Jump to content
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3

Recommended Posts

Vi hadde så mange ultralyder fordi jeg har diabetes. Betalte ikke for noen av de :) Jeg vet det er veldig uvanlig med så mange, men jeg syns det var veldig greit :P etter at 3-4forskjellige hadde sagt det var jente så følte vi oss ganske trygge :lol:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hadde et uhell skjedd så hadde jeg garantert blitt glad i ungen, og jeg hadde ikke tatt abort. Men jeg tror aldri jeg kommer til å bestemme meg for å lage noen...

Jeg drister meg til å spørre...Hvor gammel er du da? Ting som er utenkelig i tjue-årene er plutselig ikke det lenger når man vipper 30.... Og tankene du skriver nå ligner mistenkelig på de jeg hadde i tjue-årene :-)

Jeg var av typen som ble nesten kvalm ved tanken på å å noen unge da jeg var tenåring og i tjue-årene. Så fryktelig synes jeg tanken på unger var. Jeg likte ikke unger, kunne ikke fordra de skrikende, snørrete små beistene. Kunne ikke fatte og begripe hva folk dro med sånne ekle unger for på ferie! Kunne de ikke bare etterlate dem hjemme hos besteforeldrene, så man kunne få en skikkelig ferie i fred, liksom? :P (sånne tanker var spesielt fremtredende når drittungene på raden bak oss på flyet til syden satt der og sparka innbitt i setet, time etter time....)

Så jeg vet veldig godt hvordan følelsen "jeg skal ihvertfall aldri ha noen unger" er.... :D Men av en eller annen mystisk grunn så bråsnudde det da jeg var rundt 31. En dag fikk tanken plutselig slått rot i meg, og et år senere bestemte vi oss for at vi skulle prøve å få en unge, da.

Det ble selvfølgelig verdens beste baby av det ♥ Han er 12 år i dag - men han ble enebarn. Det får være grenser for forplanting...hehe :lol:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg var åpen for barn i tenårene og begynnelsen av tjueårene jeg. Etter som tiden gikk ble jeg mer og mer negativ. Jeg begynte vel å innse ansvarstyngden etter noen år i barnehage ( utrolig prevantivt ), det ble litt som med hundeoppdrett - jo mer man vet om det jo mindre lyst får man liksom :-P ( Jeg i hvertfall ).

Når Ask ble unnfanget var jeg fryktelig lite innstilt på å bli mor , men jeg bestemte meg for å beholde veldig raskt. Jeg sa til meg selv at det var større idioter enn meg som har greid å oppdra en unge..

Men morsrollen var såpass uvirkelig at det tok nesten et år før jeg klarte å innse at han sannsynligvis kom til å overleve , han er ikke noe jeg bare har til låns som noen kommer til å ta fra meg.

Jeg var virkelig ikke forberedt på hvor intens morskjærligheten faktisk var. Jeg blir ikke sur når han vekker meg en gang. Det trodde jeg ikke var mulig..

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Vi hadde så mange ultralyder fordi jeg har diabetes. Betalte ikke for noen av de :) Jeg vet det er veldig uvanlig med så mange, men jeg syns det var veldig greit :P etter at 3-4forskjellige hadde sagt det var jente så følte vi oss ganske trygge :lol:

Åja, da skjønner jeg. :) (Sa den første også at det var jente da? :innocent: )

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ja, alle sa det, men vi følte oss ikke trygge før flere forskjellige hadde sagt det :P

Dere som er gravide må glede dere masse! :D

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Vi hadde så mange ultralyder fordi jeg har diabetes. Betalte ikke for noen av de :) Jeg vet det er veldig uvanlig med så mange, men jeg syns det var veldig greit :P etter at 3-4forskjellige hadde sagt det var jente så følte vi oss ganske trygge :lol:

Jeg hadde også mange ultralyder pga sykdom, og spurte hver gang om de kunne si hva de trodde. Så vi var så sikre som mulig;) Når det til slutt ble hastekeisersnitt 1.april, spøkte kirurgen med at hun burde tulle med oss, og proklamere at det var en gutt når hun kom ut (hun visste hvor sikre vi var på jente) men det ble ikke så godt mottatt;p (En noe stresset og redusert Marianne sa "Nei, det skal du IKKE!"

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Må bare si at når ungene blir store (sånn nesten voksne) så er det veldig praktisk, altså. Bare vis dem hvordan komfyren, oppvaskmaskinen og vaskemaskinen fungerer :D så blir det litt mindre jobb for dere når de digre haugene med ungdomsklær kommer krypende ut fra hver sitt rom :D og så kan de bidra med matlaging om det kniper på :D og er dere heldige så er kaaanskje kjøkkenet ryddet også etterpå :D

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har vel vaert klar for barn i noen aar naa, heldigvis er jeg avhengig av kunstig befruktning saa det blir enda ett par aar til det kommer tobeinte i hus :) Men gleder meg veldig! Og jeg ble faktisk bare enda mer sikker paa at jeg ville ha barn etter at jeg jobbet i barnehage, og jeg skal iallefall ha to hehe.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg er 25 og samboer er 29. Men jeg tror virkelig ikke alder har noe å si, noen folk har bare ikke lyst og da synes jeg andre skal respektere det og ikke mase om at "bare vent, en gang" :) Jeg har ikke store følelser for tante barna mine engang, jeg synes det er fælt men jeg får det bare ikke til.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Så deilig å lese at dere kunne fødet hver dag! :lol: Godt med en motvekt til skrekkhistoriene som folk ellers er så glad i.

Jeg var livredd for å føde før, men nå som jeg er gravid har skrekken ganske praktisk forsvunnet helt. Nå gleder jeg meg nesten...

Apropos det med spørsmålstegnet om det er en hun. Etter ultralyden så betrodde Øivind meg at han har følt at det er en jente hele tiden. Det samme har jeg følt, men ikke turt å si til han! Jeg var helt overbevist om at han ønsket seg en gutt, men han sa at han faktisk har ønsket seg en jente. :)

Nå lurer jeg bare på om vi skal slå oss til ro med at det faktisk er det, når det var det jordmor trodde. Men plutselig får vi oss en overraskelse på fødselsdagen! En gutt er veldig velkommen det også da. :)

Det der med å føde kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg tenkte før jeg ble gravid at fødsel var kanskje en grunn til at jeg ikke vil ha barn. Men nå som jeg ble gravid satte jeg meg ned og leste masse fødselshistorier. Og jeg synes majoriteten virker helt okei. Selvsagt masse smerter, etc men de fleste sier jo de kunne født igjen dagen etter - premien er så stor! I dag gleder jeg meg også mer enn jeg gruer meg, alle sier det er en fantastisk opplevelse og at man ofte føler seg veldig stolt over hva man har gjort. Dessuten gleder jeg meg til å bli ferdig med svangerskapstullet og bare få møte lille bebisen :D

Ang kjønn så er det jo bare å shoppe i vei feks, bare pass på å beholde byttelappen på klær og lignende så det kan byttes. Det samme gjelder ting du får. Og ofte har du altforaltfor mange klær - men så har du allerede tatt av lappen og da er det ingenting å gjøre noe med. Behold lappen på og bytt til et annet plagg i større størrelse om du ikke rekker bruke alt. :)

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg synes det virker skummelt å få vite kjønnet til barnet før det er født. Jeg tenker at man da begynner å knytte seg veldig til barnet, tenke ut navn o.l., noe jeg tenker er litt skummelt å gjøre før man har vært igjennom den mest risikable prosessen som finnes, nemlig fødselsen! Det er kanskje bare jeg som er fryktelig redd for fødselser, men det ER jo risikabelt da, og jeg vil tro det er lurt å ha det i bakhodet hele graviditeten :icon_confused:

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg synes det virker skummelt å få vite kjønnet til barnet før det er født. Jeg tenker at man da begynner å knytte seg veldig til barnet, tenke ut navn o.l., noe jeg tenker er litt skummelt å gjøre før man har vært igjennom den mest risikable prosessen som finnes, nemlig fødselsen! Det er kanskje bare jeg som er fryktelig redd for fødselser, men det ER jo risikabelt da, og jeg vil tro det er lurt å ha det i bakhodet hele graviditeten :icon_confused:

Har man normale følelser med tanke på svangerskapet og ikke en svangerskapsdepresjon er det helt umulig å IKKE knyte seg til barnet i magen, uansett om man vet kjønn eller ikke. Fordi man blir uendelig sterkt knyttet og kjenner sitt eget barn allerede før den blir født.. Man kjenner hvert eneste spark, når den snur seg, når babyen hikker.. jeg kunne kjenne når Sophia presset foten mot magen min og sprellet med tærnene. Jeg kunne kjenne hvordan hun strøyk foten/hånden sin langs magen min og når hun slo kollbøtter inni der. Jeg visste når på dagen hun pleide å sove, og når hun var mest aktiv.. Jeg visste at hvis jeg slo på en spesielt sang og nynnetså ville hun bli ekstra aktiv inni der...

En fødsel er risikabel, men på samme tid det mest naturlig som skjer her i verden. Man bør IKKE gå rundt å engste seg for risikoen ved fødselen igjennom hele svangerskapet, spesielt ikke her i Norge. Tragiske hendelser skjer, men de er det heldigvis fåtall av.

  • Like 7

Share this post


Link to post
Share on other sites

*random*

Det der med å føde kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg tenkte før jeg ble gravid at fødsel var kanskje en grunn til at jeg ikke vil ha barn. Men nå som jeg ble gravid satte jeg meg ned og leste masse fødselshistorier. Og jeg synes majoriteten virker helt okei. Selvsagt masse smerter, etc men de fleste sier jo de kunne født igjen dagen etter - premien er så stor! I dag gleder jeg meg også mer enn jeg gruer meg, alle sier det er en fantastisk opplevelse og at man ofte føler seg veldig stolt over hva man har gjort. Dessuten gleder jeg meg til å bli ferdig med svangerskapstullet og bare få møte lille bebisen :D

Jeg var også kjemperedd for å føde - før jeg ble gravid. Jeg var ganske engstelig i starten av svangerskapet også, pga bekkenproblemer i familien. Men det gikk over gitt. Og selv om det er det vondeste, mest surrealistiske jeg noengang har opplevd, så er fødsel også det mest fantastiske. Samme dagen tenkte jeg at "dette skal jeg gjøre igjen!", og det var jeg ikke helt forberedt på. Og selv om de sier at alle fødsler er forskjellige, så gleder jeg meg til neste gang :)

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Lill: det var noen ganger når jeg sang, og når det var salmer i konfen til samboerens søster at Emilie ble VELDIG aktiv inni der. Lurer fortsatt på det var fordi hun likte det eller om hun prøvde å stikke av :lol:

Fødselen var en helt syk opplevelse! Jeg gleder meg allerede til neste gang, til tross komplikasjonene som oppstod. Hvis det blir noen neste gang, da....

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det der med å føde kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg tenkte før jeg ble gravid at fødsel var kanskje en grunn til at jeg ikke vil ha barn. Men nå som jeg ble gravid satte jeg meg ned og leste masse fødselshistorier. Og jeg synes majoriteten virker helt okei. Selvsagt masse smerter, etc men de fleste sier jo de kunne født igjen dagen etter - premien er så stor! I dag gleder jeg meg også mer enn jeg gruer meg, alle sier det er en fantastisk opplevelse og at man ofte føler seg veldig stolt over hva man har gjort. Dessuten gleder jeg meg til å bli ferdig med svangerskapstullet og bare få møte lille bebisen :D

Ang kjønn så er det jo bare å shoppe i vei feks, bare pass på å beholde byttelappen på klær og lignende så det kan byttes. Det samme gjelder ting du får. Og ofte har du altforaltfor mange klær - men så har du allerede tatt av lappen og da er det ingenting å gjøre noe med. Behold lappen på og bytt til et annet plagg i større størrelse om du ikke rekker bruke alt. :)

Enig, og jeg har lyst til å møte babyen! :) Ventetiden kommer til å bli lang på slutten!

Og tusen takk for tips!

Jeg synes det virker skummelt å få vite kjønnet til barnet før det er født. Jeg tenker at man da begynner å knytte seg veldig til barnet, tenke ut navn o.l., noe jeg tenker er litt skummelt å gjøre før man har vært igjennom den mest risikable prosessen som finnes, nemlig fødselsen! Det er kanskje bare jeg som er fryktelig redd for fødselser, men det ER jo risikabelt da, og jeg vil tro det er lurt å ha det i bakhodet hele graviditeten :icon_confused:

Det er allerede for sent..!

Bare det å se den positive testen når det er noe man ønsker, var veldig sterkt. Det neste var å høre hjerteslagene, og nå etter ultralyden er jeg helt solgt. :wub: Uansett hvilket kjønn har jeg sett babyen vår, og hun(?) var så søt og perfekt allerede! Har også begynt å kjenne små spark, og synge sanger til henne(?).

Er såklart bekymret, men jeg er like bekymret for at det skal skje noe med andre jeg er glad i...

  • Like 4

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg synes det virker skummelt å få vite kjønnet til barnet før det er født. Jeg tenker at man da begynner å knytte seg veldig til barnet, tenke ut navn o.l., noe jeg tenker er litt skummelt å gjøre før man har vært igjennom den mest risikable prosessen som finnes, nemlig fødselsen! Det er kanskje bare jeg som er fryktelig redd for fødselser, men det ER jo risikabelt da, og jeg vil tro det er lurt å ha det i bakhodet hele graviditeten :icon_confused:

Må si som de andre her; når man kommer så langt at man kan se hvilket kjønn det er, så er man allerede så knyttet til babyen at man (ivertfall jeg) nesten ikke kan vente på å bli bedre kjent. Da har man allerede passert de ukene hvor risikoen for spontanabort er størst, man begynner å nærme seg den tiden hvor man nærmer seg mål, og da er fødselen "ingenting" i forhold til de forsåvidt risikofylte månedene man har vært igjennom. Selv om fødselen i seg selv er en risiko. Så når man kommer så langt at man kan vite kjønn så har ikke det noe å si fra eller til for de fleste, for den babyen kjenner man allerede så godt allikevel at det uansett ville vært forførdelig hvis noe skjedde...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gråtass

Vi er barnevakter for en snill og søt flattispe nå, bestevenninden til Alva, fordi eierne hennes i løpet av uka skal få baby. Det er spennnede å bare være både tante og "tante" syns jeg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

I natt drømte jeg at noen helte alkohol på meg - og det satte fødselen i gang :lol:

Det er rart hvordan man aldri blir fornøyd. Mange sier de er misunnelige på meg som kjenner livet vokse i magen. Jeg er mest misunnelig på de som har fått babyene sine :ahappy:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Da har jeg blitt tante igjen, morro ja, men jeg vet ikke helt om jeg sååå glad for det sånn egentlig

Grattis(?)! Er ikke det noe å være glad for?

Share this post


Link to post
Share on other sites

litt blandede følelser egentlig, ble mye drittslenging fra de til oss når jeg fødte vår gutt, og mye krangling... så klarer ikke helt glede meg ennå nei

Share this post


Link to post
Share on other sites

Gratulerer, Maren! Håper dere slipper unna kranglingen nå :)

E har nå begynt å snakke litt, klapper, nusser og danser. Verdens søteste! Skulle nesten ønske jeg var gravid igjen, så jeg kunne opplevd dette før første gang igjen! En helt herlig følelse :D å se barnet sitt for første gang er den beste følelsen i hele verden (til tross for dramatikk!) <3

  • Like 4

Share this post


Link to post
Share on other sites
*Tilfeldig post*

En fugl sang til meg om at du har bestilt TFK-vogna di i Tyskland. Hvor kjøpte du den fra? Var det okei å handle fra utlandet? Noe jeg bør være obs på?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Som en motvekt : jeg hatet å være gravid ( selv om jeg aller høyeste grad knyttet meg til ungen ) og jeg hatet enda mer å føde. Begge deler er det meg komplett uforståelig at noen kan like.

Fødselen er det forståelig at jeg ikke likte siden den ble tøff og uten smertelindring, men selv om jeg var mye plaget med bekkenet etc så hadde jeg ikke et unormalt tøft svangerskap. Jeg bare hatet følelsen av å ikke kunne hoppe , løpe , gå så langt jeg ville , snu meg i senga osv.. og sparkingen. Jada , koselig når ungen var bitteliten , ikke så kult når jeg følte det som jeg ble jult opp innenfra.

Fødsel og graviditet er ikke noe for meg.

Ammingen savner jeg merkelig nok. Jeg har raynad syndrom + overproduksjon av melk + barn som var grådig og fikk tenner før fylte 3 mnd så det var mye smerte ( og blod * æsj * ) inn i bildet der også , men jeg savner nærheten. Den var utrolig.

Og så savner jeg bleieskift.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Som en motvekt : jeg hatet å være gravid ( selv om jeg aller høyeste grad knyttet meg til ungen ) og jeg hatet enda mer å føde. Begge deler er det meg komplett uforståelig at noen kan like.

Fødselen er det forståelig at jeg ikke likte siden den ble tøff og uten smertelindring, men selv om jeg var mye plaget med bekkenet etc så hadde jeg ikke et unormalt tøft svangerskap. Jeg bare hatet følelsen av å ikke kunne hoppe , løpe , gå så langt jeg ville , snu meg i senga osv.. og sparkingen. Jada , koselig når ungen var bitteliten , ikke så kult når jeg følte det som jeg ble jult opp innenfra.

Fødsel og graviditet er ikke noe for meg.

Jeg er veldig delt ift selve svangerskapet; På en side likte jeg det at det var et lite menneske i magen som man ble stadig mer kjent med, men jeg hadde et veldig tøft svangerskap, sykemeldt fra 2.mnd og kvalm og kastet opp hele tiden. Svangerskapsforgiftning som startet ca ved uke 30, og babyen ble født 8 uker for tidlig i uke 32. Så jeg følte veldig på i ettertid at jeg liksom gikk glipp av en del av svangerskapet. Jeg hadde akkurat begynt å bli ordentlig kjent med henne. Og så plutselig var hun her. Men uten at jeg rakk å kjenne de virkelig kraftige sparkene osv. Fantastisk på en måte (hun var helt frisk og fin, men måtte ta igjen mye voksing, og det ble noen uker på sykehus), men så surrealistisk og rart at det går nesten ikke an å forklare. Og jeg merker at når det blir mye snakk om fødsel og det rundt, så føler jeg virkelig at jeg har gått glipp av noe (hun er født med keisersnitt). Men jeg vet jo ikke om det er noe jeg ville hatt gode minner om i ettertid...

Og det er rart, vi strevde naturlig nok litt med ammingen, og måtte bruke hjelpemidler for å få det til, og jeg sa for bare noen uker siden at hvis ikke dette blir enklere nå så slutter jeg! Men nå, som alt funker, syns jeg det er kjempetrist at vi snart må over på annet enn amming. For selv om jeg av og til har vært litt frustrert over å være "uerstattelig", så er det en nærhet som man ikke får senere. Og litt fint og, det at noen trenger meg. Også er det liksom litt sånn at den dagen det ikke er mer amming, så er det liksom første skritt ut i verden... (Herregud jeg kommer til å være talentløs på det å slippe den lille jenta "løs"...)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen
Guest
This topic is now closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



×