Gå til innhold
Hundesonen.no

Borzoi


tm100021
 Share

Recommended Posts

Borzoi

Rasestandard

Opprinnelsesland/Hjemland:Russland.

Helhetsinntrykk:Aristokratisk helhetsinntrykk. Stor, slank, samtidig robust, en aning langstrakt i kroppen. Tisper vanligvis noe lengre enn hannhunder. Kraftig, men ikke grov benstamme. Ganske flate knokler. Tørr muskulatur, velutviklet, spesielt lårene, men ikke fremtrendene. Legges stor vekt på harmonisk kropp og bevegelser.

Viktige proposjoner:Mankehøyden lik eller bare litt mer en høyden fra krysset til bakken, hos tisper er disse to like høye. Mankehøyden noe mindre en kroppslengden. Brystdybden ca halvparten av mankehøyde. Snuten lik eller lengre enn skallen.

Adferd/temperament:Rolig og avbalansert. Viser sterk jaktlyst ved syn av vilt. Skarpt syn kan se meget langt. Meget hurtig reaksjonsevne.

Hode: Tørt, langt, smalt, aristokratisk. I profil danner skallen og snutepartiets overlinje en lang, lett konveks linje, da linjen fra øyebrynsbuen mot den godt markerte nakkeknølen er rett eller lett skrående. Hodet er så elegant og tørt at de største blodårene er syndlig under huden.

Skalle: Smal, avlang og oval sett ovenfra, nesten flat sett i profil.

Stopp: Meget svakt markert.

Nesebrusk: Sort. Stor, bevegelig, meget fremtredene i forhold til underkjeven.

Snuteparti: Langt, utfylt i hele lengden. Hvelvet nær nesebrusken. Snutelengden fra stopp til snutespiss er lik eller noe lengre enn skallen.

Lepper: Sorte. Tynne, tørre, tilliggende.

Kjever/tenner: Kraftige hvite tenner. Komplett tannsett. Saksebitt.

Øyne: Store, uttrykksfulle. Mørk nøttebrune eller nøttebrune. Meget lett fremtredene, mandelformede, skråstilte. Sort øyelokksrand.

Ører: Små, tynne, bevegelige. Ansatt over øyenhøyde, plasser langt bak mot nakken, I hvile bæres de bakover (rosenører) og berører nesten hverandre eller ligger tett langs nakken. Når oppmerksom bæres de høyere og til sidene eller fremover, noen ganger reises ett eller begge ørene som hos en hest.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Tørre, muskuløse, helt rette og parallelle sett forfra. Markavstanden lik eller noe mer enn halve mankehøyden.

Skulder: Lang og skråstilt.

Overarm: Moderat skråstilt. Lengden en aning lengre enn skulderbladet. Godt markert skulderledd.

Albue: Godt tilliggende.

Underarm: Tørr, lang, ovalt tverrsnitt. Smal sett ovenfra, bred sett fra siden.

Mellomhånd: Lett skråstilt.

Poter: Senete. Smale og ovale (harepoter). Hvelvede, godt sluttede. Lange kraftige klør som berører bakken.

Kropp:

Manke: Ikke markert.

Rygg: Bred, muskuløs, spenstig. Danner sammen med lenden og krysset. En bue med høyest punkt ved overgangen til lenden, mest uttalt hos hos hannhunder.

Lend: Langt, tydelig, moderat bred, muskuløs.

Kryss: Langt, bredt, lett fallende. Bredden mellom hoftebena minst 8 cm.

Bryst: Ovalt, ikke smalt, men ikke bredere enn krysset. Dypt, velutviklet. I lengden, rommelig, rekker nesten til albuene. Flatere ved skuldrene, men gradvis bredere mot bakre ribben, som er korte. Lange ribben, lett markerte. Lett markert forbryst.

Underlinje/buk: Godt opptrukket, underlinjen brått opptrukket mot buken.

Hale: Lavt, ansatt, tyn. Båret i form av en sabel eller sigd. Lang, dratt mellom bakbena skal den opp til øvre hoftebenskam. Godt behåret med rikelig beheng. I stående hengende nedover. Under bevegelse løftes den, men ikke over rygglinjens forlengelse

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Rette, parallelle sett bakfra, noe mer bredstilte enn forbena. Alle ledd velvinklete. I stående skal en tenkt loddrett linje fra sittebensknuten foran haseleddet og mellom mellomfoten.

Lår: Meget muskuløse, lange, skråstilte.

Underlår: Lange, muskuløse, skråstilte.

Mellomfot: Ikke lang, nesten loddrett.

Poter: Som forpotene.

Pels:

Hårlag: Silkeaktig, bløt og smidig, bølget eller med korte krøller. Kort, tettliggende og satengaktig (tung silke) på hode, ørene og bena. På kroppen ganske lang og bølget, på skuldrene og krysset danner pelsen fine krøller. Kortere pels på brystkassen og lårene. Pelsen som danner frynser, ”bukser” og halebeheng er lenger.

Farge: Alle fargekombinasjoner, bortsett fra kombinasjoner med blått eller brunt (sjokolade), eller nyanser av disse farger. Alle farger ensfarget eller tegninger på hvit bunn. Frynser, ”bukser” eller halebeheng er betydelig lysere enn bunnfargen. Ved sorte hårspisser er sort maske typisk.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Hannhunder: 75-85 cm.

Tisper: 68-78 cm.

Hos hannhunder er mankehøyden lik eller knapt mer enn høyden ved krysset. Hos tisper er disse høyder lik. Hunder

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Helhet: Lett eller tung kroppsbygning. For høy eller lavstillet. Lett benstamme. Utilstrekkelig utviklet muskulatur.

Hode: Meget markert stopp. Hodeprofilen tydelig kileformet pga for høy skalle. Bred skalle, utviklete kinnbensbuer. Snutepartiet kort, snipete markerte øyebrynsbuer.

Bitt: Små, ødelagte tenner, unormalt plasserte. Tangbitt hos hunder eldre enn 6 år. Mangel av P2 (P1 og M3 regnes ikke).

Øyne: Små, runde, lys nøttefargete. Synlig blinkhinne.

Ører: Lav ansatte, ikke bakoverlagte.

Hals: Kort, høyt båret.

Kropp: Smal rygg, markert dip, for hvelvet. Lenden kort, rett, smal. Krysset smalt, kort, avfallende. Brystkassen smal, flat, ikke dyp nok. Brystbenet mye over albuleddet. Kun lett opptrukket buk.

Hale: Ansatt høyt eller for lavt. Høyt båret. Halespissen ringlet, båret til siden. Lite beheng, For kort.

Forben: For åpen skuldervinkel. Inn eller utoverdreide albuer. Lett bøyde underarmer.

Mellomhånden for kort, for skråstilt, for rett. Poter lett ut eller overdreid.

Bakben: For vinklet eller steile. For smalstilte eller bredstilte. Innoverdreide poter.

Poter: Litt for brede, lett avrundete, tykke eller flate. Sprikende tær.

Hud: Ikke tilstekkelig elastisk.

Pels: Matt, rufset. Frynser, ”bukser”, sparsomt beheng på halen. Rett pels, små krøller på hele kroppen.

Farger: Flekker av samme nyanse som grunnfargen, Tydelige tan-tegninger.

Bakben: Uttalte avvikelser fra den beskrevne over.

Poter: Brede, runde, kattepoter, flate, sprikende tær.

Hud: Løs.

Pels: Stiv, bustet. Flekker av andre nyanser enn bunnfargen. Alle lilla nyanser.

Diskvalifiserendefeil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter

som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

Alle avvikelsene fra saksebitt (over- eller underbitt), skjev kjeve, mangel av en fortann, en hjørnetann, p4 (overkjeve) eller M1(underkjeve), mangel av totalt mer enn 4 tenner. Underkjevens hjørnetenner ansatt unormalt slik at de går opp i/berører overkjeven.

Glassøyne.

Korketrekker hale, haleknekk, kupert eller delvis kupert.

Brun eller sjokoladefarget, blå.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldene FCI-standard.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasepresantasjon

Hentet fra www.myndeklubben.no

–hundeverdenens aristokrat-

Borzoien – som tidligere ble kalt russisk mynde – ser ut som høydepunktet av forfinet eleganse, men ble i mange hundre år brukt av de russiske adelsmenn til jakt på ulv, rev og hare. Adelsmennene, med tsaren i spissen, ville ha skjønnhet kombinert med styrke og mot. Kraftfulle, muskuløse og effektive jakthunder – kledd i silkemyk pels, med edle, vakre hoder. Bare aristokratiet var tillat å eie en borzoi, de ble ikke solgt – men gitt bort som høyt verdsatte gaver. Den vestlige verden fikk tidlig øynene opp for de fremmedartede hundene fra tsarens rike, og allerede i slutten av forrige århundre fantes det en del borzoier blant annet i England. De første kom nettopp som gaver.

Helt frem til 1917 ble det drevet oppdrett og jakt med borzoi. Ikke minst storfyrste Nikolai, tsarens onkel, gjorde sitt kennelnavn Perchino til et symbol på kvalitet som ennå lever. Jakten de russiske adelsmenn drev, er blitt legendariske. Den var fargerik og overdådig: Med jegere kled i matchende uniformer, ridende på flotte hester og med to til tre borzoier i bånd ved siden. Hundre borzoier kunne delta på en jakt. Dette er blant annet beskrevet av Leo Tolstoy i ”Krig og Fred”

Etter revolusjonen, da aristokratiet og alt som minnet om det ble ødelagt, også hundene – levde borzoien videre i Vest-Europa og USA. De to første borzoiene i Norge ble importert i 1914.

Borzoien er en stor hund. Hannhunden måler fra 75 til 85 cm. i mankehøyde, tispene 68 til 78 cm – sev om standarden ikke setter noen øvre høydebegrensning, så lenge hunden er harmonisk. Pelsen er lang og lokkete og krever gjennombørsting et par ganger i uken. Med den silkemyke pelsen holder borzoien seg ren og pen, uten å bades så ofte som det kan se ut til! Samtidig er pelsen så tykk og varm at hunden trives godt i vinterkulden. Fargene er gjerne hvit, med alle nyanser av gyllent, rødt, brunt, grått eller sort.

Borzoien er store, kraftige hunder med sterk og særpreget personlighet, som krever en fast hånd for at hund og eier skal trives aller best. Da er de til gjengjeld yppelige familiehunder. De elsker å løpe, og må få mulighet til å gå løs dagelig. Opprinnelig var de jakthunder med en god porsjon selvstendighet. De stikker gjerne ikke av, men har stor aksjonsradius. Det kan bli farlig med en vei i nærheten.

Lydighetstrening – gjerne et dressurkurs – er derfor viktig å drive med, fra borzoien er valp ”Gjem” deg gjerne for valpen når dere er i skogen sammen, og gi deg til kjenne først når den synes det begynner og bli skummelt alene. Da lærer valpen å følge med på at du er i nærheten. Det vil du få igjen for siden. Borzoien er for øvrig alt annet en dum, men krever tålmodighet. De knytter seg sterkt til eieren, og har et mer avslappet forhold til andre mennesker – selv om det kan variere mye fra individ til individ.

Inne er de rolige – og tar faktisk utrolig liten plass. De elsker å krølle seg sammen – gjerne i sofaen, og se dekorative ut. Det har narret mange til og ta borzoien for ”pyntehund”. Det er i skog og mark at borzoien er i sitt ess. Den som har sett en borzoi strekke ut, og i lek med andre hunder nærmest snu i spranget, glemmer det aldri !!!!!

Rasen er representert av arbeidsutvalget i Norsk Myndeklubb. Arbeidsutvalget hjelper deg gjerne med mer informasjon om rasen – og kan gi tips om litteratur det kan være nyttig å skaffe seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...
  • 2 years later...

Så nydelig :innocent:

Hvordan er det å leve med en borzoi? Hva er gledene og hva er utfordringene?

Jeg lider av borzoi-feber (har jeg selvdiagnosert) og vil vite mest mulig om dem, hvordan de er å bo med, hvordan de er med andre hunder, hvordan de er å trene, er det noe man bør være klar over når man anskaffer seg en, osv. Er det noen som vet?

De er bare så utrolig vakre og de ser så vennlige ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Vennlige rolige og fornuftige hunder som er VELDIG rolige inne,enkle samboere :rolleyes2:. Mine sover stort sett innendørs. Ellers må en nok ha litt humor for å være myndeeier,de er noen tjuvradder og klovner og det er sikkert flere enn mine med selektiv myndehørsel :lol: Min eldste er litt var for støy og trekker seg tilbake når det blir for mye bråk fra tv etc. Det absolutt eneste minus er jaktinstinktet,jeg bor midt i rådyrland men samtidig har jeg mye jorder,ridehall og nå isen på sjøen så de får løpt det de trenger uten at de får gå løs i skogen :lol: Mine trives best med kulde men det er vel individuelt,blir litt varmt for eldstemann med sørlandssommer,men han har ekstremt mye pels. Jeg har aldri angret mitt valg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 months later...
  • 1 year later...

Borzoi er jeg nesten helt sikker på at jeg synes er den vakreste hunderasen rent utseendemessig! :wub:

Trist det er så ekstremt sjeldent man ser dem, iallefall her jeg bor.

Virker også som veldig fine hunder å eie med godt gemytt av det jeg har sett/lest iallefall, når jeg en dag er klar (og ikke minst har råd) til å eie en så stor hund, står Borzoi virkelig høyt på ønskelisten, det er det ingen tvil om!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...
  • 4 months later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...