Jump to content
Hundesonen.no

Valp sammen med voksen hund med separasjonsangst

Recommended Posts

Hva gjør man da? Har 2 voksne, den ene med separasjonsangst og den andre ikke. Den med angst må stå i bur for å ikke ødelegge døra totalt, og hyler når den er alene (selv om den andre voksne er der). Hvordan i alle dager skal jeg gjøre en valp trygg på å være alene når det er en hund med separasjonsangst der? Hunden med angst er min samboer sin, den trygge er min :(

Edited by MerlePerle

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg ville prøvd så langt som mulig å legge opp alenetreningen slik at valpen er med den trygge hunden, og at den med separasjonsangst er med ut. Siden dere allerede har en trygg sammen med den med angst så har det tydeligvis ikke hjulpet noe særlig.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Den med angst burde vell strengt tatt ikke bli etterlatt alene inne så det burde jo egentlig ikke være en problemstilling, beklager om jeg fremstår som frekk, men det er rett og slett ikke hyggelig å sette igjen en hund med angst i en situasjon den er engstelig i og dra fra.. Og for å svare på spm, valpen burde ikke være alene sammen med en hund med sep. angst, så jeg ville rett og slett funnet en alternativ løsning om den andre skal være der. Ta med i bil feks. 

  • Like 4

Share this post


Link to post
Share on other sites
6 hours ago, Malamuten said:

Den med angst burde vell strengt tatt ikke bli etterlatt alene inne så det burde jo egentlig ikke være en problemstilling, beklager om jeg fremstår som frekk, men det er rett og slett ikke hyggelig å sette igjen en hund med angst i en situasjon den er engstelig i og dra fra..

Ikke helt uenig, men det er godt mulig at Merle har begrenset innvirkning på det om det ikke er hennes hund.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg hadde hund med separasjonsangst da jeg fikk valp. Men hun var aldri alene mer enn hun tålte, og det burde ikke din samboers hund heller, det blir ikke bedre av å etterlates slik, det må du ta opp med han/henne. En hund med sep.angst skal ikke etterlates slik at den står og hyler. Du kan heller ikke lære valpen å bli trygg alene dersom den er sammen med en med angst. Og jeg hadde vært veldig redd for at den andre trygge skulle blitt påvirket og.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen
11 hours ago, Malamuten said:

Den med angst burde vell strengt tatt ikke bli etterlatt alene inne så det burde jo egentlig ikke være en problemstilling, beklager om jeg fremstår som frekk, men det er rett og slett ikke hyggelig å sette igjen en hund med angst i en situasjon den er engstelig i og dra fra.. Og for å svare på spm, valpen burde ikke være alene sammen med en hund med sep. angst, så jeg ville rett og slett funnet en alternativ løsning om den andre skal være der. Ta med i bil feks. 

 

Jeg har definitivt begrenset innvirkning på det, da det ikke er min hund. Det er litt komplisert...

Hunden er EKSTREMT knyttet til eieren sin, og tåler fint å ligge i bilbur hvor lenge som helst uten noe stress. Av diverse årsaker vil ikke samboeren min ha han i bilen når han er på jobb, og det har jeg ingen innvirkning på 😕

Hunden har vært tilnærmet trygg hjemme, før de bodde sammen med meg, men siden jeg er MYE hjemme så har han «glemt» å være alene hjemme. Det som tydeligvis skal til for at hunden skal komme over sep.angsten er at den får være hjemme alene 8 timer hver dag, hvis ikke får den tilbakeskritt. På grunn av at jeg er hjemme stort sett hver dag, får han ikke vendt seg til det. Når den er alene hjemme så hyler den og ødelegger ting/dører, og når eier ikke ønsker å ha den i bilen på jobb, så ser jeg ikke noen annen løsning? Jeg er som sagt mye hjemme, men av og til er jeg ikke det i korte perioder. Om noen har tips som ikke innebærer å la hunden få lov til å gå fritt og ødelegge et helt nytt hus så er jeg åpen for det. Helt klart er jeg enig i at det beste hadde vært om hunden fikk være i bilen mens eier er på jobb.

Det er ikke sånn at denne hunden er mye alene hjemme og hyler, kanskje 2-3 timer i uka, som ikke er nok til at den vender seg til det :( 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg hadde ikke etterlatt noen hund sammen med en med sep. angst som står å hyler i redsel, ikke den andre voksne hunden, og aldri, under noen omstendigheter en valp, det er å be om sep angst på valpen også, går ikke ann å trene på at den skal være trygg mens den andre står der og hyler, den andre voksne hunden kan også bli påvirket av det og ende med å bli utrygg.

Så jeg ville tatt med den med sep angst når valpen skal være alene.

 

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg hadde enten lagt press på eier av den andre hunden til å fikse det problemet, enten det er å trene på det eller ta den med seg eller om du tar den med deg. Eller så får du ta med deg valpen å unngå det da. Ville ikke etterlatt noen hund sammen med en sånn hund. Ikke i samme bygning heller.

Man må jo trene på å bygge opp alene tid gradvis så er det mulig å komme opp på 8 timer 5 dager i uken så burde det være langt mindre problematisk å komme opp i et par tre timer i uken 😊 du kan jo evt trene med denne voksne samtidig som du likevel holder på å trene med valpen? Kanskje det nytter.

Edit; det er vell heller fordi de har flyttet eller det går skjedd én forandring i livet at den ikke lenger kan være hjemme alene, hva nå enn "tilnærmet trygg" var. Sånne hunder er jo selvsagt mer var for endringer fordi de ikke er trygge i utgangspunktet, så det må gjerne trenes på igjen om det skjer noe nytt. 

Det er ikke uvanlig at hunder med separasjonsangst er tryggere/roligere i bil, av en eller annen grunn. 

Edited by Malamuten

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg mistenker at vi egentlig er ganske enige, men at vi flisespikker litt, spesielt på tall og begreper? Som sagt mener jeg også at visse raser kan være farligere enn andre (størrelse, vokt, jakt og alvor er stikkord). Legg til eiere som ikke vet eller respekterer hva de har i andre enden av båndet, så kan det føre til særs uheldige hendelser. Men jeg tror også at USA er et ekstremt dårlig land for å se etter tall som kan belyse spesielt en eventuell genetisk komponent, nettopp fordi så store deler av dyreholdet er utrolig ulikt fra her hjemme. Utenfor et tenkt laboratorium og ute i den virkelige verden er det faktisk nærmest umulig å løsrive det genetiske fra alle de andre forferdelige omstendighetene som går igjen for hunder som er involvert mer alvorlige hendelser. Det dreier seg stort sett om hunder som har ganske forferdelige liv. Labrador ser ut til å ligge på i underkant av 90 000 årlige registreringer. Så den vil ihvertfall nærme seg pitbullignende hunder i antall. Så vi sitter igjen med pitbuller, rottweilere, schæfere og "huskyer" som alle trolig er overrepresentert. Og det er vel ingen store overraskelser der? Det er som sagt raser ihvertfall jeg ser an kombinasjonen av eier og hund når jeg er ute og går. Ikke så mye for min egen del, i og for seg, men for min egen hunds skyld. Labradorer generelt slår meg ikke som hunder med spesielt mye alvor eller vokt, til tross for størrelsen. Mitt hovedpoeng er vel egentlig bare: Gener + uegna eier ≈ farlig. Hver for seg tror jeg gener og uegna eiere langt sjeldnere fører til alvorlige ulykker. Det er plenty av folk jeg passerer hvor jeg er veldig glad for at de har chihuahua, eller retriever, liksom. Mens de (få) av noen av de nevnte rasene i nabolaget har supersolide eiere med stålkontroll, så de bekymrer meg heller ikke, til tross for at et par åpenbart hadde spist det meste som er mindre enn dem på fire bein hvis de fikk muligheten. Men, ingen av dem virker spesielt agressive mot mennesker, den slags har jeg faktisk nesten kun opplevd fra (redde) småhunder. Unntakene, vel, da er vi tilbake til hvem som burde få eie hund. I Oslo er det helt klart en del mennesker som, ja, sikkert har godt av jevnlig omgang med dyr, men som ikke burde få eie noen selv... Red.: P.S. Valgte kun rottweiler fordi den var nummer to, så ingen baktanker med det.
    • Du velger rottweiler (øverst), som i særklasse ligger som nummer to (med 5 ganger flere hendelser enn nummer 3 og 10 ganger mer enn labradoren) og meget vel også kan være både overrepresentert og mer overrepresentert enn pitbullen. Ikke bare meget vel, når jeg tenker meg om. Sannsynligvis. Det frikjenner ikke pitbullen, det bare inkluderer rottweileren i en rase som bør ses nærmere på. Og da kom jeg på en vitenskapelig artikkel som jeg leste for lenge siden som egentlig sier akkurat det. Nærmere 2/3 av alle skader behandlet på et barnesykehus over en periode på 5 år skyldtes pitbull (ca 50%), rottweiler (ca 9%) og en blanding av disse (6%). Med 30-60++ ganger mer enn alle andre raser bortsett fra rottweiler så er det svært mange forutsetninger som skal bikke pitbullens vei før man kan si at den ikke er overrepresentert gitt denne statistikken. At det feks skal gå 60 pitbuller per labrador anser jeg som fullstendig urealistisk. 10 også for den saks skyld. Når det kommer til dette med andre faktorer enn genetikk (eiere, oppdrettere) så har vi alt dekket det og vi er helt enige i at det selvsagt spiller en rolle.  Hovedpoenget i min første post var at jeg innser at statistikken og forskningen på området ikke er god nok til å konkludere (det er imidlertid vanskelig å lese det som er som noe annet enn at det trekker i en retning), men kombinasjon med det man vet om genetikk - inkludert det at funksjon (i vid forstand - også mentalt) følger form - og ren logikk så er det svært mye som taler for at enkelte raser rett og slett er vesentlig farligere enn andre. Og at pitbullen er en av flere slike raser. Det betyr imidlertid ikke at jeg mener utenlandsk statistikk hvor man blander sammen "pit bulls" og seriøs avl av "American pit bull" vil være representativt for seriøs avl av amerikansk pitbull i Norge, og heller ikke at jeg nødvendigvis er for raseforbudet.  
    • Min egen erfaring som dyrepleier er at det er kjempebra med sekretærer. De tar gjerne telefoner, salg, innsjekk av pasienter , vask av utstyr etc. Så får dyrepleierne tid til å gjøre klinisk arbeid som tannrens, narkose etc. Alle de jeg har jobbet med har ikke hatt utdanning da. Men utdanning er sikkert nyttig. 
    • Hvor (hvilken kennel) kommer han fra? 😊
    • Beklager dobbeltposting, men ville unngå å redigere mer på forrige innlegg. Ville bare si noe mer om det med tall! Fordi jeg snubla over noen greier. Ut ifra det jeg klarer å finne om rottweiler, etter et kjapt søk, vel og merke, ble det registrert >4000 fra 2005-2009 og <1700 fra 2010-2014. Den siste gruppa var sikkert ikke helt oppdatert, og det er nå 2019. La oss derfor slå til og si at det var 5500 for 2010-2014 og 5500 for 2015-2019. Vi kan til og med legge til 5500 til, for slengere som har levd nokså lenge (uten at rottweilere vel er kjent for spesielt lang levetid?). La oss si at omtrent halvparten av USAs rottweilere er uregistrerte, da er vi oppe i  33 000 hunder. Vi kan runde opp til 50 000 individer, fordi det er rundt og fint. Tallene jeg klarte å finne for "pitbuller" oppga mellom 3-5 millioner individer. Så la oss si 2,5 millioner. Med de tallene har 0,12 % av pitbuller vært involvert i alvorlige hendelser, mot 1% av rottweilere. Hvem er egentlig overrepresentert? 
  • Nylig opprettede emner

×