Gå til innhold
Hundesonen.no

Fra to til en hund


mushi
 Share

Recommended Posts

Tommy brydde seg lite, både første og andre gangen han ble alene, men han var en veldig selvstendig hund. 

Dina syns det var fint å være alenehund, men så syns hun jo at hun fortjente all oppmerksomheten fra alle for seg selv :P 

Nora syns nok det var en anelse traumatisk å bli alenehund. Jeg er forholdsvis sikker på at det ikke er tilfeldig at det var da hun fikk sitt første allergiutbrudd. Hun trives best med å ha en liten flokk rundt seg, hun :)  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamutetispa (hun som flyttet) tok det helt fint. Hun var nok bare glad til for å være kvitt "lillebror" :P Hun hadde jo også vært alenehund til å begynne med, selv om hun bare var 1 år når nr 2 kom i hus, og var nok generelt en mer selvstendig og "moden" hund. Også er det kanskje lettere å være den som flytter ifht akkurat det punktet, de har jo vært borte på pass hver for seg før og slikt og de har nok andre forventninger i nytt miljø kontra det kjente der ting er forutsigbart og forventet. Eller om man tar med seg en hund ut på tur så er det nok lettere å være den som får bli med enn den som står igjen. 

Malamutehannen, som da var den som ble igjen, tok det for all del ganske fint. Han har jo aldri vært alenehund og jeg har heller ikke trent noe på at de skulle lære seg å være alene uten den andre heller. Han var generelt mer av typen som gjerne ville ligge å hvile inntil tispa eller ligge med hodet på henne for nærhet. Mindre selvstendig og generelt ganske umoden lenge. Han var tydelig nedfor den første uken eller så, lå bare i gangen alene, gikk noen runder å lette etter tispa, sutret litt og manglet generelt en del glød og engasjement, men så kviknet han til igjen og da ble det nesten motsatt effekt igjen :P Tydelig at den interaksjonen og leken de to hadde faktisk var verdt litt mer enn jeg trodde (ihvertfall for han), de lekte ikke så veldig mye, men innimellom, men jaggu fikk jeg og sambo gjennomgå når tispa var vekke og han kviknet til igjen. Da var det oss han skulle leke å bryte med istedet. Tok ikke lang tid før ting var helt tilbake i normalt gjenge igjen og livet gikk fint videre, selv om lykken var stor da Varga kom i hus noen år senere. Så ble det jo hans tur til å flytte, han er nå alenehund til ei venninne og det har gått bare fint :) Både å flytte, og å bli alenehund igjen.

Varga, malletispe, kom jo i hus her 2,5 år gammel. Hun var jo da oppvokst i stor flokk og har nok ikke vært mye helt alene (om noen gang), i starten når hun kom så hadde jeg jo malmutehannen enda så da ble hun jo ikke alene, men jeg vet ikke om hun egentlig brydde seg så hardt, de lekte en del sammen ute og hadde nok glede av hverandre begge to, men ellers var det nok ett fett for Varga tror jeg. Kodak fikk ligge å hvile hodet på henne og slikt, men det var nok mest han som hadde utbytte av den nærheten. Ingen reaksjon egentlig når han flyttet etter at de hadde bodd sammen et års tid og hun ble alene for første gang, null stress. Tror det var mer stress å få nye hunder inn i flokken igjen etter et par år som alenehund, det tror jeg nesten hun kunne ha spart seg for om det var opp til henne, selv om det ikke er noe problem. :P 

Og de 3 som er her hjemme nå har ingen problem med å bli satt igjen alene hjemme noen av dem de få gangene det skjer, selv om det aldri er trent på. Ikke at det nødvendigvis blir det samme eller sier så mye om hvordan de reagerer om de blir helt alene på fast basis, men jeg tror de fleste hunder takler sånt helt fint. Liten sørgeperiode også tilbake til normalen :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trym lå bare og stura på plassen til Frøya noen uker når hun ble borte. Nå ble ikke han egentlig alenehund siden vi henta Tuva noen dager før Frøya ble avlivd. Men han hadde jo ikke fått noe forhold til Tuva enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Bizi har aldri vært alenehund før, men det ser ut til å gå veldig fint. Han dro på ferie en stund før han døde og da virket hun kanskje litt rar av og til et par dager, men det gikk fort over.  De var sammen igjen den siste helgen før han ble avlivet og lekte og koste seg, og da var jeg litt spent på om hun kom til å reagere når han igjen ble borte, men hun er akkurat som før. Heldigvis.

Hun kommer nok til å savne en å leke med, men de sov aldri sammen og var ikke så veldig nære selv om de trivdes sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Banzai hadde det helt forferdelig første ukene etter Bamse døde. Var helt grusomt å se på... Han var livredd for å bli forlatt alene også, så vi gikk ikke fra han før vi så at han hadde kommet seg ovenpå igjen. Men nå går det veldig fint på alle områder. Bjeffer litt mer på lyder bare, men ellers ingen endring :) 

Han er veldig glad i andre hunder da, så han hadde nok helt klart foretrukket å ha en kompis her ja :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nemi, schäferen, savna ikke den andre jeg hadde når den ble avlivet(hun var oppvokst med denne hunden). Hun har alltid vært mer knytta til meg enn andre hunder i familien. Ingen problemer med å være alene, ingen savning eller noe. Det eneste var at jeg merka på henne at hun savnet selskapet ved å være to, ikke den andre hunden spesifikt. Hun var alenehund i rundt et havt år før det kom en ny :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Min hund mistet også gnisten, og gikk rastløs rundt i alle rom lenge etterpå. Akkurat som om han så etter han. I perioden etterpå tisset han på flere personer, noe han ikke har gjort hverken før eller senere. Jeg var så idiot at nåværende hund aldri var alene uten forrige hund, og det fikk vi svi for. Fikk plutselig en hund som var helt febrilsk tvert han var alene.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! Hunden min har aldri bodd alene. Hun bodde i flokk med lite menneskelig kontakt før hun kom hit og er en ganske selvstendig sjel.  Jeg har heldigvis 2,5 uke ferie før jeg skal på jobb igjen. Håper ikke hun får problemer med å være alene hjemme. Synes det virker utrolig trist å måtte være alene ni timer hver dag bare med kattene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, mushi skrev:

Takk for svar! Hunden min har aldri bodd alene. Hun bodde i flokk med lite menneskelig kontakt før hun kom hit og er en ganske selvstendig sjel.  Jeg har heldigvis 2,5 uke ferie før jeg skal på jobb igjen. Håper ikke hun får problemer med å være alene hjemme. Synes det virker utrolig trist å måtte være alene ni timer hver dag bare med kattene.

Jeg tror nok kattene gir mer selskap enn du tror!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frøkena jeg har nå bodde 10 mnd med forrige hunden min. Hun var jo så vandt til at Vanja var der hadde jo vært der siden hun kom hit som 9 uker gamel. Hun sørget veldig ganske så lenge. Miste matlysten,ville ikke leke og ble generelt veldig nedstemt. Ellers så ble hun ganske uttygg i enkelte situasjoner da jo var vant til ha Vanja "støtte" seg på. Hun ble overlykkelig hver gang vi så en Engelsk Setter da ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...