Jump to content
Hundesonen.no

Lungekreft. Behandle eller avlive?

Recommended Posts

Hei

vil gjerne be om råd, meninger eller hva som helst i grunn.

 

Jeg har en hannhund på 11 år. Han er stor 35 kg og har alltid vært sprek og frisk. To ganger den siste måneden har han hostet når han ligger på rygg og han har harket litt ute. De siste to ukene peste han litt ekstra når han ble ivrig. Ikke noe unormalt egentlig da han har en ivrig hund som lett kan blir stresset. 

På tirsdag tok jeg han med til dyrlege og hun sa at han virket frisk og fin. Kanskje litt hovne lymfekjertler så vi kunne ta et røntgen og se. Der så vi at det var en stor kul i lungen. 

Det kom så veldig brått på og jeg er overhodet ikke klar for å miste han. Han betyr alt for meg! Dyrlegen sa man kunne ta biopsi og jeg sa først nei fordi jeg synes det er for omfattende og at jeg tror det vil bli for mye for han å gå for ekstreme tiltak (operasjon, cellegift osv)

Jeg bestilte time for avliving og skulle ta det med ro og nyte de siste dagene sammen med han, men jeg kverner hele tiden på om det er riktig avgjørelse. Kanskje han kan leve litt lenger og ha det fint noen måneder til? Han virker kvikk. Går først i båndet, velger seg den lange runden på tur (tissetur, vi går ikke ordentlige turer nå). I hundeparken løper han rundt og leker litt. Som vanlig  (vi er der alltid alene). Han klatrer opp snøfonner for å lukte på ting osv.

Han går på smertestillende nå, og han blir kanskje litt sløv av det for jeg merker nå at han er en gammel hund jeg hører at han anstrenger seg litt for å puste ordentlig noen ganger. Inne sover han stort sett og blir kost med.  Han får lov til "alt" nå og har blitt en skikkelig dilt (han blir alltid det når man f.eks får lov til å sove i sengen)

 

Jeg har kvernet frem og tilbake på dette og kommer ikke frem til hva jeg skal gjøre. Har konsultert med til sammen tre veterinærer og har bestilt time for biopsi på mandag (det er to timer å kjøre hver vei). For noen timer siden var jeg helt sikker på at dette var riktig

Men nå tviler jeg på det igjen. Alle de gamle familiemedlemmene jeg har mistet (de menneskelige) har sagt at de har villet dø når de har blitt eldre og sykdom har rammet de. 

 

Kan noen fortelle meg hva de ville ha gjort? Og hvilket resonnement som ligger bak?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Så lenge han virker kvikk som normalt og ikke plages med smerter så ville jeg ha ventet. Ut fra det du beskriver så høres det jo ut som han har det helt ok.

Min eldste er 12, og jeg ville nok heller ikke tatt ham gjennom den behandlingen du beskriver, men jeg ville latt ham leve så lenge han ikke så ut til å plages mer enn din virker som. En slik behandling er belastende for en gammel hund. Men når både du og dyrlegen vurderte ham til å være relativt frisk og fin før røntgen så er han nok det rent bortsett fra den kulen. Så lenge du er trygg på at du greier å gi stopp når han begynner å plages vesentlig av det.

Edited by simira
  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

takk for svar!

Ja, tror jeg også heller mot den konklusjonen. Han virker..annerledes, men han er veldig knyttet til meg og jeg til han, og han ser jo at jeg er et vrak om dagen. 

Jeg har tenkt gjennom dette mange ganger før. Hva jeg ville gjort osv og alltid konkludert med avlivning og ikke gå for langt. Men jeg vil jo ikke gå "for kort" heller. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takk for svar til deg også.

 

Hva tenker dere om at vi vet jo ikke helt sikkert at det er kreft. Det er en kul og det er derfor veterinærene nevner biopsi. Men de er nesten sikker på at det er det og at "uansett om det er det er det eller ikke så har han ikke lenge igjen".

 

Jeg hører jo selv jeg egentlig mener han bør få leve så lenge jeg ser han har det bra og få slippe uten noe styr.. men det er likevel vanskelig å akseptere og å tilgi seg selv.

 

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Jeg ville latt ham leve så lenge han har bra livskvalitet. Men vært veldig obs på å ikke la det gå for langt! Biopsi vil jo være overflødig, når det uansett ikke skal behandles.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kreft er noe dritt!! Mista min brått og uventa i desember av en kreftkul i buken som sprakk og fikk massive indre blødninger.. Hadde bestilt time hos dyrlegen for å sjekke den, men den vokste ekstremt fort og sprakk før den tid. Hadde jeg hatt muligheten så ville jeg mye heller ha avlivd Charlie før kreftkulen sprakk, rett og slett fordi det var helt jævli å sitte der med en døende hund som bare hadde gitt opp livet og vite at det tok 1 time til dyrlegen for å få hjelp. Nå aner jeg ikke hvordan lungekreft utarter seg og om de kan sprekke på samme måte som i buken, men det ville jeg ha spurt dyrlegen om. Det er selvfølgelig utrolig kjipt å måtte avlive en hund som ikke virker syk, men ta en biopsi og snakk med dyrlegen om hvor langt man eventuelt kan utsette det, sånn at du kan ta ett valg som kjennes riktig for deg. Føler med deg :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nå vet du jo at det muligens er noe der, ergo er du antagelig også ekstra obs på signaler og tegn som antyder at hunden ikke har det helt bra lengre, og sannsynligheten for at du drar det for langt er vell minimal så fremt du er opptatt av å ikke gjøre det. Ta en dag av gangen og kos dere så lenge hunden virker ok. 😊

Share this post


Link to post
Share on other sites
1 hour ago, Løpende Tørkerull said:

Jeg hører jo selv jeg egentlig mener han bør få leve så lenge jeg ser han har det bra og få slippe uten noe styr.. men det er likevel vanskelig å akseptere og å tilgi seg selv.

En godt voksen hund skal etter min mening slippe å avslutte livet med smerter som følge av at eier prøver å forlenge livet. Da gjør vi det for vår del, ikke for hundens beste. 

Nyt heller tiden som er igjen, som også kanskje blir lenger enn du frykter.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg føler veldig med deg. Det er så uoverkommelig å se for seg at man skal miste noen som betyr så mye for en at man blir fristet til å gjøre alt og mer enn det for å få beholde de litt lenger. 
Jeg mistet hunden min i desember av kreft. Han var nesten 8 år gammel. Jeg prøvde å gi lindrende behandling, men valgte bort operasjon og cellegift fordi han hadde allerede blitt operert noen ganger de siste par årene for å fjerne svulster, og allmenntilstanden hans var så dårlig. Jeg skulle veldig gjerne hatt han mye lenger, men jeg følte det var riktig for han å slippe mer behandling når utfallet var så usikkert.
Som du beskriver så høres det ut som han kan fungere som han gjør en stund. Mora til min hund fikk lunge- og lymfekreft og gikk på kortison en stund som gjorde symptomene lettere for henne en periode. Hvis jeg var deg så ville jeg prøvd det for å lindre (om veterinæren mener det har noe for seg), hvis ikke ville jeg latt han leve så lenge han virker lite smertepåvirket og plaget. Det min veterinær sa til meg da hunden min ble syk var at jeg burde sette en grense for meg selv hvor langt jeg skulle la det gå. Det er vanskelig å vurdere når symptomene snikende blir forverret, og man på en måte venner seg til at hunden får en dårligere funksjon. Så for meg så var det sånn at jeg vurderte toleransen hans for aktivitet og behovet for hvile i etterkant. Når han ble helt utslitt av de korteste rundene vi pleide å gå så var det på tide å la han slippe. Det synes jeg var et fint råd, for jeg merket at smertegrensen min ble tøyd når han gradvis ble verre, samtidig som at jeg ikke så for meg at jeg skulle komme meg videre uten han. Når hunden din er såpass oppi årene som han er, så ville jeg valgt å ikke sette igang omfattende behandling for å fjerne svulsten. Jeg ville prøvd noe lindrende om det er noe som kan fungere, og så ville jeg kost meg med han den tiden som er igjen. Når dagen kommer at han ikke har glede av livet mer så er det best for han å slippe, og da vil dét være en trøst i sorgen. Min erfaring er at man kan sitte igjen med en like vond følelse om man prøver absolutt alt for å beholde hunden, ofte på hundens bekostning, som at man bare innser at det beste er å la det gå sin gang. Sorgen er like vond, men det er en trøst at man lar de slippe med verdigheten i behold. Det er selvfølgelig helt opp til deg hva du velger å gjøre, og ingenting er riktig eller feil. Mange trøsteklemmer sendes, jeg vet hvor uhåndterlig vondt det gjør :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ikke forhast deg, og ikke plag hunden med biopsier og behandlinger. To av hundene mine har blitt avlivet pga kreft, begge var litt opp i årene. De levde gode liv i ca et år etter at diagnosen ble stilt, vi visste hva som feilte og hvilken vei det gikk. Vi valgte å la dem leve med sykdommen så lenge det var forsvarlig, og det angret vi ikke på. Da dagen omsider kom at vi så at hunden begynte å plages, tok vi siste turen til dyrlegen. Ingen av dem hadde riktignok lungekreft, bare så det er sagt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest *Kat84*

Siden den virket frisk og fin før røntgen så ville jeg ikke latt hunden gå gjennom en operasjon bare i tilfellet. Operasjon kan være belastende nok i seg selv, og du vet ikke hvordan det vil påvirke hunden videre. 

Jeg ville gjort det som de andre sier. Holde øye med formen videre, og heller nyte den tiden som er igjen. Jeg ville ikke belastet hunden i større grad i den alderen når det ikke er noen garanti for at rekonvalesensen blir enkel og rask, og det heller ikke er noen garanti for at hunden blir frisk og rask etterpå. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når vi trodde ene hunden min hadde kreft i testiklene sa veterinær at han kunne ta biopsi men han anbefalte det ikke fordi det kunne gjøre at kreftceller ble spredt i blodet (?) og kreften kunne på veldig kort tid spre seg. Nå ler sikkert leger og dyrleger seg i hjel av forklaringa mi (🤣) for jeg husker ikke helt nøyaktig, men her gikk vi rett på kastrering for å unngå biopsien. Hvis du ikke skal behandle er det vel kanskje ikke så mye vits med det biopsi inngrepet heller? 🙂 

Jeg tror hadde det vært min hund hadde jeg bare levd som vanlig og fulgt godt med på almenntilstanden fremover. Men det er så utrolig vanskelig å gi råd og vite hvordan man selv ville valgt før man selv står i samme situasjon. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Høres veldig kjent ut, Opie! Vi har nesten eksakt samme lufterutiner som deg, bare at vår hund gjerne må ut 5 ganger om dagen, kl 07, 11-12 tiden, 15-16 tiden, 18-19 tiden og kl 23. Vår kan også begynne å mase veldig allerede kl 10, men prøver å drøye til 11-12 tiden. Hun har mye energi på formiddagen og sover ikke så mye da, så mulig vi må prøve lengre morgentur 🤔 Det gjør oss ingenting nå som vi som oftest har hjemmekontor, men skjønner ikke hvordan hun skal greie seg hjemme alene en hel arbeidsdag når hun må så ofte ut. Foreløbig har hun plass i hundebarnehage de dagene vi er på jobb (hun har litt separasjonsangst, som vi trener på), men målet er jo at hun skal kunne være alene hjemme etterhvert. Lykke til med hunden din 😊
    • Sliter litt med det samme
      Min har egentlig hatt samme rutiner fra han var kanskje 9 mnd til nå 11 mnd.

      Holder seg rundt 9 timer på natta. Ut på morgentur kl. 7, men så må han ut igjen 11..!
      Noen ganger begynner han å mase igjen allered eklokka 9-10 😓 
      Men prøver å vente til hvert fall tidligst 11, og jobbe videre med å forskyve lenger og lenger - til hjemmekontortiden plutselig tar slutt  😮
      De gangene jeg er streng, f.eks. opptatt med møter på hjemmekontoret så må han bare legge seg og vente/sovner.

      Det positive for oss er at vi nå holder oss til 4 turer om dagen da. Det tenker jeg er helt greit, minimum bør jo være 3-4 turer om dagen.
      7 - 11 - 16 - 21 sånn cirka, og så er jo 16-turen på hvertfall en times tid. 

      Men vi må absolutt få skyve på den lunsjturen, til den dagen jeg må tilbake på jobb og være der i 8 timer, som jo blir 9 timer borte, kanskje 10 timer han må holde seg. Off, må få meg hundepasser, vil ikke at han skal være alene hjemme såå lenge egentlig!
    • Helt enig i at hundene bør være velbygde. Men det er ikke slik at en dommer nødvendigvis setter opp de sunneste hundene. Dommeren dømmer etter en standard, og i standarden til golden står det at de skal være kraftfulle med bred skalle, kraftig snuteparti, kraftige kjever, kraftig, muskuløs, kort lend, med kraftige baklemmer. Når alt skal være "kraftig", så vil enkelte sette opp den kraftigste først. Som gir enda kraftigere hunder, som gjør dommerne vant til at de er enda kraftigere, som gjør at de setter opp enda kraftigere hunder... Og så blir det som i bildene i denne tråden, en helt enorm endring i utseendet. Og da blir rasene gjerne delt (enten offisielt eller uoffisielt) i jakt/bruks og showlinjer. Jeg håper de fleste seriøse oppdrettere klarer å se forskjell på bra eksteriør og dårlig eksteriør i egen rase slik at de klarer å se hva som er en bra kombinasjon. Selv om man kan se en trend om man stiller en hund mye, er ikke alle dommere enige om hvordan en bra hund ser ut. Og det er ikke alltid de har fokus på funksjonalitet. Enkelte ganger får man ikke mye tilbakemeldinger heller, så det blir ikke en skikkelig gjennomgang av eksteriøret. Ofte legges det også vekt på småfeil som ikke har noe å si for hunden. Her i huset har vi en champion og en som ikke er det, og han som ikke er det er definitivt best bygd, men han har litt mye krøll på halen. Han som er champion holdt på å ikke bli det fordi han har feil farge på snuta (og ikke fordi han har hårreisende dårlig front). Men han har jo så mye fin pels 🙄 Han fikk forøvrig i kritikken på tre utstillinger etter hverandre, "lavt ansatt hale", "godt ansatt hale", "for høyt ansatt hale". Så det føles jo litt bingo med utstilling. Jeg skjønner godt at folk som har god oversikt over eksteriør ikke gidder å dra mange ganger på utstilling med jaktgoldenen sin, når dommeren ikke greier å være mer seriøs enn å skrive at hun ikke forstår hvilken rase det skal forestille...
    • Jeg hører du sier det og betviler ikke at de finnes, men det er vel overhodet ikke normen? Jeg har knapt sett en eneste en av den sorten i alle fall.
    • Jeg tenker nå at en retriever bør se ut som en retriever (og ikke som en blandingshund, vizla, irsk setter e.l). Og den bør være velbygd! Nå avles det på jakt-golden/labrador som er stygge. Og absolutt ikke velbygde. At avlsdyret har underbitt, er hjulbeint, har steile skuldre, laaang rygg osv. stopper en ikke fra å avle på hunden. For de kan jo løpe og jakte, så da så... Så her går jeg med unaturlige lange armer, lut i ryggen, underbitt, og hårløse flekker på hodet. Jeg kan fungere likevel, og bli veldig gammel. Men stygg er jeg likevel! Dette gjelder også andre brukshunderaser, som f.eks working cocker, BC og lignende. Det er liksom greit at de ikke er velbygde fordi de kan gjøre jobben de er laget til. En oppdretter bør også tenke på utseende, selv om det gjelder en brukshundrase. Man må kunne greie å vurdere om avls-hunden er velbygd eller ikke, (selv om en dommer ikke har gjort det for dem på en utstilling)
  • Nylig opprettede emner

×