Jump to content
Hundesonen.no

"Erfaren" førstegangseier - NewFoundland eller Berner Sennen?

Recommended Posts

Første tråd i forumet - Heisann!

I mine 20 første leveår har familien min hatt en rekke ulike hunderaser - alt fra Dalmantiner til St. Bernard. Da den siste firbente (Engelsk Bulldog) måtte takke for seg for to år siden har det føltes ut som at noe manglet sterkt.
Nå som jeg og samboer har bodd for oss selv i halvannet år har vi da kommet fram til at vi vil få oss en hund i størrelse stor. Raseutvalget har endt mellom New Foundland eller Berner Sennen.

Jeg har lest meg godt igjennom begge rasene, men står fortsatt like fast på hvilken å velge. Samboer vet om en oppdretter i nærheten med Berner Sennen, men den korte levetiden gjør meg usikker. Så kommer jo kreft og skjelettsykdommer i tillegg... Vi er hyppige turgåere i skogen og er veldig glad i å sove i telt når været tilsier det. Er det en av rasene som egner seg bedre til dette enn den andre?

Jeg tenkte derfor å spørre dere som er mer erfarne enn meg om hvilke erfaringer dere har med rasene, og hvorfor dere endte opp på den rasen? Hvor mye bruker dere i gjennomsnitt på mat og utstyr til bestevennen deres? Er det noe man burde ha i baktanke som NKK eller Nettet ikke forteller oss?

 

Takk på forhånd!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg kjenner ingen av rasene veldig godt, men mitt inntrykk er at berneren er lettere og mer "sporty", gjerne med på mer, og mindre "tung" i kroppen (dette varierer selvfølgelig og avhenger også av vekt på hunden).

Nuffe er jo en vannhund, så om dere kunne tenke dere å prøve vannhundtrening så er jo det noe.

Er nuffe faktisk statistisk friskere enn berneren?

Hvorfor er ikke leonberger på lista (håper jeg ikke gjør det vanskeligere nå :P )?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Akkurat nå, simira skrev:

Jeg kjenner ingen av rasene veldig godt, men mitt inntrykk er at berneren er lettere og mer "sporty", gjerne med på mer, og mindre "tung" i kroppen (dette varierer selvfølgelig og avhenger også av vekt på hunden).

Nuffe er jo en vannhund, så om dere kunne tenke dere å prøve vannhundtrening så er jo det noe.

Er nuffe faktisk statistisk friskere enn berneren?

Hvorfor er ikke leonberger på lista (håper jeg ikke gjør det vanskeligere nå :P )?

Ååååå joooda den står egentlig på listen den også! Fantastisk nydelige, men jeg må innrømme at jeg ble litt skremt når Wikipedia lister den som "gigantstor" 😂 Den kan forsåvidt også gjerne skrives om da den stiller like høyt som de andre to❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites

Berner sennen er jo den minste av dem.

Rasestandarden sier faktisk av nuffe er mindre enn leonberger, men mitt inntrykk er at leonbergere flest er mindre, så jeg ville sjekket opp hva som faktisk er tilfelle her (det er ikke alltid at de følger rasestandarden på hva som er normal størrelse på disse store). Den er ihvertfall ikke nevneverdig større enn nuffen.

Sjekk raseklubbene og les gjennom RAS, rasespesifikk avlsstrategi, der får du litt mer informasjon om helsestatus på rasene og forskjellig annet.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg synes at nuffen er en større hund, selv om leonbergeren i utgangspunktet er en høyere hund. Av de tre hadde jeg definitivt valgt berner sennen, og leonberger som andrevalg. De jeg kjenner med newfoundlandshund sier «ja, vi er glad i nuffen vår, men det blir ikke flere! Vi tørker sikkel fra vegger og tak!». De har også håndklær liggende i hvert rom for å tørke sikkel. Hvis dere er glad i turer/overnattingsturer så hadde jeg helt klart valgt berner sennen.

 

Når det gjelder leddstatistikk(røntgen, gjennomsnitt for rasen siste 10 år) så har berner sennen 77,5% HD-fritt og 84,1% AD-fritt. Leonberger har 83,7% HD-fritt og 90,4% AD-fritt. For newfoundlandshund er tallene 68,6% HD-fritt og 57,1% AD-fritt. Nå er ikke leddproblematikk alt, men newfoundlandshund ligger betydelig dårligere an enn de to andre rasene.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen
44 minutter siden, Artemis skrev:

Jeg synes at nuffen er en større hund, selv om leonbergeren i utgangspunktet er en høyere hund. Av de tre hadde jeg definitivt valgt berner sennen, og leonberger som andrevalg. De jeg kjenner med newfoundlandshund sier «ja, vi er glad i nuffen vår, men det blir ikke flere! Vi tørker sikkel fra vegger og tak!». De har også håndklær liggende i hvert rom for å tørke sikkel. Hvis dere er glad i turer/overnattingsturer så hadde jeg helt klart valgt berner sennen.

 

Når det gjelder leddstatistikk(røntgen, gjennomsnitt for rasen siste 10 år) så har berner sennen 77,5% HD-fritt og 84,1% AD-fritt. Leonberger har 83,7% HD-fritt og 90,4% AD-fritt. For newfoundlandshund er tallene 68,6% HD-fritt og 57,1% AD-fritt. Nå er ikke leddproblematikk alt, men newfoundlandshund ligger betydelig dårligere an enn de to andre rasene.

Takk for behjelpelig svar! 

Oppdretter vi fant holdt dessverre ikke på med avl lengre - men det finnes flere! 

Sikling har jeg hørt mye om ja! Statistikk på HD og AD gjorde det dog mye lettere å forstå situasjonen. Vi lener oss mer og mer mot BS. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

For å leke litt mer med sannsynlighetsregning så vil det faktisk si at hvis man kjøper seg newfoundlandshund så har man 39% sjanse for å få en hund som blir frirøntget både foran og bak. 😳 Nå tar ikke det med i beregningen at det er enkelte oppdrett/linjer med bedre snitt enn gjennomsnittet osv., men likevel. Verdt å tenke på. 😳

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Akkurat nå, Artemis skrev:

For å leke litt mer med sannsynlighetsregning så vil det faktisk si at hvis man kjøper seg newfoundlandshund så har man 39% sjanse for å få en hund som blir frirøntget både foran og bak. 😳 Nå tar ikke det med i beregningen at det er enkelte oppdrett/linjer med bedre snitt enn gjennomsnittet osv., men likevel. Verdt å tenke på. 😳

Nå må jeg bare forsikre meg: frirøntget er at de ikke har skjelettsykdom? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
53 minutes ago, Simoneanett said:

Nå må jeg bare forsikre meg: frirøntget er at de ikke har skjelettsykdom? 

Med frirøntget mener jeg at de er røntget fri for hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi.

Share this post


Link to post
Share on other sites
11 hours ago, Artemis said:

For å leke litt mer med sannsynlighetsregning så vil det faktisk si at hvis man kjøper seg newfoundlandshund så har man 39% sjanse for å få en hund som blir frirøntget både foran og bak. 😳 Nå tar ikke det med i beregningen at det er enkelte oppdrett/linjer med bedre snitt enn gjennomsnittet osv., men likevel. Verdt å tenke på. 😳

Nå spiller det ikke så stor rolle, for tallene er jo veldig dårlige uansett, men den beregningen blir bare riktig dersom man antar at HD og AD er helt uavhengige av hverandre. Hvilket jeg betviler at man kan. Men uansett, sammenlignet med andre raser så kommer jo newfoundlandshund forferdelig dårlig ut. Det hjelper ikke at RAS for rasen beskriver et oppdrettermiljø som ikke er interessert i å ta tak i de mange helseproblemene. Forfriskende ærlig, men alvorlig,

 

Sånn ellers ... 

Berner sennenhund hadde en gjennomsnittlig levealder på 6.9 år i siste helserapport. Halvparten dør av kreft. Det er en nydelig rase, men jeg klarer ikke å se at det er mer forsvarlig med slik avl enn de rasene som av mange er avskrevet grunnet pusteproblemer, feks. Det angis også her store problemer med bevegelsesapparatet. Jeg kom til å tenke på noen naboer her - i 60-årene - som har en nydelig berner sennentispe på et par tre år. De kunne fortelle at det var dere syvende berner sennen. Dette var før jeg visste om problemene ved rasen - så jeg spurte om de hadde hatt flere slike store hunder samtidig da, og om hvordan det var sånn rent praktisk. Nei, de hadde hatt bare en i gangen. De ble bare ikke så gamle.

Leonberger er vel ikke spesielt mye bedre, så vidt jeg kan finne ut. På Wikipedia (fant ikke noe på norsk raseklubbs side) er gjennomsnittlig levealder anslått til 7 år. Kreft i rundt halvparten av tilfellene der også. Og mye skjelettproblematikk.

Jeg vet ikke om det i det hele tatt er noen av disse gigantrasene som er relativt friske, men jeg ville virkelig tenkt meg om, mange ganger, om ikke ståa er bedre enn for disse tre rasene. Er det rett å avle på slike hunder? Er det riktig å støtte slik avl? Vil vi ha en hund som har stor sannsynlighet til å dø før den blir 7 år? Etter et år eller to med kreft? Eller er så dårlig til beins at den må avlives? Kanskje ikke kunne være med på teltturer i mange av sine år? For meg er svaret et klart nei på alle spørsmålene, dere får finne deres svar.

Beklager at dette ikke ble så oppløftende fra min side, men jeg synes det er rart at det ikke brukes like sterke ord når det kommer til avl av disse rasene som det blir gjort for kortsnuteraser med pusteproblemer, feks.

Edited by tillien
  • Like 6

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Beklager hvis svaret ble langt, men jeg tenkte det var bedre enn et kort et
    • Jeg kan jo fortelle det jeg likte og ikke likte med de rasene jeg er vokst opp med. St. Bernard. Stor, vakker hund som elsket oss i huset og fremmende. Litt for stor, for mye sikkel, dessverre fikk den kreft i hoftene.  Border Collie. Fantastisk turkamerat, ikke så mye å si på den, utenom at den var hyper og krevde MYE mosjon eller hjernetrim, litt for mye for min smak, men om det var spesielt for våres hund vet jeg ikke, da jeg ikke kjenner andre som har hatt Collie. Den var en reser på å løpe etter alle dyr, så det var litt slitsomt å måtte passe på hvor vi var og hvem/hva vi kunne møte. Men kjærligheten til oss, var uendelig. Døde gammel og lykkelig.  Finsk/islandsk Fårehund. Denne kom dessverre fra en useriøs oppdretter og ble kun 6 år. Dette er den rasen jeg har likt minst, kan være kun denne som var sånn. Veldig kosete, gla i oss og i  fremmende. Men utenfor hjemme, så var den umulig å trene, bjeffet konstant og var alltid stressa, selv hjemme. Endte med å nesten ta tak i et par barn under 17 Mai tog (Første gang vi så det). Måtte dessverre avlive da den ble aggressiv etter dette og mønsteret ikke ble noe bedre, tvert imot.  Irsk Ulvehund. I mine øyne, ikke en vakker hund, men den var morsom. Mye latere enn det jeg hadde trodd. Denne ble dessverre bare ett år, da den utviklet svulster i hodet og måtte avlives. Den er alt for stor for min del og helt uaktuelt. Schæfer. Fantastisk hund som vi klarte å sosialisere til å like alle dyr og mennesker, den var heller ikke så alt for voktsom mot fremmede. Lydig som få og responderte vanvittig bra på lydighetstrening. Oppdretter sa vi vant i lotto mtp hunden og at det var den beste han hadde noen gang avlet frem. Jeg velger å tru på det. Her fikk vi også oppleve det folk sier om en schæfer, den kan være utrolig pysete. Vi hadde noen ender som pleide å komme på besøk et par ganger hver sommer og da fikk du ikke hunden ut fra verandaen. Høyballer var også skummelt. Jeg trur jeg ikke har ledd så mye som når vi hadde denne hunden. Samtlige hunder har gått overens og til tider vært bestevenner med kattene vi har hatt gjennom årene. Størrelsen burde være fra en collie og muligens større.   Jeg kan like korthåret hund også, da spesielt rottweiler, doberman og staff, men generelt sett er jeg mer glad i hunder med litt mer lengde på pelsen, utseendemessig. Hunden kan være entusiastisk, så lenge det ikke går over til konstant hyperaktiv. Den kan godt være litt "idiot" i ny og ne, det er bare morsomt. Schæferen våres var det, men var rolig hjemme. Så lenge man ikke tok frem en ball. RIP mange vaser. Det jeg mener med stae dyr er at de gjerne må få lov til å teste grenser i ny og ne, men ikke sette seg på bakbeina hver dag eller hver gang man skal noe. Jeg er utrolig tålmodig med andre ord.  Når det kommer til førerorientert eller egenrådig, så er jeg egentlig interessert i begge. Det hadde vært morsomt med en som kan trenes til å gå uten bånd, en som ikke stikker av så fort et blad detter ned fra et tre, ref fårehunden våres. Det vil være på hobby-basis, men det hadde også vært morsomt å prøvd hunden i konkurranse. Samtidig så er jeg jo litt fremmed for egenrådige hunder, så det også kunne vært spennende og få være med på. Den trenger ikke å stille/måle seg opp mot alle hunder, men det gjør ingenting om den kan si ifra. Collien vi hadde var dessverre dumsnill mot alle og fikk dessverre juling et par ganger fordi den ikke sto opp for seg. Ikke noe alvorlige skader, men små-sår. Schæferen våres kunne godt si ifra hvis andre hunder ble plagsomme, men gikk aldri til angrep. Den passet også på meg en gang når noen fremmede voksne var frekke og ekle mot meg, noe jeg likte veldig godt og som bygde et tett bånd mellom oss, så det er også noe jeg kan tenke meg da vi bor i et område som kan (veldig sjeldent) være litt småskummelt å bevege se i på kveldstid. Aktivisering vil bli gjort i forhold til hva hunden trenger. Den vil bli sosialisert med både dyr og mennesker, da vi ofte er ute, enten rundt Sognsvann eller mer urbane strøk, løkka, sentrum, Majorstua. Håper dette, sammen med hovedinnlegget kan gi en pekepinn på hvilke raser dere kan anbefale meg/oss.
    • Løpetid kan ha noe å si, og at hun synes han er innpåsliten. Det kan også ha med ressursforsvar av hage eller andre ting å gjøre. Når det går så langt at hun utagerer mot ham så har hun sannsynligvis allerede gitt ham mange signaler om å holde avstand (trekke på leppene, snu seg bort mm). Jeg anbefaler deg å lese litt om hundespråk, og lære deg å lese signalene så du kan ta henne ut av situasjonen før det smeller. I tillegg til å bare unngå akkurat den situasjonen handler det om at hun er ukomfortabel med den situasjonen og må ordne opp selv, heller enn at du som eier forhindrer at det skjer. Jobb med å slappe av sammen med deg i nærheten av andre hunder (uten at de kommer bort såklart). Dette er også begge unge hunder med mye hormoner og lopper i blodet, så det kan være greit å satse på rolige aktiviteter sammen heller enn lek og herjing.
    • Vanskelig å trene opp handler ikke bare om konkurranse. Det handler om å lære hunden å komme på innkalling (så den kan gå løs), legge seg og slappe av når du ber om det, ikke stele mat fra bordet (selv om en golden strengt tatt er mer sannsynlig å gjøre det enn en eurasier) og generelt omgåes i hverdagen. (btdt) I tillegg er det mye dårlig mentalitet på dem. Aktivitetsnivået du beskriver virker for meg litt knapt til en golden, men om den får litt lengre turer i helgene går det fint. Om du er mye syk er du kanskje også mye hjemme? Jeg tenker at det betyr mye for hunden å ikke være alene hjemme fulle arbeidsuker, og om du i tillegg orker å ta noen fem minutters økter med hjernetrim i løpet av dagen så hjelper det mye (jeg er selv ufør, med en trenbar og en ikke trenbar hund i hus). Golden røyter masse lyse hår overalt, mens eurasieren røyter i dotter. Veldig stor forskjell tror jeg ikke det er. Lukt avhenger gjerne av fôr og pelsstell (bading ved behov og sånt). De aller fleste raser tåler noen rolige dager så lenge de ellers får den aktiviteten de trenger. Siden dere ikke har mye erfaring med hund (?) så ville jeg holdt en knapp på raser som er mer førerorienterte og lette å trene. Har du sett på engelsk springer spaniel? Om dere tåler litt bjeffing kan du jo også ta en titt på finsk lapphund, de er mindre førerorientert enn golden, men mer enn eurasier, og har litt samme type utseende.
    • Merker ikke så mye til det. Jeg og samboer er ikke så sosiale av oss, så er alltid hjemme uansett. Ellers går jeg på jobb når jeg får vakter. Veldig greit å kunne ta eg en pause fra både valp og corona. 
  • Nylig opprettede emner

×