Jump to content
Hundesonen.no

Hva er egentlig en «familiehund»?

Recommended Posts

Ser at flere og flere sier at den og den rasen egner seg godt til familiehund, feks en golden retriever blir ofte omtalt som det. Så da lurer jeg litt på hva dere betegner som en familiehund? Hvor mye aktivitet (mentalt og fysisk) skal hunden ha? Hvor mye tur får den? Er en familiehund en hund som ikke er med på div hundesporter og bare går tur? 

Nå generaliserer jeg veldig i forhold til «bare» tur og ingen hundesport, forstår selvfølgelig også at en kan gjøre begge deler. 

Ser også at noen selger jakthunder som også er gode familiehunder, men som det senere vises at hunden omplasseres fordi den krever mye. Så da lurer jeg bare på hva som legges i dette ordet🐶

Edited by Miloficent

Share this post


Link to post
Share on other sites

De fleste hunder i Norge i dag er familiehunder. Og så varierer det nok veldig hva folk legger i det.

Noen hunder er "bare" familiehund, og da tenker jeg at det er en hund som ikke trenes eller brukes aktivt i noen sport eller bruksområde utenom tur og familiehverdag. I beste fall en joggetur med matmor etter at ungene har lagt seg, i verste fall er dagens tur å rusle til barnehagen (og stå bundet utenfor der og bjeffe...) når barna hentes. Varierende med mental aktivisering ettersom hva man har lært på valpekurs, men gjerne med på "alt" som skjer i familien.

Og så finnes det såklart hunder som trenes og brukes aktivt, og de aller, aller fleste bruks- og konkurransehunder i Norge er jo også familiehunder, det vil si bor og lever inne med familien og tar del i deres hverdag, i tillegg til å brukes aktivt til det den er avlet til. Om familielivet da inkluderer små barn og lite tid/vanskelige prioriteringer så kan det jo fort skje at det blir for lite tid til hunden tenker jeg, selv om man hadde en ambisjon om noe annet.

Jeg tenker at en rase som passer som familiehund (med eller uten noe annet)  bør være en hund som tåler litt uten å utvikle problemadferd, enten det er perioder med lite aktivitet, mye ståk og støy fra unger og kanskje en litt masete og uforutsigbar hverdag. Jeg tenker at hunder som lett vokter eller gjeter ikke nødvendigvis er gode familiehunder siden slike ting lett kan trigges av barn og barns venner på besøk.

 

  • Like 5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Enig med det siste avsnittet til @simira.

I mitt hode er en familiehund en hund som ikke krever noe særlig mer enn tur, for det kan fort skje at det er all aktiviteten den får en periode pga andre ting som skjer i familien. En familiehund kan fint trenes i diverse hundesporter, men den klarer også seg fint uten trening. Ellers må det være en rimelig mentalt stabil hund som takler alt familielivet vil bringe. Ikke noe lydvar hund, ikke en hund som er skeptisk til mennesker blant annet.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er vell veldig opp til hver enkelt å bestemme hva de legger i det, men personlig tenker jeg alle hunder er fine familiehunder. Som simira sa lever jo de fleste hunder i dag som familiehunder, altså inne som en del av familien, sammen med barna og er med på det som skjer, som passer å ha med hund på. Og det er vell der min definisjon ligger. 

Men, om noen spør i rasevalg etter en familiehund så er det nok noen raser jeg kan ha lettere for å anbefale enn andre. Hvem kommer jo litt an på kanskje alder på barn, hvilket aktivitetsnivå som beskrives og ønsker de måtte ha til en hund utover det. Men først og fremst anbefaler jeg gjerne raser som det ikke er så utbredt med div issues eller potensielle problemer, hunder som er enkle å ha med rundt, enkle å ha rundt barn, både egne og besøkende, osv. Noen er jo mer utsatt for gjeting/jaging/napping feks, noen er mer utsatt for sosial usikkerhet eller sånne ting som kan bli utfordrende i en travel hverdag med mye besøk osv, i en del tilfeller er det kanskje greit å foreslå noe som ikke er så utsatt for å få hundeaggresjon i tilfelle det er viktig å ha med hunden rundt over alt osv. Men tenker i grunn det finnes mange raser i den kategorien der, etter mitt skjønn, Og tenker ikke nødvendigvis i de baner at hunden må være av selskapshund type for å passe inn. Jeg kan godt anse en del jakthunder, husky m.fl som gode, enkle familiehunder. Jakt retriever osv og for den del, ettersom jeg anser det som enkle og milde hunder å forholde seg til. Lite problemer liksom. Men til en aktiv familie da selvsagt.😊

 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har vel det som kan karaktiseres som famliliehund. Han blir ikke brukt til noe spesielt :) Han er jo blandingshund, så det er begrenset hva jeg kan melde han på + at vi har ikke trent på noe spesielt. 

Vi går 3 turer om dagen og det virker som han er fornøyd med det livet han har. Nå blir han snart 9 år, så han ikke så kravstor på noen områder lenger. Vi trener litt på triks innimellom og innimellom tar jeg med godbiter på turer, som jeg gjemmer.  Da får han brukt hodet litt også, i stedenfor å BARE gå tur... :)

I tillegg har vi hage, som han kan kose seg i. På sommeren er han gjerne ute lenge, for å se på livet, men aller mest for å sole seg... :D I tillegg får han stort sett være med overalt vi er, om det så bare er en liten svipptur på butikken. 

Jo, jeg tror han et bra liv, selv om han "bare" er familiehund... :D:D

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Spennende å høre deres meninger altså☺️ 

Milo er en blandingshund som i utgangspunktet var tiltenkt et liv som min bestevenn og turkamerat. Men så ble jeg brått mer interessert i hund og har startet med rallylydighet samt et ønske om agility. Han krever mye hjernetrim og elsker trening, så jeg er usikker på om han ville klassifiseres som en familiehund. Milo er nok gammel og grå innen jeg får barn, mann og hus - det passer egentlig fint tror jeg😅🙈 Jeg ser også på en familiehund som mye av det dere beskriver! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når noen presenterer hunden sin som familiehund, tenker jeg på en hund som hovedsakelig ble skaffet for å være et familiemedlem, altså å ha en hund man kan ha med på tur, trene enkle ting med, som er lett å oppdra til å fungere godt i en uforutsigbar hverdag og som tolererer barn i alle aldre. Den trenger ikke nødvendigvis være lite krevende generelt i form av aktivitet, verken fysisk eller mentalt, men den må være tilpasningsdyktig og tåle perioder med mindre aktivitet.

En jakthund, brukshund eller gjeterhund kan selvfølgelig også være en familiehund, de fleste er jo det i dag. I Norge tar jeg det vel litt for gitt at hundene automatisk er det.  Som regel vil man da presentere disse hundene som et av de førstnevnte, eks. jakthund, for så å legge til at det også er en familiehund.

Det jeg legger i "typene" blir da hvilket formål hunden hovedsakelig ble anskaffet for og brukes til. Jeg ser ingen motsetning i en familiehund og en hund som brukes til litt utstilling, rally eller lydighet, hunden er hovedsakelig en familiehund. Skaffer du derimot en hund til jakt blir denne delen en viktig del av hundeholdet, det gjør at jeg ville kalt den en jakthund - selv om den også er en familiehund i hverdagen.

Edited by Tyttebæra
  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg syns det er et godt spørsmål: Hva er egentlig en familiehund?

I mitt hode, i en helt banal tankegang, er det en hund man elsker betingelsesløst, uavhengig av om den har de talentene eller egenskapene man egentlig ønsket

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

I mitt hode er det først og fremst så enkelt som en hund som går godt overens med folk i alle aldre, tåler å håndteres av disse, lite ressursforsvar, som tåler en del styr, nye plasser, folk, folk på besøk, hunder på besøk og en variert hverdag med alt fra veldig hektisk til roligere perioder... Altså en trygg og nervesterk menneskeglad hund uten særlige diller, vokt, skepsis og aller minst alle typer aggresjon mot folk og fe. 

Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å skille begrepet ut fra jakthunder eller andre typer brukshunder. Eller etter hvor mye aktivitet de trenger. Familier har vidt forskjellig aktivitetsnivå og familier består ofte av både jegere, folk med redningshunder og folk som driver med hundesport. De fleste jakthunder er feks i aller høyeste grad først og fremst familiehunder og blir brukt til jakt (inkludert trening) maks 2 måneder i året etter innlæringen. Jeg har inntrykk av at det stort sett går fint. Man skal ikke undervurdere alt en hund som er inkludert som en fullverdig del av en barnefamilie får av stimulus, det er ikke bare hundetrening og evt annen hundespesifikk aktivitet (feks jakt) som stimulerer en hund nok til at den får et godt liv.

Jeg vet ikke om jeg kjøper premisset om at jakthunder blir omplassert av familier mer enn andre hunder i familier eller for den saks skyld hos par eller enslige. Både familier, par og enslige kan gjøre dårlige valg og det er mange hunder av mange raser som har fått kjent på det. Aller hyppigst ser jeg det imidlertid når det er snakk om store endringer: Folk som flytter fra hverandre, i lag og ikke minst når man plutselig står der med en baby eller to. Det siste er noe folk har planlagt for i veldig forskjellig grad, og det er nok mange utfordringer som kan utløse en omplassering i slike tilfeller. Uansett rase. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når man sier man ønsker en familiehund, så tenker jeg på kriterier som 
- Enkel å oppdra, tåler litt "feil".
- Ikke noen drifter som kan skape større utfordringer som f.eks. sterkt vokterinstinkt. Kanskje tildels også jaktinstinkt.
- Rase som har lett for å være sosial og imøtekommende mot hunder og folk uten nøye sosialisering.
- Grei å ha løs.

Som flere nevner, er mange brukshunder også familiehunder. Men jeg vil tørre å påstå at den gjennomsnittlige familien vil ha lettere for å oppdra og få en fungerende golden retriever enn en malle, bruksschäfer eller hollender. Da også om man tar utgangspunkt i at alle individene i dette tenkte scenarioet har god mentalitet. Det betyr ikke at sistnevnte ikke er gode familiehunder, men de krever kanskje noe mer av eier i oppveksten enn en del andre hunder gjør. Raser som er kjent for å være mer offensive kan nok fort skape en del mer utfordringer enn defensive raser.

Jeg tenker ikke egentlig så fryktelig mye på aktivitetsnivå og hvor mye hunden krever fysisk eller mentalt, men heller hva hunden krever av "andre greier" som ofte sees i sammenheng med diverse drifter. Jaktlyst, vokt og gjeting kan skape en del problemer hos en familie som skal ha hund til tur og kos. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Bonita er blitt 16 år (hadde bursdag i går skjærtorsdag) 😍
    • Jeg har drømt om ridgeback siden jeg var veldig liten, men tenkte lenge at det var uaktuelt. Så dukket det plutselig opp en i familien, og tanken på ridgeback dukket opp igjen for alvor. Ca 2 år senere ble det endelig bestemt at vi skulle ha hund, og da hadde vi i mellomtiden mer eller mindre bevisst redusert utvalget til 3 eller 4 raser. Bestemte oss for å besøke en oppdretter av ridgeback som vi likte godt uten å ha ekskludert andre raser 100%. Oppdretteren hadde et kull født et par dager før vi dro på besøk, men vi var egentlig mest på besøk for å vurdere rasen og oppdretter nærmere, og det føltes ganske fjernt at vi skulle få valp derfra. Men så ble det født 10 valper og 5 av dem hannhunder, vi fikk god kjemi med oppdretter og plutselig sto vi på lista og skulle ha en hannhund. Så vil si kanskje et års tid siden vi hadde begrenset rasevalget veldig, men valpene var født innen valget på rase ble tatt 100%. Angrer ikke et sekund, men er helt sikker på at vi hadde fått det veldig fint med de andre rasene også. 
    • Det er ikke noen regel at yngstemann tar etter de eldre hundene, men det kan absolutt skje. Jeg tror mye handler om hvordan du som eier håndterer det. Jeg kan jo ta yngste her som eksempel. Hun er schäfer, altså vokterrase. I heimen har vi ei gneldrebikkje som bjeffer for alt og ingenting og vi har ei som er fryktbjeffer, både i hagen og på tur. Minstemann har ikke tatt etter noen av de, hverken på tur eller i heimen. Jeg har vært nøye på å belønne henne som valp når gneldrebikja bjeffer hjemme. Det har resultert i at hun ikke hiver seg på når han bjeffer. Det gjør ikke de to andre heller.  Nå har vi hatt en litt spesiell situasjon hjemme, der yngstemann har vært ganske krevende på diverse greier (valp/unghundatferd) og hun er mye større enn de voksne våre. Så hun har for det meste gått tur alene uten de tre andre det første året. Kun nå i senere tid har vi begynt å gå mer med de sammen, og da har yngstemann allerede fått etablert gode turrutiner og mye er allerede jobbet med forebyggende. Så selv om noen av våre utagerer på andre hunder på tur, så gjør ikke schäferen det. Hun er faktisk så flink nå at jeg kan fokusere på den redde vår på tur, og så sitter hun bare å ser på den passerende hunden. Uansett om du har utfordringer eller ikke, så tror jeg det er en fordel å lære valpen å takle verden på egenhånd før du tar den med på masse tur sammen med den voksne. Den generelle mentaliteten til valpen vil nok også ha noe å si på hvor stor tilbøyelighet den har til å bli avhengig av den voksne og også tildels hvor lett den kopierer uheldige uvaner, spesielt de som er basert på frykt/usikkerhet.
    • Ja, det kan det. Men hvis det er vanlig med slike dobbeltroller som her og oppsynet består av ledere i fjellstyrer, grunneiere og den slags så er jeg ikke forundret. Der er det så veldig mye rart at man ikke vil tro det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt beskyldt for de merkeligste ting inkludert å ha skjult hagle på kroppen med tanke på tjuvjakt. Jeg har også blitt forsøkt lagt i bakken og fysisk holdt tilbake etter påstander om at jeg drev tjuvfiske med garn - noe jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre. Det tror jeg ikke vedkommende kommer til å forsøke å gjøre igjen. Og mye, mye mer. Og gi slike folk formell makt i form av begrenset politimyndighet (som man må ha for å kunne kreve legitimering, utstede bot etc) er galskap.
  • Nylig opprettede emner

×