Alene med min første valp. Trenger støtte!

15 innlegg i emnet

Prøvde å skrive et innlegg tidligere, men da ble det så veldig langt og skravlete, for det var så mye jeg syntes måtte forklares, at jeg tror ikke noen hadde giddet å lese den romanen. Så da lager jeg en liten "kortversjon", som forresten ble ganske lang den og. 

1. Hatt lyst på hund hele livet. over middels hundeinteressert. Nesten null praktisk erfaring, med tilegnet meg masse kunnskap opp gjennom årene.
2. Ble eier av min første hundevalp i slutten av november, etter MYE planlegging. Er alene om ansvaret, 21 år gammel, bor "alene", med en jevnaldrende romkamerat. 
3. Forventningene (til meg selv) ble ikke innfyllt, og for mye slit og stress og tanker om skrekk-scenarioer ga meg en skikkelig knekk. Hadde et sammenbrudd, og flyttet inn hos foreldrene mine i hele desember.
4. Valpen er helt som han skal, superkjempekul og jeg er veldig glad i han. Flink og god for alderen, men superbjeffete :P 
5. Er nå tilbake i egen bolig, og det går SKIKKELIG berg-og-dalbane. Valpen er valpete, og det er greit, men jeg er veldig sliten, og psyken min er til tider ganske ille. Jeg er så bekymret for at jeg skal gjøre feil som gir han adferdsproblemer resten av livet. 

Det hadde vært fint for meg å høre dere erfarne hundefolks tanker og erfaringer om et par temaer, og valpetiden generelt. Gjerne historier! Kanskje jeg klarer å lande litt på "det kommer til å gå bra med oss også" :D

Slenger med noe av det jeg syns er verst akkurat nå: 

For det første strever vi med hilsing på tur. Blir overgira, og bjeffer og bråker og drar mot hunder og folk. Har jo tenkt at han ikke skal få hilse når han er helt bajas. Det er forresten ganske vanskelig når folk er jo så kjappe på å bare ta seg lov til å hilse på den søte lille kjeftesmella mi. Dessuten har jeg jo samtidig lyst til at han skal få møte hunder på tur en gang i blant, og sliter med å kombinere "ikke hilse når du er bråkete" og "få erfaringer med snille hunder", fordi han ALLTID bråker. 

Han er ikke veldig gira på mat, og spiser svært motvillig hvis jeg bare setter ned skåla. Noen ganger lar han maten helt være. Hvis jeg strør maten på gulvet, gir han ut av hånda, eller gjemmer det i et håndkle spiser han godt! Ekstrem forskjell. Gjør meg forsåvidt ingenting å fore ut av et håndkle, men syns det er så snodig :P Er det vanlig? Er det bare kjedelig å stå over skåla?

KOMMER MASINGEN TIL Å GI SEG!? 
Småbiting i leggene, bjeffing, snodig maseknurring. Han får så klart aldri noen ting når han maser. Ikke oppmerksomhet, ikke mat, ikke noe artig, og blir han skikkelig ille binder jeg han fast på et kjedelig sted. Men nååååååår tar det slutt? Og hva kan jeg gjøre for å unngå valperaptus? Og når (sånn ca) pleier DET å gå over, med rett håndtering? 

Mange sier at unghundtiden er mye verre enn valpeperioden, og den tanken er ikke akkurat betryggende! Hvordan var unghundtiden for deg? Noen key points, tips, trøst? Burde jeg bare skaffe psykolog og eventuelt rustning med en gang? :P

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 hours ago, Bjørnungen said:

Det hadde vært fint for meg å høre dere erfarne hundefolks tanker og erfaringer om et par temaer, og valpetiden generelt. Gjerne historier! Kanskje jeg klarer å lande litt på "det kommer til å gå bra med oss også"

Valpetiden generelt er travel for de fleste. Ingen valper kommer ferdig dressert og ferdig husrene. Hvor travle valpene er avhenger av valpem (rase, medførdt energinivå, andre personlighetstrekk) og hvordan eier takler det. Har man erfaring har man gjerne senkede skuldre og oppbrettede arme klare for en periode med mye arbeid (og mye morro). Om du greier å tenke at dette er et langsiktig prosjekt og ikke noe som skal være ferdig innen kort tid, så kanskje du greier å senke prestasjonsangsten også. Det er ikke så mye prestasjon idet å oppdra valp, som daglig (og nattlig i perioder) arbeid, og en motivasjon for å lære mest mulig undervegs som hunden kan ha nytte av på en god måte.

3 hours ago, Bjørnungen said:

For det første strever vi med hilsing på tur. Blir overgira, og bjeffer og bråker og drar mot hunder og folk. Har jo tenkt at han ikke skal få hilse når han er helt bajas. Det er forresten ganske vanskelig når folk er jo så kjappe på å bare ta seg lov til å hilse på den søte lille kjeftesmella mi. Dessuten har jeg jo samtidig lyst til at han skal få møte hunder på tur en gang i blant, og sliter med å kombinere "ikke hilse når du er bråkete" og "få erfaringer med snille hunder", fordi han ALLTID bråker. 

For det første - du har lapphund. Spisshunder har det med å ville bjeffe. De er avlet for det.
Den "enkleste" men dog arbeidskrevende måten å løse dette på (det tar tid) er å alltid ha noe godt i lommene som hunden gjerne vil ha. Idet dere på tur ser folk eller andre hunder, men FØR valpen din rekker å begynne å bjeffe, påkaller du oppmerksomheten til valpen din og gir den godbiter. Så mange og så gode at valpen velger å fortsette å ha oppmerksomheten mot deg selv om de andre folkene/hundene kommer nærmere. Ikke la fremmede hilse. Det ødelegger for deg på sikt - da det skaper en forventning hos hunden din for å få hilse som gjør at den girer seg opp og bjeffer/bråker ved synet av folk/hunder. Om folk presser seg på må du bli streng og si NEI - vi trener! Dessuten vet du ikke hvordan andre voksne hunder reagerer på valper, så du KAN risikere at valpen får en ubehagelig opplevelse ved å hilse på fremmede.
Møte andre hunder kan dere gjøre PLANLAGT PÅ FORHÅND - treff noen i nærmeste hundeklubb el, som vet de har hunder som er snille mot valper.
Hvis du er konskevent og ikke lar valpen hilse på tur, og holder stress/bjeffe/bråke-nivået nede ved å begynne å belønne som beskrevet - ALLTID - vil du etterhvert få en voksen hund som har fokus på deg og ikke andre når dere er ute på tur.

 

3 hours ago, Bjørnungen said:

Han er ikke veldig gira på mat, og spiser svært motvillig hvis jeg bare setter ned skåla. Noen ganger lar han maten helt være. Hvis jeg strør maten på gulvet, gir han ut av hånda, eller gjemmer det i et håndkle spiser han godt! Ekstrem forskjell. Gjør meg forsåvidt ingenting å fore ut av et håndkle, men syns det er så snodig :P Er det vanlig? Er det bare kjedelig å stå over skåla?

Han får opmerksomhet sammen med maten når du gir han fra hånden. Jeg ville ha satt ned feks frokosten i skål på gulvet og gitt han en viss tid til å spise den. Feks 15 minutter. Deretter hadde jeg fjernet skåla og ikke gitt mer mat der og da.
For å aktivisere hunden samtidig som den får i seg mat, kan du bruke maten og lage godbitspor ute i hagen, i skogen, eller inne i huset. Har du godbiter i lommene på tur, så får den også i seg mat der, så jeg hadde ikke stressa så mye med den maten, men brukt den som belønning for god oppførsel (som beskrevet ute på tur for å ikke begynne å bjeffe osv).

 

3 hours ago, Bjørnungen said:

KOMMER MASINGEN TIL Å GI SEG!? 
Småbiting i leggene, bjeffing, snodig maseknurring. Han får så klart aldri noen ting når han maser. Ikke oppmerksomhet, ikke mat, ikke noe artig, og blir han skikkelig ille binder jeg han fast på et kjedelig sted. Men nååååååår tar det slutt? Og hva kan jeg gjøre for å unngå valperaptus? Og når (sånn ca) pleier DET å gå over, med rett håndtering? 

Du må bare holde ut  ;) Det gir seg etterhvert. Jeg ville likevel forsøkt å forhindre I FORKANT at han starter, fordi bla bjeffing er selvforsterkende for mange hunder. Feks ved  å la han ha en kong fyllt med noe godt, annen leke han kan avlede seg med innendørs.
Raptuser er vanlig. De blir hyppiger enår valpen er trett, så hvis han har raptus av den grunn, hadde jeg bare resolutt lagt valpen på liggeplassen sin. Ev bak en port slik at han kan se meg, men ikke løpe mot meg. Og oversett. Understimulering og overstimulering kan også gi raptuser. Husk at valper skal hvile mye, men avbrutt av passe med aktivitet.
Det varierer når det går over, men plutselig en dag tar du deg selv i å tenke at -jøss - nå er det en stund siden forrige raptus.  :)

 

3 hours ago, Bjørnungen said:

Mange sier at unghundtiden er mye verre enn valpeperioden, og den tanken er ikke akkurat betryggende! Hvordan var unghundtiden for deg? Noen key points, tips, trøst? Burde jeg bare skaffe psykolog og eventuelt rustning med en gang?

Hundens utvikling består av mange faser. I løpet av de to første årene vil de aller fleste hunder gå gjennom en fysisk pubertet med økning av kjønnshormoner, samt to psykiske puberteter. I disse fasene kan hunden virke Stokk døv", få nykker, plutselig bli redd helt hverdagslige ting. Og teste seg selv mot både menneske og andre hunder. I denne perioden er det viktig at eier bevarer roen og fatningen, kanskje lar være å terpe på nyinnlæring enkelte perioder, ikke la hunden gå løs men bruke langline i perioder der den er døv for innkalling osv. I det hele tatt - være en trygg ramme og unngå at hunden får uvaner ved å forhindre at hunden får erfaring i å gjøre det man ikke ønsker at den skal gjøre (som å ikke komme på innkalling).  Hold ut, og vær konsekvent. Det positive er at hver slik "fase" varer sjelden lenger enn 3 - 4 uker.


Du beskriver deg selv som litt sårbar psykisk. Det viktigste blir ikke psykolog i denne perioden, men å skaffe deg folk rundt deg som har erfaring med hund, som kan hjelpe deg litt når det butter imot. Meld deg på valpekurs, hverdagslydighetskurs, engasjementkurs ol om du har muligheten. Meld deg inn i lokal hundeklubb og bli kjent med erfarne hundefolk. Be om råd når du merker at du står fast.
 

Og ikke stress. Ikke gå i kjelleren. Det er mye arbeid ja - men mye humor i det å oppdra hund. De er tross alt enkle sjeler. Du får det du belønner i stor grad, og det du kan UNNGÅ at hunden lærer av uvaner.

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har ikke så mye råd å komme med bortsett fra at jeg har vært der selv, og det BLIR bedre.

Når vi fikk Shero gikk jeg omtrent i bakken i ett par mnd etterpå, han var fin og egentlig veldig lite krevende, men jeg stresset for alt, og krisemaksimerte det meste.
Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde lyst til å levere ham tilbake fordi jeg følte at jeg ikke fikk det til. 
Men valpen ble eldre og jeg så jo at det gikk bra, han ble jo også en ganske fin hund.

 

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Da jeg en gang i urtiden bodde i Kongsberg så hadde dem en hundeklubb der. De hadde fine områder å trene på sjekk gjerne den ut ja hvis den eksistere fortsatt

Ja også kan jeg fortelle om da jeg var på dressurkurs med min første hund. Det var en Flatcouted Retriever. Jeg var alene med han og var vel ca 27 år. Jeg var også alene med en sønn på 5 år. så sønnen måtte være med i bakgrunnen. Jo der står jeg og er frustrert over å få med meg mine egne armer og bein og si noe på rett tidspunkt som skulle være riktig. Så kommer det fra brøytekanten som sønnen lekte på. MAMMA du skal ikke gjøre sann du skal gjøre san og ja det han sa stemte

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg sliter selv med en hund som bråker mye når hun ser folk og andre hunder, ikke av glede, men av usikkerhet så akkurat der har jeg ikke så mye å komme med, men jeg ville bare si at det blir bedre! Min valp er nå 6 mnd og har roet seg mye selvom hun enda er en håndfull til tider. Jeg husker jeg lå på sofaen å gråt de første månedene fordi jeg var så utslitt og hadde lyst å gi fra meg hele hunden. Jeg stresset så mye med sosialisering og så for meg de verst tenkelige scenarioer. Nå er det blitt gøy å ha valp selvom vi enda har våre utfordringer, så hold ut! Kanskje det kan være lurt å melde seg på et valpekurs? :)

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Meld deg inn i en hundeklubb! :) det har vært til stor hjelp for meg som førstegangs eier av en umulig lapp å kunne ha noen å få hjelp av og snakke med angående bikkja 😊 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg husker min første valpetid. Herregud som jeg stressa. Greide ikke å kose meg med noen ting. Lite søvn og livredd for å gjøre noe feil. Når folk sa at det ble bedre, så var det nesten som jeg ikke trodde på dem, for det der lille monsteret kunne vel ikke bli noe bedre? :P men joda, bedre ble det. Heldigvis! Det jeg personlig synes er krevende med valp er at jeg må være der for den hele tiden. Våkner den? Ut å lufte, ha argusøyne på den når den er våken for å se etter tegn på at den må på do, passe på at den ikke tygger på noe farlig/ulovlig etc. og også aktivisere valpen. Sove når valpen sover. 

For to år siden fikk jeg meg valp nr 2. Det gikk mye bedre enn valp nr 1 fordi jeg var foreberedt på hva som ville komme. Nå henter jeg enda en valp om halvannen måned, og jeg kjenner jeg er veldig mye roligere nå som jeg har vært igjennom en valpetid to ganger på relativt kort tid. 

Så det du må messe for deg selv er "det går over, det blir bedre". Jeg synes personlig at valpetiden er mer stress enn unghundperioden. Ja, hunden kan bli litt døv, bli litt skeptisk, men man får litt mer frihet når man er hjemme. Man må ikke passe på valpen hele tiden. Man kan koble av mer, fordi valpen er mer selvstendig, holder seg lenger og greier kanskje bedre å slappe av selv uten innblanding fra deg.

Ang. dette med bjeffing så kom Enna med mange gode tips :) Jeg ville også unngått å la valpen hilse på andre hunder i bånd. Avtal heller lekedater med snille hunder du kjenner, som han kan få løpe løs sammen med. Da slipper du å måtte belønne han for teit oppførsel ved hilsing :) 

Jeg støtter også rådet om å melde seg inn i en hundeklubb og gå et valpekurs(hos noen som trener positivt). Det vil gi deg litt mer råd i bagasjen og du har noen å støtte deg på.

Lykke til med valpen din, dette kommer til å gå kjempebra! Plutselig er den voksen :) 

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Pust :D du klarer det! og støtter rådet om å melde seg inn i en klubb. Da treffer du andre som har hunder, helt sikkert også de som har snille, trygge voksne som du kan gå tur med og valpen kan sosialisere med. 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
20 timer siden, Bjørnungen skrev:

Prøvde å skrive et innlegg tidligere, men da ble det så veldig langt og skravlete, for det var så mye jeg syntes måtte forklares, at jeg tror ikke noen hadde giddet å lese den romanen. Så da lager jeg en liten "kortversjon", som forresten ble ganske lang den og. 

1. Hatt lyst på hund hele livet. over middels hundeinteressert. Nesten null praktisk erfaring, med tilegnet meg masse kunnskap opp gjennom årene.
2. Ble eier av min første hundevalp i slutten av november, etter MYE planlegging. Er alene om ansvaret, 21 år gammel, bor "alene", med en jevnaldrende romkamerat. 
3. Forventningene (til meg selv) ble ikke innfyllt, og for mye slit og stress og tanker om skrekk-scenarioer ga meg en skikkelig knekk. Hadde et sammenbrudd, og flyttet inn hos foreldrene mine i hele desember.
4. Valpen er helt som han skal, superkjempekul og jeg er veldig glad i han. Flink og god for alderen, men superbjeffete :P 
5. Er nå tilbake i egen bolig, og det går SKIKKELIG berg-og-dalbane. Valpen er valpete, og det er greit, men jeg er veldig sliten, og psyken min er til tider ganske ille. Jeg er så bekymret for at jeg skal gjøre feil som gir han adferdsproblemer resten av livet. 

Det hadde vært fint for meg å høre dere erfarne hundefolks tanker og erfaringer om et par temaer, og valpetiden generelt. Gjerne historier! Kanskje jeg klarer å lande litt på "det kommer til å gå bra med oss også" :D

Slenger med noe av det jeg syns er verst akkurat nå: 

For det første strever vi med hilsing på tur. Blir overgira, og bjeffer og bråker og drar mot hunder og folk. Har jo tenkt at han ikke skal få hilse når han er helt bajas. Det er forresten ganske vanskelig når folk er jo så kjappe på å bare ta seg lov til å hilse på den søte lille kjeftesmella mi. Dessuten har jeg jo samtidig lyst til at han skal få møte hunder på tur en gang i blant, og sliter med å kombinere "ikke hilse når du er bråkete" og "få erfaringer med snille hunder", fordi han ALLTID bråker. 

Han er ikke veldig gira på mat, og spiser svært motvillig hvis jeg bare setter ned skåla. Noen ganger lar han maten helt være. Hvis jeg strør maten på gulvet, gir han ut av hånda, eller gjemmer det i et håndkle spiser han godt! Ekstrem forskjell. Gjør meg forsåvidt ingenting å fore ut av et håndkle, men syns det er så snodig :P Er det vanlig? Er det bare kjedelig å stå over skåla?

KOMMER MASINGEN TIL Å GI SEG!? 
Småbiting i leggene, bjeffing, snodig maseknurring. Han får så klart aldri noen ting når han maser. Ikke oppmerksomhet, ikke mat, ikke noe artig, og blir han skikkelig ille binder jeg han fast på et kjedelig sted. Men nååååååår tar det slutt? Og hva kan jeg gjøre for å unngå valperaptus? Og når (sånn ca) pleier DET å gå over, med rett håndtering? 

Mange sier at unghundtiden er mye verre enn valpeperioden, og den tanken er ikke akkurat betryggende! Hvordan var unghundtiden for deg? Noen key points, tips, trøst? Burde jeg bare skaffe psykolog og eventuelt rustning med en gang? :P

 

 

Jeg er i samme båt!! Fikk meg også valp i slutten av november, en Field spaniel, og det var faktisk mer krevende enn jeg trodde, enda jeg ser på meg selv som en erfaren hundeeier med mye kunnskap... Men hadde ikke den andre hunden min som valp. Jeg trodde det verste skulle bli å fly inn og ut hele tiden for å få den stueren, men det er jo piece of cake i forhold til raptusene, bitingen og det å følge med hele tiden når den er våken... Og når hun begynner plage den andre hunden min. Hun er dødssøt, men herregud som jeg gleder meg til valpetida er over! Gleder meg til å faktisk kunne slappe av med hunden i sofaen på kveldene, framfor å følge med som en hauk under raptuser.. Kan ikke sette henne i bur eller bak sperring sent på kvelden heller, da jeg bor i leilighet, og hun setter i et spetakkel uten like om jeg sperrer henne inne :P Kan jo ikke a henne ut når hun bråker, men kan jo heller ikke la henne plage naboene med bråk etter kl 22...

Jeg lurer og på når disse greiene gir seg, men ingen har noe konkret svar, alle jeg spør sier det vil ta tid. Jeg vil ha en dato :P haha. Vet det selvsagt ikke går an men sånn roughly :P 

Fæler med deg! Legg meg gjerne til på face så kan vi dele våre frustrasjoner (og gleder da) med første valp.... Carina Berentsen

 

:P 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Du har fått mange gode råd her, følg dem! Det blir bedre, jeg lover!!

Spisshunder er hunder som lager lyd, de vil gjerne prate litt med deg. Avled og finn på noe annet når han bjeffer.

Valpen din er vel snart i gang med tannfellingen, og da klør det ekstra og det er kjempefristende å bite! Vi klødde gommene til hunden vår (han likte det) og frøys ned isbiter og gummileker. I i tillegg til små håndkle som vi hadde fuktet. Lindret som bare det!

Vi er også plaga (er det egentlig lov å si det?) med at folk skal hilse når vi går tur. Går jo med en hvit og levende kjemåebamse må vite. Og jeg vil ikke at folk skal hilse i tide og utide. Jeg har løst det med at i det vi møter på mennesker, så sier jeg til hunden "gå forbi" og repeterer det. Og jeg sier det høyt slik at det høres ut som jeg gir kommando til hunden, men EGENTLIG så gir jeg beskjed til de jeg møter at jeg gidder faktisk ikke å hilse på dem. Og HVIS de hilser uten at jeg har godkjent det, så går jeg glatt forbi.  Hvis folk spør pent, så sier jeg at det passer desverre ikke nå og de fleste godtar det.

Ellers, hunden din er ung! Gi det tid, slit han litt ut, tren hodet, gå tur osv. Det går over :) Hunden vår er 1 år neste mnd og det er først nå (Etter siste raptusperiode, tror det var en pubertet som smalt inn...) så begynner jeg å slappe av og kose meg med han.
 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg synes valpetiden var mer mas enn moro, og det var fristende å levere henne tilbake til oppdretter. Holdt faktisk på å gjøre det også. Følte ikke jeg fikk til noen ting, og bikkja bare beit, hoppa, bjeffa og var helt umulig. Hadde en miniatyr før, og det var enormt forskjell på dem i valpetiden, for å si det sånn..

Men, jeg er SÅ glad jeg holdt ut.

Nå er min litt over to år og er en helt nydelig hund. Hun er jo også lapphund (finsk), så noe lyd er det, men jeg har vært streng og ikke tillatt å bjeffe for å bjeffe, og det har blitt så utrolig mye bedre. Synes faktisk hun bjeffer veldig lite for tiden. Mest når hun er veldig, veldig glad, men det har også roa seg.

 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for mange kjempefine svar og veldig, veldig gode råd! Skal ta dem flittig i bruk! Godt å høre at det ikke er "bare bare", OG at det ikke bare er meg. Har lyst til å gi alle dere flinke hundefolk en stor klem. Dette var VELDIG oppløftende lesing! :)

Skal på valpekurs i slutten av januar (aaaalt for lenge til :( ), og skal ha en privattime med instruktør i forkant (fokus på møting/hilsing), fordi jeg tror det kan være veldig godt å bli satt i rett spor, og vite at man gjør rett. Har lyst til å melde meg inn i en hundeklubb, men så skal jeg flytte i juni, og vet ikke helt om jeg skal melde meg inn i (og betale kontigent til :P) KHK bare for 5 mnd. På en annen side hadde det nok vært hjelpsomt! Vurderes. Skal ihvertfall forsøke å delta på treff og kurs der jeg kan, sånn at vi blir kjent med noen kjekke tobeinte og firbente!

Uansett, stålsetter meg for resten av denne tiden, og prøver å kose meg der jeg kan. Han er jo ikke Lucifer selv liksom. Finnes jo mye kos og moro i han! Har jo dager hvor jeg tenker "hva VAR det jeg tenkte på?" og at jeg burde bare latt det være med drømmen, og dager hvor jeg tenker at dette valget var det beste jeg har tatt, og at valpetassen er verdens flinkeste. Litt turbulens får man visst bare regne med, skjønner jeg :P 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ser du bor i Kongsberg, er det Hund i Fokus du skal til på valpekurs da? Nina Haaland? Isåfall er dere i gode hender!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Valpetiden kan være mye kos og mye mas, begge deler i løpet av fem minutter.

Jeg støtter forslag om hundeklubb og kurs for å få et miljø, noen å treffe og utveksle erfaringer med, få tips og lære mer - en kan aldri lære for mye. Men snakk også med oppdretteren din, hvis denne er erfaren med rasen så har h*n helt sikkert mye å bidra med. Du har en lapphund, de er kjent for å være vokale, og da er det greit å få tips til hvordan en jobber med det fra en som har gjort det med samme rase før.

Kanskje er det også flere med SL som bor i nærheten? Det er en stor og fin raseklubb med mange folk, er mitt inntrykk når jeg er ringsekretær på spesialene, og kanskje er det en avdeling eller et miljø i ditt område?

Jeg ville ikke giddet å dille så mye med maten - en valp sulter seg ikke ihjel, så tilby maten i skåla og la det være med det. Med mindre skåla er skummel (noen oppdaget at halsbåndet klinket mot metallskåla til valpen, og dermed ville ikke valpen nærme seg skåla), så får hunden lære seg å spise som normale bikkjer. Det er ikke alltid praktisk å servere i et håndkle eller utover et gulv, og om valpen får dille med sånt nå blir de bare særere og mer "kreative" senere. Gjør det enkelt. En frisk hund spiser når den blir sulten nok. Om han har begynt å få vondt i munnen av tannfelling så kan du bløte opp tørrfôret eller gi våtfôr - men i skåla.

Da min forrige hund var valp jobbet jeg i Oslo sentrum, og tok t-bane eller lokaltog til Nationaltheatret. Derfra var det i utgangspunktet en ti minutters gange til kontoret, hvor jeg hadde med valpen, men jeg kunne bruke en halvtime. Fordi folk vil bare hilse, og vil bare kose, og vil bare awwe og oohe over søt valp. Søt valp som i januar syntes det var gøy å bite i votter og dra i skjerf, som gjorde alt som ikke er lov. Jeg måtte etter kort tid ta på meg rollen som den sure kjerringa, og ta kontroll over situasjonen - ingen fikk lov til å hilse på valpen, vi skulle bare gå fra A til B for å komme på jobb, og valpen skulle lære å gå forbi mennesker på travel fortau - sosialisering kunne vi ta senere, den var ikke akkurat folkesky, så da kunne vi heller trene hilse pent på mennesker foran t-banestasjonen på vei hjem eller på hundetrening, også videre. Du må rett og slett bli litt streng og "folkevond". Mange folk begynner å hilse på og kose på valpen uten å spørre, og da må du bli surpompen som sier "det er ikke lov til å hilse på fremmed hund uten å spørre eieren først" og gå videre (og om de da litt snurt spør om de kan få hilse, så kanskje du fremdeles må si nei - fordi dere trener på ro og passering). Det er første steget - få spisse albuer og autoritet, det måtte jeg lære meg så lenge jeg hadde den ruta til jobb. 

Han høres ut som en normal, aktiv og sosial valp - som må lære passering og grenser. Hvis han har mye raptus innendørs, så kanskje han trenger litt mer aktivisering? Enten tur eller trening? Det er så mange ulike filosofier om hvor mye aktivisering en valp skal ha, og jeg vet at mine bernervalper ville blitt CRAZY om de kun skulle fått 12 minutters tur i tremånedersalderen, eller hva det er enkelte eksperter anbefaler. Jeg vet jo ikke hvordan dagen til din valp ser ut, men det er en balansegang mellom ro-trening og tilstrekkelig aktivisering for at hunden er tilfreds nok til å kunne slå seg til ro.

Hvis det er noen trøst, så har jeg hatt mine runder med tårer og frustrasjon over at jeg ikke får til noen ting og har ødelagt valpen, men det går over. Også får du ny hund, ny valpetid, du har fortrengt hvordan det var, og dette er et annet individ, og det er samme jobben om igjen. Men det er verdt det.

En lapphund er vel ikke den rasen som er lettest å motivere, så begynn allerede i går med å trene kontakt, kontakt, kontakt, og bli godt kjent med hunden din for å finne ut hva som er hans ultimate belønning, så du har det å tilby i treningssituasjoner - hverdagslydighet må alle hunder ha. Om han ikke er så matglad, kanskje det er noen leker som er hans jackpot? Eller noe mat du ikke har testet, kanskje leverpostei eller hvitost er noe han kan slå flikkflakk for? Jo bedre grunnlag du får lagt nå for kontakt og samarbeid, grenser og regler, jo enklere blir ungdomstiden.

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
5 timer siden, Bjørnungen skrev:

 Har lyst til å melde meg inn i en hundeklubb, men så skal jeg flytte i juni, og vet ikke helt om jeg skal melde meg inn i (og betale kontigent til :P) KHK bare for 5 mnd. På en annen side hadde det nok vært hjelpsomt!

Se ann hva slags tilbud de har. Om de har regelmessige gruppetrening/sosialisering (både valp og vanlig) og det ikke koster en formue over klubbmedlemskapet er det nok verdt det.
Selvfølgelig om det er bra opplegg det de har da.

Jeg var riktig nok ikke i hundeklubb, siden jeg hadde venner som drev hundeskole, men var veldig deilig å få bekreftelse på at jeg var på riktig vei med valpen. Hjalp en god del på nervene. 
 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    • Men det er faktisk noen voksne damer som er veldig veldig lave, og mindre enn 10-åringer både i høyde og bredde, og jeg skjønner jo også at disse ønsker seg klær fra andre steder enn barneavdelingen. Jeg har null problem med at det finnes en stor "range" av størrelser, så lenge det går begge veier. Kommer man fra en familie der alle er veldig lave og tynne, så skal man jo også få lov til å kle seg i voksenklær, akkurat som folk som er større skal få lov til, uten at idealstørrelsen trenger å være verken 32 eller 56.
    • Det kommer da helt an på kroppsform. Jeg brukte 32 i flere år, før jeg gikk over til 34 og større. Jeg handla stort sett på HM og Bik Bok på den tida. Jeg kjenner flere lave, men normalt slanke mennesker som bruker 32. Og hva så om det ikke er flest folk som bruker den størrelsen, skal den liksom ikke være tilgjengelig da? Det finnes da både egne avdelinger og spesialbutikker for store mennesker, skjønner ikke at det skal være et problem for gjennomsnittsmennesket. Jeg synes ikke downsizing er et problem, all den tid man har samme form uansett om det står 38 eller 42 på lappen. So what? Det har INGEN praktisk forskjell. Det eneste problemet jeg kan se er at størrelsene er litt forskjellige fra butikk til butikk, slik at det er litt vanskelig å vite størrelsen sin fra et sted til et annet. En tur i prøverommet pleier å løse det. Jeg er da samme mennesket uansett om jeg handler på HM og kjøper 36 eller om jeg går på Bik Bok og må inn i 38. Jeg har ikke magisk blitt større på turen fra en butikk til en annen... Det er bare et tall. 
    • Jeg er på høyde med en gjennomsnittlig 12-åring. Jeg er glad jeg har litt mer å velge mellom enn barneavdelingen Selv om jeg(som sagt tidligere i tråden) sliter innimellom med å finne klær og sko, fordi ting er for langt feks
    • Er dsg-en fra Aridgeocrats? Synes ikke han ligner på de typiske derfra, men jeg har ikke møtt noe særlig hunder derfra de siste par årene.
    • Kløne   Den ble VELDIG kladdete også...    
  • Nylig opprettede emner