Sosialisering

5 innlegg i emnet

Hallo! Har skrevet litt innpå her før at vi står øverst på venteliste til en cavalier valp fra DK som vi etter planen skal hente i vår/sommer. Men i og med at den importeres så får ikke vi hentet den før den er 16 uker gammel etter mattilsynets retningslinjer om import og reise med dyr. Vi har kjøpt en del bøker angående valperiode og oppdragelse og det som går igjen er at sosialiseringsperioden er fra valpen er 3 uker til den er ca 12 uker. Det som da bekymrer meg er at det er for sent for oss å sosialisere valpen og gjøre den kjent med ting som vi mener er viktig at den blir vant med, som feks små barn og babyer, rullestolbrukere og ting som hunden kommer til å møte i så simple scenarioer som et familieselskap. Er det vanlig at oppdretteren i DK sosialiserer valpen med ting som vi synes er viktig at den sosialiseres med? 

Ellers gleder vi oss så at vi blir sjuke omtrent. Har bare hatt voksne hunder og vært forvert for voksne hunder, så vi har ikke all verdens erfaring med valp, selv om vi har satt oss veldig inn i alt fra valpehold og oppdragelse til hjemme alene trening og innkalling, og egentlig alt som er viktig for å forme hunden slik som vi ønsker at den skal være.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det går nok ikke an å si at "oppdrettere i Danmark" gjør sånn eller slik - jeg kjenner dyktige oppdrettere i Danmark, og jeg kjenner til oppdrettere jeg ikke hadde stolt på til å passe skoa mine. Det gjelder i grunnen alle land.

Du må sørge for at du kjøper valp fra en oppdretter du har tillit til, og som du har en så god og åpen tone med at du får formidlet ønsker og forventninger. Hvis du er redd for at du ikke får en så miljøsterk valp som du ønsker, så er det bedre å bytte oppdretter.

Så skal det også sies at valper er ikke så bokstavelige at de må treffe alt de kan komme til å støte på i livet før de fyller 12 uker - det viktigste er at dere får en valp som er trygg, og som har lært seg at nye ting ikke er farlig - har valpen den ballasten, så skal det gå finfint å treffe en rullestol, dame i burka, heis, innsjø og andre nye miljø. Det er positivt at de eksponeres for en variasjon av miljø og påvirkninger i trygge former, men slaget er ikke tapt om valpen ikke har sett alt som er en del av deres hverdag når den kommer til Norge.

Jeg hentet selv en valp fra Finland, altså samme situasjon med vaksine, at den måtte være nesten fire måneder før jeg fikk ham til landet. Jeg kjøpte ham av en oppdretter som jeg hadde en god dialog med, som jeg stolte på, og som deler en del av mine verdier om hva et hundehold skal være. Han var med på det som skjedde, og det gikk som en drøm å overta ham. Han var og er en laidback, nysgjerrig og miljøsterk type.

Jeg vet derimot om en annen valp som kom til Norge i samme alder, fra et annet land, som var kjemperedd det aller meste - valpen hadde stått i hundegård til den kom til Norge, men jeg tror også at valpen hadde et genetisk dårlig utgangspunkt da jeg kjenner til dårlig mentalitet i stamtavla (det var ikke mitt valg å ta inn valpen, jeg frarådet eier). 

Jeg har også vært i motsatt ende: Jeg har vært oppdretteren som eksporterer valp. Jeg hadde da to hannvalper det sto mellom, og de var tilstrekkelig forskjellig mentalt til at jeg trodde det ville være avgjørende for om jeg sendte den eller den. Den ene var hakket mer selvstendig, jordnær, trygg og avbalansert, lot seg ikke så lett vippe av pinnen, han var bare en cool dude uten at noe som helst var en big deal. Den andre var litt mer kontaktsøkende, litt mer interessert i å oppleve ting sammen med noen enn å rusle rundt alene, var litt oftere den som satte seg ned og sutret om han ikke fikk til (som å lete etter puppen langs ryggraden, stakkars lille idiot). Jeg setter ting på spissen nå fordi forskjellene var ikke markante, men de var tydelige nok for meg som levde med de 24/7. Førstnevnte skulle eksporteres til Australia, som er en lang flyreise og innebærer et karanteneopphold på 24 timer og et karanteneopphold på fire uker. Førstnevnte tok alt med strak pote, var rolig og happy uansett hvor han kom. Sistnevnte var mer kontaktsøkende og ville gjerne være i nærheten av andre i den alderen. Det var derfor for meg ikke hipp som happ hvem jeg sendte. "Heldigvis" var førstnevnte også penest, så da talte alt for at han skulle reise og oppleve så mye forskjellig, mens den litt mindre selvstendige broren flyttet til sin norske familie da han var ni uker, og lever livets glade dager der som en trivelig og enkel familiehund. Han som flyttet til Australia har alltid vært lugn og miljøsterk, selv om han har vært med på ulike store endringer. Han slår seg til ro uansett hvor han er, selv om eier ikke er der. Broren i Norge trives best i lag med "flokken" sin. Igjen, ingen drastiske forskjeller, han i Norge er ikke en dårlig hund, jeg forsøker å polarisere for å få fram et poeng. Poenget mitt er at om oppdretter kjenner sine valper godt, så bør de også kunne si noe om hvem som har et godt utgangspunkt for deres behov, slik at rett valp havner hos rett eier.

Snakk med oppdretter, og få vedkommende til å fortelle om deres verdier i et hundehold, hvordan hundene har det hos dem, hva de gjør med egne valper, hva de kan tilby din valp. Det er viktig at valpen opplever trygghet i møte med nye ting, men det er også viktig at den ikke blir gående i en flokk med sin mor og diverse andre hunder uten å finne sin "egen stemme" og lære seg å håndtere verden uten støtte i eldre hunder siden den blir alenehund hos dere.

En annen ting, som er fullstendig uavhengig av dette, er at du skal være klar over at det er to nasjonale hundeforeninger i Danmark. Det er det i Norge også, men den ene er bitteliten. I Danmark har det derimot vært en oppblomstring for den foreningen som ikke er Dansk Kennel Klub, og mange oppdrettere har valgt å registrere valpene sine i den konkurrerende kennelklubben i stedet, av ulike årsaker. Det trenger ikke å ha noen praktisk betydning for dere - men om dere er interessert i å delta på offisielle arrangement på lik linje med norske hunder registrert i Norsk Kennel Klub, så må dere passe på at deres valp er registrert i riktig klubb i Danmark. Hvis dere bare skal ha en familiehund, så tviler jeg på at det har noen praktiske konsekvenser, så lenge dere har sjekket oppdretter, helseresultat og annet som er å sjekke i valpens stamtavle. Men hvis dere vil konkurrere i rallylydighet eller agility, og hunden er registrert i feil klubb i Danmark, så vil den bli ansett som en blandingshund (hund uten stamtavle) i Norge og må konkurrere som NOX-registrert som gir noe færre rettigheter, dere vil ikke kunne stille på utstillinger, og dere vil ikke få registrert valper i Norsk Kennel Klub etter valpen. Mulig dere allerede vet dette, men jeg har møtt flere som har følt seg lurt fordi den danske oppdretteren ikke har informert om at de ikke registrerer i Dansk Kennel Klub før de har fått hjem valpen og ser at de har papirer fra den andre klubben.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det du snakker om er vel først og fremst miljøtrening :) Jeg ville snakket med oppdretter om  det. Forklart at dere syns dette er viktig, og håper at oppdretter følger opp valpen den ekstra perioden de har den. :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

En viktig del av sosialiseringen skjer før 12 uker, og det er ideelt at den får oppleve mye (ikke alt) før den alderen. Men jeg har kjøpt 13 uker gammel valp som aldri hadde sett annet enn hundegård, skog og folk (riktignok en del forskjellig folk og unger) før jeg henta han. Han var usikker første gang han opplevde noe nytt (som en tv, gå på asfalt, biler, fontene osv), men andre gang han så det samme var det verdens mest naturlige ting. Ikke noe problem, og verdens tryggeste og greieste i alle situasjoner i dag. Men her spiller genene en ganske stor rolle. Mentalt gode hunder trenger ikke å sosialiseres ekstremt mye på alt før de er 12 uker for å bli trygge og velfungerende. Litt svakere individer trenger en større innsats. Men om du kjøper fra en god oppdretter og har god kommunikasjon med oppdretter, så kan jeg ikke se noe problem i å få den når den er 12 uker gammel. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 timer siden, Snusmumrikk skrev:

En viktig del av sosialiseringen skjer før 12 uker, og det er ideelt at den får oppleve mye (ikke alt) før den alderen. Men jeg har kjøpt 13 uker gammel valp som aldri hadde sett annet enn hundegård, skog og folk (riktignok en del forskjellig folk og unger) før jeg henta han. Han var usikker første gang han opplevde noe nytt (som en tv, gå på asfalt, biler, fontene osv), men andre gang han så det samme var det verdens mest naturlige ting. Ikke noe problem, og verdens tryggeste og greieste i alle situasjoner i dag. Men her spiller genene en ganske stor rolle. Mentalt gode hunder trenger ikke å sosialiseres ekstremt mye på alt før de er 12 uker for å bli trygge og velfungerende. Litt svakere individer trenger en større innsats. Men om du kjøper fra en god oppdretter og har god kommunikasjon med oppdretter, så kan jeg ikke se noe problem i å få den når den er 12 uker gammel. 

Oppdretter har valpene til å vokse opp hjemme i stua så den blir vant med hverdagslige lyder ol. Og hun skal ha betalt 3000,- ekstra for å ha valpen til den er 16 uker gammel og kan krysse grensa fra DK. De går mye turer i skog og mark. Men cavalieren er vel en rase som er relativt trygg i seg selv, og foreldrene har fantastisk lynne og er trygge og gode i alle situasjoner. Så det går nok bra 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    • Jeg skal sjekke mål i morra, og se om jeg finner igjen kjøperen jeg kjøpte fra! Jeg betalte bare 20-30, om jeg ikke husker helt feil Her er bilde, så ser du sånn omtrent størrelse iallfall

    • Har blitt lite bilder herifra dessverre, tlf min driver å dør om det er vind og for kaldt ute. Og vind er det nok av der stallen ligger for å si det sånn!  Ikke har vi sånn luksus som deg med ridehall heller. Åh som jeg savner å ha tilgang på det! Har heldigvis supre andre fasiliteter da!  
      Skulle egentlig opp og ri idag, men så fikk jeg migrene. Typisk! Frøkna fikk sko på, på tirsdag. Med broddhull denne gang, for slik det ser ut på værmeldingen så blir det fort liggende is en stund om snøen som kom nå smelter litt. Må bare se om jeg rekker å stikke å kjøpe brodder i morgen. 

      Var sikker på jeg hadde delt disse bildene her, men tydeligvis ikke. Fra siste rideturen i 2017. Tidenes mest zen tur! Akkurat samme følelsen som når man er ferdig å få en masasje el. Helt utrolig!
           
    • Takk for tips! Jeg må uansett dit en dag for å lete etter billige gulvbelegg-rester i den interiørbutikken, så valpene har noe annet å tisse på enn tregulvet mitt... Jeg har sjekket en del på eBay, men enten koster det mer enn det er verdt, eller så får jeg ikke noe særlig til størrelse på bokstavene. Men om du har funnet god størrelse til anstendig pris er jeg takknemlig for pris. Jeg forsøkte å bestille av en selger der for noen år siden, men da hadde jeg misforstått "max size 20 cm" - det var maks lengde på ordet, ikke høyde. Det ble ikke brukandes, kan du si...
    • Er det meg du skriver til, eller er "du" bare generelt brukt? Litt vanskelig når du verken siterer eller tagger noen. Hvis det er meg du skriver til, så har jeg følgende kommentarer: Hvis du synes det er minst like ille å utrydde en hel art fra landet vårt for å kunne jakte akkurat der man vil, som å holde dyr i fangenskap, så deg om det. Jeg synes utrydding er verre.
      Og katter? Seriøst, skal du gå etter dem også nå? For snørr-og-førtiende gangen på dette forumet: Katter har aldri utryddet en eneste art på fastland som noen har klart å påvise. Det er ikke i mangel på forsøk, men ingen har engang forsøkt å forfalske noe. Vel, bortsett fra løse påstander fra folk som ønsker katter dit pepper'n gror, da. Har ikke du katter, forresten? Da stiller du jo i en av to mulige kategorier: Enten holder du kattene fanget innendørs, og amputerer deres livskvalitet (ref: burdyr), eller så lar du dem velge selv, slik at de kan gå ut dersom de ønsker det, med de jaktmulighetene de innebærer. Blåser det der opp? Jeg sitter sikkert i dobbeltmoralens høyborg og koser meg, siden jeg våger å feire at pelsdyrfarmer må legges ned. Jeg er hyklersk nok til å gradere lidelse og ubehag. Jeg er kunnskapsløs nok til at jeg ikke vet om kjæledyr i bur faktisk har det så ille. Og jeg er sikkert både blind og dum når jeg sier at jeg tror våre gnagere har hatt det nokså greit. Døm selv: De syriske hamsterne våre hadde hvert sitt degusbur,, og dvergene bodde i akvarier. Alle innredet vi selv med hyller, gangveier og bruer. I tillegg fikk de en gang i uka nye "leker", f.eks. gangbroer, ulike hus, stiger osv. De hadde et godt lag med spon, og toalettpapir som redemateriale. Papiret fikk de påfyll av jevnlig, og det ble byttet ved hver vask av buret. Hver natt fikk det være ute av buret en stund. Vi kunne ha tre ute på en gang, for en løp løs på gulvet, en brukte det 10 meter lange Habitrail-rørsystemet vårt, og en var i en graveboks, hvor jord og spon var blandet for å stimulere graveinstinktet. Innimellom laget vi også større lekeplasser de kunne boltre seg på etter tur. De hadde ikke matskåler, men maten ble strødd i sponet for at de skulle måtte bruke tid, energi og nesa for å få mat. De fikk ikke butikkmat, men en blanding vi laget selv, som var utviklet av en veganer med interesse for gnagere. Denne fungerte som basis for alle våre gnagere, kun basis. De fikk tilleggsfôr hver natt, etter et system, fordelt mellom protein, frukt/grønt og levende, samt noe snacks på lørdager. Ørkisene våre hadde 120-160 liters akvarier, etter som hvor mange de var. Akvariene ble satt opp på en av to måter. Den ene måten, den vi brukte mest, var å fylle hele akvariet opp med vekselvis spon, høy, mat, dopapir og pappruller. Dette brukte ørkisene masse tid på å male opp og bygge ganger i, som de hele tiden utviklet. Den andre måten var med lavere sponlag, men med en graveboks med sand/jord i, og mer innredning. De fikk sandbad hver dag. Og vi laget lekeplass til dem på senga hver kveld, som de fikk komme å utforske. De fikk samme matregime som hamsterne, men med litt annen tilleggsmat. Rottene hadde først et 160 cm høyt fuglebur, der vi bodde før, men de var mye ute, inkludert ute-ute, dvs. de var med rundt i nabolaget, eller på dyrebutikken. Da vi kjøpe hus fikk de eget rom, som vi innredet i alle dimensjoner, med løpebaner langs veggene, tau fra vegg til vegg, tunneler, soveplasser, hyller ned fra taket, stor klatrevegg osv. I tillegg til fôrblandingen, fikk rottene masse tilleggsfôr, som bein fra middagen (beinet fra lammestek var en kjempehit), kokte egg med skall på, grøt, frukt og grønt, i det hele tatt nær sagt hva som helst. Om sommeren sådde vi gress i en stor boks, som de koste seg masse med. De fikk badekar når det var varmt, gjerne pyntet med roseblader og strødd med mais, som lokket dem til å dykke. Vi klikkertrente, og gjorde masse sprell.  Nei, når jeg ser tilbake, så tror jeg faktisk ikke at de hadde det så verst. Perfekt? Neppe, men vi siktet heller aldri etter perfekt, da selv ikke ville dyr har det, vi gikk etter "godt nok", og det tror jeg jammen meg vi stort sett klarte. 
    • Artig! Jeg skrev om noen av genmutasjoner i forhold til parkinson  
  • Nylig opprettede emner