Leaderboard

Den siste måneden har det skjedd litt. Hun har nå blitt 5 mnd, og er straks ferdig med tannfellingen. Ørene har, bank i bordet, vært fine etter ørebetennelsen i desember, så krysser fingrene for at det fortsetter sånn. Problemet med bjeffing på andre hunder pga usikkerhet er vi ikke blitt kvitt enda, men vi jobber mye med det. Vi går på light-trening 1 gang i uka, hvor vi er 8+ hunder, og hun har forbedret seg betraktelig. Nå sist roet hun seg raskere ned og vi fikk trent en del. Vi har også møtt en del hunder for å prøve å gi hun gode opplevelser og erfaringer, slik at hun forhåpentligvis forstår at andre hunder ikke er noe skummelt. Dette har gått veldig fint, og hun blir raskt komfortabel og byr opp til lek. Hun virker som generelt en litt usikker type, men med litt tilvenning takler hun det meste fint. Personer på ski var jo veldig skummelt de første gangene og måtte bjeffes på, denne uken var hun med meg på en kort skitur for første gang, og hun storkoste seg! Sprang løs hele veien. Utenom de få problemene vi har hatt så er hun bare god og grei. Vi storkoser oss masse ute på turer i fjellet hvor hun får springe løs, og inne i sofaen på de kaldeste dagene. Legger ved noen bilder fra den siste måneden. Også litt bilder sammen med "søstera", hunden til venninnen min som vi bor sammen med.

Mange gode råd her, og så har jeg lyst til å komme med en kommentar: Hunden trenger gradvis opptrening. Der synes jeg det syndes en del "familiehund"-verden. 5 mil skitur i helga. 3 km gåtur i uka...

Haha! Den var litt morsom ...

Tusen takk for det, hun er helt herlig. Ja det er jo litt allergi på rasen, så krysser fingrene for at vi slipper det. Godt å høre at andre også har hatt ørebetennelse i tidlig alder, men at det ikke nødvendigvis trenger å bety at det er noe bakenforliggende! Tenker jo fort det verste med en gang.

Sitter i sofaen og ser på Barne-TV (?) og forbereder musikk til stevne senere i dag, med kaffe og sovende hund ved siden av meg. Elsker søndagsmorgener ❤️ Snart skal vi kle på oss og ut og gå i kulda, håper alle andre syns det er for kaldt så vi får gangveien for oss selv!

Åh, hun er bare nydelig! Hjelper ikke noe mot dalmis-valpesyken min å se på disse vakre bildene Har veldig lyst på dalmis som hund nummer to, men allergien skremmer meg litt altså.. Godt å høre at ørebetennelsen ikke var kommet tilbake, så får du satse på at det ikke er noe mer enn bare det. Min blanding med hengeører hadde også en ørebetennelse når han var rundt 5-6 mndr og har ikke fått ørebetennelse igjen før nå og nå er han 2,5 år!

Tanta mi har akkurat fått seg pommevalp og jeg DAUER... Bare LITT valpesyk altså... bittelitt... Kom innom her dagen de henta den. Han er skikkelig tøff og SÅ leken! Spretter som en sprettball bortover gulvet i alle retninger.

Du vet du lever enkelt (evt ikke gidder å lage mat) når ris og karbonadedeig blir et herremåltid bare fordi det er varmt??

Det fordømra regnet kunne vi godt ha sluppet! Speilhålke med vann oppå i morges... I god kontrast til snøen som så pent lå der i går... Jaja... muligens bra for viltet om snømengden reduseres noe, men håper vinteren kan fortsette en stund til (koser meg innmari ❤️ ). Fikk tatt en haug med blå bilder i går (med mobilen), og noen med mer normalt lys (drassa med meg kameraet, noe som ikke funka så bra... mista bl.a. spark med hunder. Shiri stopper heldigvis på plystring, så fikk henta dem igjen ).

Ikke veldig interessant men jeg husket på det ihvertfall 06.00 står opp - frokost. Omelett og kaffe 07.00. Sjekker skisporet. No for å se om noe er kjørt i natt. Det er det ikke så utifra været i natt/morgentimene er det lite poeng å dra ut med ski 08.00 Spør Yarina om vi skal gå ut. ? 09.00 Kommet oss ut på løpetur hjemme. 10.00 Fremdeles ute, på vei hjem 11.00 Hundene får frokost, knask og lek i hagen mens jeg støvsuger Tilslutt tennes hundegrillen før mennesket må på jobb for å tjene penger til hundemat ? 12.00. Gått til jobb 13.00. Fredag betyr undervisning på morgenen og hestene har fri ettermiddag. Dvs jeg slipper å undervise fredag siden jeg jobber sent. Arbeiderne er sluppet ut 14.00 og utover. Klubbstevne. Banen ferdig og lite folk 16.00 sjekker arbeiderne 18.00 Kveldsforing. Første stall 19.00 Forer fremdeles. Hovedstallen 20.00 Ferdig med en rolig dag. Går hjem i vær ? Møter bil som ikke klarte løpe opp bakken hjemme, stått fast og måtte ha hjelp av Snø Fres. Hjalp bil opp til garasjen mens gubbe flytter resten av snøen 21.00 Nytt på nytt, hundene spiser ute 22.00 Måtte ut og se til dyr de var ikke helt ferdig så jeg skriver efit, fyrer og drikker cider ? 23.00 Yarina er ferdig, banket på og vil inn til peisen ? Så da er det vel kvelden.

Jeg har mistet min elskede hund Aska ? Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.