail med spørsmål fra en som var interessert i valp etter Tidi. Hvordan jeg dagen før ultralyden hadde vært innom Dogweb for å sjekke opp en dommer som hadde dømt oss i en konkurranse, og Tidi så tilsynelatende frisk ut med de data som lå der inne; HD A, AD A og ingen patella. Men nå står det en positiv hjerteundersøkelse, MMVD (myxomatøs mitralklaffdegenerasjon). Det er skummelt hvor fort ting kan forandre seg. Så kanskje det ikke hadde vært så lurt å være uvitende til det. Nå kan hun i det minste få medisiner med en gang man ser at hun trenger det, noe som potensielt kan forlenge livet hennes. Jeg er utrolig glad for at dette er noe som det begynner å bli fokus på i kelpie avlen og at det blir tatt tak i så tidlig. Jeg håper vi aldri kommer dit at kelpien blir en rase hvor det er vanskelig å få tak i en hund uten hjertefeil. Tidi skal selvfølgelig ikke brukes i avl.