Hva omplasserer man?

[yoloomg]

Jeg har en nær venninne med et hundeproblem. Jeg har et synspunkt på saken som hun har fått, men det er jo bare min tanke. Lurer litt på hva andre hundefolk tenker. 

Det er snakk om en stor schæfer hann på 4 år. Han har alltid vært en håndfull, helt siden han var valp, men da bare mye stress og overkoking. Dette problemet gikk seg veldig til etterhvert som hunden ble eldre og både kjemisk og nå kirurgisk kastrert.
Etterhvert som hunden ble eldre kom aggresjonsproblemer mot andre hunder i bånd, og senere også løs. Dette har hun fått god hjelp med, gått på passeringskurs og hatt privattimer med atferdsterapeut. På passeringskurs går hunden i en slags "treningsmodus" der den takler passeringssituasjoner bra, helt til han detter ut. Samme er på fellestreninger i lydighet og sånn. Ellers må hun ha god avstand hvis hun skal trene uten å gå i denne treningsmodusen. Da gjerne 100 meter. Hun sier selv det går fint på oppsatte treninger, men på tur må hun inn med "brannslokking" 9 av 10 ganger. 
Denne fryktaggresjonen har forverret seg i sommer, da det har kommet løse hunder ut av det blå og overrasket både hund og eier og hunden har fått en støkk. Dette har resultert i en hund som støkker av lyder, blir ikke skremt, men er klar til utagering. Nylig hev den seg etter en syklist som kom forbi, fordi han skvatt av sykkelbjellen, noe som aldri hadde skjedd før. 

Den kan også varsle/bjeffe/ule på mennesker på tur om man ikke er føre var. 

Hunden kan heller ikke gå løs med hundevennne sine lengre, da den koker over ved løping og "angriper". Den kan heller ikke lengre gå løs på grunn av et sterkt jaktinnstinkt, på alt fra sau, til vilt og katt. Hunden ser svart, og ingen innkalling virker. 

Det skal legges til at det er forsøkt medisinering der hunden ikke viste tegn til forbedring. 

Det er altså gått så langt at venninnen min ikke føler hun kan være sosial med andre hundeeiere på felles slipp, verken kjente eller ukjente. Hun kvier seg for å gå tur på vanlige tidspunkt og foreldrene hennes som hun før har latt passe hunden tør ikke dette lengre. 

Hun har lyst å ha et vanlig hundeliv, men det er ikke kjekt lengre og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått henne gråtende på telefonen i løpet av hundens leveår. 

Mitt spørsmål er, omplasserer man dette? Hvem vil ha en slik hund? Og kan man garantere at hunden har det bra hos noen andre med disse utfordringene? Jeg personlig er skeptisk til omplassering, nettopp av den årsak at jeg vet ikke om folk behandler hunder med utfordringer greit, at det er så enkelt å "ta de" med en gang det utageres eller lignende. 

 

[simira]

Denne er tricky. Det er litt vanskelig å si noe konkret om det uten å vite mer om din venninnes erfaring og kompetanse, og hunden. En person med erfaring og kompetanse, og kanskje litt mer mulighet for tilrettelegging (bo i mindre hundetett strøk f.eks.) kan kanskje få hunden til å fungere. Og kanskje ikke. Dessverre er det nok av slike hunder og begrenset med kompetente hundefolk som har lyst til å fylle hjemmene sine med dem.

Å leve med en slik hund er et mareritt, det vet jeg av erfaring, selv om min bare var 8 kg. Når hunden er så stor at du fysisk risikerer å miste kontroll, og den har begynt å reagere på mennesker, ville jeg ikke hatt noe dårlig samvittighet for å vurdere avliving.

Hva sier oppdretter?

[Rufs]

Jeg tenker at en enkel og grei hund kan man lett omplassere for den får trolig et godt liv der den kommer. En hund som er mer enn en håndfull hadde jeg aldri omplassert. Jeg har rett og slett ikke troen på at noen greier å gi en slik hund et godt liv. Vil tro at de som mener at dette skal de lett klare, er for kunnskapsløse (eller naive) til å skjønne hvor mye arbeid det er med en slik hund. Har man lyst på hund så overtar ikke et oppegående menneske en problemhund. 

Og jeg mener at i dagens hundeverden er det for så vidt greit å avlive en hund med store fysiske plager. Men det er dessverre ikke så akseptert at man lar hunder som sliter psykisk å slippe. Har man prøvd det meste så har man som eier gjort sin jobb. Hundehold skal være givende, ikke en belastning.

 

[yoloomg]

Akkurat nå, simira skrev:

Hva sier oppdretter?

Såvidt jeg vet har hun ikke snakket med oppdretter på flere år, da rådet hun fikk for stresset hund var å sette den på plass og vise hvem som er sjefen. I tillegg til et grineinnlegg fra oppdretter etter at vedkommende fikk nyss om at hunden var kastrert. Så oppdretter her er ikke et alternativ tenker jeg. 

[simira]

14 minutes ago, Rufs said:

Jeg tenker at en enkel og grei hund kan man lett omplassere for den får trolig et godt liv der den kommer. En hund som er mer enn en håndfull hadde jeg aldri omplassert. Jeg har rett og slett ikke troen på at noen greier å gi en slik hund et godt liv. Vil tro at de som mener at dette skal de lett klare, er for kunnskapsløse (eller naive) til å skjønne hvor mye arbeid det er med en slik hund. Har man lyst på hund så overtar ikke et oppegående menneske en problemhund. 

Og jeg mener at i dagens hundeverden er det for så vidt greit å avlive en hund med store fysiske plager. Men det er dessverre ikke så akseptert at man lar hunder som sliter psykisk å slippe. Har man prøvd det meste så har man som eier gjort sin jobb. Hundehold skal være givende, ikke en belastning.

 

Jeg er i prinsippet enig, men vi kjenner ikke denne personen og vet ikke hva slags erfaring og kompetanse hun har. Jeg ville selv avlivet den hunden om den var min, fordi jeg har erfaring med problemet og mange kompetente folk rundt meg. Om hunden fortsatt var slik etter diverse utprøvd behandling og metoder ville jeg vært rimelig trygg på at det meste ville vært gjort som kunne gjøres for den hunden. Samtidig har jeg sett lignende adferd hos hunder som jeg er rimelig sikker på at jeg/kjentfolk kunne løst ganske bra med riktig håndtering og trening, men som nåværende eier ikke har kunnskap, erfaring eller kapasitet til å håndtere.

Jeg mener ikke at jeg er noen magiker, eller at en slik hund med et slikt problem er "lett å klare". Det ER mye arbeid, og det er ikke alle hunder som kan eller bør reddes. Men det skal man kjenne den konkrete hunden og eieren for å si sikkert. Jeg vet forøvrig også om hundetrenere som har tatt til seg problemhunder av dette kaliberet. Men det er ikke noe du gjør "for moro skyld", nei.

[trill]

Jeg tror som @Rufs at det er vanskelig å finne kompetente mennesker som er interessert i å overta en slik hund. Ikke umulig, men vanskelig. Jeg personlig ville ikke hatt samvittighet til å flytte en sånn hund videre til noen som jeg ikke er helt sikker på at har den erfaringen og kompetansen de trenger for at ha gode muligheter for at ny eier og hund skal få et godt liv sammen. Hos mindre erfarne mennesker er jeg redd denne hunden bare vil få det verre. 

Det virker som om venninnen din har prøvd så godt hun kan, og hun har også søkt mye hjelp. Det høres kanskje brutalt ut, men for meg ville dette vært en vurdering på om hun orker å leve og jobbe videre med hunden som den er i dag eller om det beste for begge er at hunden får slippe.

EDIT: Ref. innlegg fra @simira som ble postet i mellomtiden. Veldig enig i dette! Jeg mener ikke i mitt innlegg å anbefale avliving i akkurat dette tilfellet. Dersom man finner kompetente mennesker som er villige til å ta imot en slik hund, så kan det absolutt være en god løsning! Men jeg ville ikke annonsert den på finn og overlatt den til en eller annen som mente at "dette fikser jeg nok" uten noe å vise til. 

Endret 8. Oktober 2019 av trill

[Wilhelmina]

Hadde dette vært min hund så hadde den blitt avlivet. Den har det jo åpenbart ikke bra psykisk.

[Tyttebæra]

Denne problemstillingen vil avhenge veldig av hunden, det er vanskelig å si noe om det er liv laga for en hund man aldri har sett selv. Det høres ut som det er utageringsproblematikken som er hovedproblemet, det og at den ikke fungerer løs i samspill med andre hunder? Dette er jo utfordringer som er størst hos en eier som vil ha et sosialt liv med hund og som bor i et tettbygd strøk. Dersom hunden ellers er greit skrudd sammen i hodet uten andre store redsler og problemer, tenker jeg at det er mulig at den kan leve et ok liv hos noen andre.

Det finnes mennesker som har en hverdag som er tilrettelagt for diverse utfordringer, for eksempel at man bor avsides og lever et liv der hunden i liten grad må forholde seg til andre hunder eller mennesker. Dersom jeg bare skulle ha en hund til tur og selskap kunne jeg nok fint tatt over et individ med utageringsproblematikk hvis den ellers fungerte greit i hverdagen. Jeg møter omtrent aldri hunder her jeg bor med mindre jeg oppsøker dem selv og jeg har hatt hund som ikke kunne være løs med andre hunder. En av mine hadde også problemer med utagering, så sånn sett vet jeg hva jeg ville gått til.

Jeg tenker at hunden åpenbart må bort fra nåværende eier. Eier har helt legitime ønsker til en hund og denne hunden vil dessverre aldri fungere til det hun vil. Å vurderer omplassering eller avliving er helt forståelig. Som sagt tidligere, forutsatt at det bare er utageringen som er greia med den, vil det ikke skade å annonsere den med beskrivelse av problemet. Man ser jo ganske kjapt hvem som virker å ha et rasjonelt forhold til problemet og om de har riktige forutsetninger når det gjelder bosted, erfaring med hund og øvrig liv.