Fortvilet situasjon

[Lillebolla]

Hei. 
For ikke å gå så alt for mye i dybden ønsker jeg egentlig bare å lufte tankene mine og høre om noen har vært i lignende situasjoner og hvordan takle det i ettertid. Jeg hadde en hund til prøveadopsjon hjemme hos meg en stund, og jeg ble så utrolig glad i den hunden i løpet av den tiden vi var sammen. Det var fult fokus på han hele tiden og det føltes ut som det bare var han og meg mot resten av verden. Jeg var fast bestemt på å aldri gi han fra meg uansett hva jeg mottok av velmenende råd fra andre. Det siste han trengte var enda en omplassering etter å ha forsøkt flere hjem. For å gjøre en lang historie kort ble utfordringene alt for mye for meg å takle på egenhånd og jeg hadde ikke nok kompetanse til å kunne ta meg av en hund med så mange problemer alene. Dette gjaldt både fysisk og psykisk, men adferdsproblemene var det som veide tyngst i forhold til å komme frem til den avgjørelsen om å la de se etter et mer egnet hjem med mer erfaring rundt akkurat det. Jeg vil kun det beste for denne hunden, problemet er bare at jeg sitter igjen helt helt sønderknust. Kan ikke huske sist eller om jeg i det hele tatt har opplevd å være så lei meg, trist og fortvilet noen gang over så lang tid. Tankene surrer rundt alt.. Kunne jeg ha klart det ved hjelp av hundetrener, adferdsspesialist, veterinær (som vi forsåvidt også jevnlig var hos hvor jeg ble møtt med forståelse og det i tillegg ble gjort en del funn).. økonomien til akkurat det er også et spørsmål og heller ingen garanti for at det ville bli bra. Og for å si det som det er.. Ja, adferden var tidvis ekstrem.. Kort beskrevet kan man forestille seg omtrent alt av adferdsutfordringer i mer eller mindre grad. Jeg vet innerst inne at det ikke er noen vei tilbake og at valget allerede er tatt, men i ettertid har jeg slitt enormt og alle fibrene i kroppen skriker hele tiden etter å ville fokusere på de gode tingene og små fremskrittene vi hadde tross alt.. Vet ikke helt hva jeg vil frem til, egentlig bare om noen har stått i samme situasjon, blitt stupforelsket i en hund dere omsider måtte levere tilbake, og konstant lurer på hvordan det går med? Kom dere over sorgen og klarte dere eventuelt å føle glede over en annen hund på et senere tidspunkt? (uaktuelt pr nå, vil bare høre deres erfaringer). Denne hunden vekte så sterke følelser i meg på godt og vondt at jeg føler meg helt ærlig som et emosjonelt vrak best beskrevet. Tross alle utfordringene følte jeg at jeg "så" han og at det han gjorde var å rope etter hjelp, men så klarte ikke jeg heller å redde han.. Jeg er fortvilet over det hele og burde til nå kanskje ha klart å komme meg litt videre, men jeg kan verken tenke på det eller snakke om det uten å bli gråtkvalt og jeg sliter i hverdagen og med nattesøvnen. Tanken på at han måtte tilbake på et enerom i påvente av nytt hjem etter å ha ligget sammen med meg i sengen hver natt over lengre tid er ekstremt hjerteskjærende. Jeg ville så sårt få det til, men det gikk på bekostning av alt annet av normale gjøremål og sosialt liv. Absolutt verdt det i en periode, spørsmålet er bare hvordan hadde det sett ut fremover i tid, ville det gått.. Ja, alle de tankene.. Jeg bare håper inderlig at han får det bra et annet sted som kan og klarer å gi han det han trenger. Han var så utrolig vakker…

[simira]

Håper det hjalp å få skrevet litt. Det er flere historier på forumet om folk som har måttet gi slipp på en elsket venn fordi de ikke har greit utfordringene. Jeg vil ikke si det er å "gi opp", tvert i mot er det jo å gi hunden en ny mulighet til å kunne få det bedre!

Jeg tenker jo litt at her har noe gått galt fra starten, om ikke du eller de som omplasserte greide å vurdere at utfordringene ville bli for mye. Man er såklart ofte optimistisk med tanke på hva man skal greie med en hund, men bare å være glad i og forståelsesfull ovenfor hunden er ikke nok når det er adferdsproblemer. Da bør man på forhånd vite at man har støtte fra instruktør eller trener og erfarne folk.

Uansett så tenker jeg at du har gjort det beste du kan gjøre; å gi hunden en ny sjanse. Og med deg på veien har du antageligvis fått verdifull lærdom som vil komme neste hund til gode.

[Busann]

Jeg har vært i en lignende situasjon. Tok til meg en hund som hadde større problemer enn jeg viste og jeg klarte ikke å takle de da.
Han hadde også vært omplassert før han kom til meg.
Måtte tilslutt omplassere ham jeg også, han kom til nye eiere og levde der lykkelig ut livet, da de hadde mulighet for å gi ham det han trengte. 
Veldig vondt for meg men helt klart det beste for ham. Sorgen gikk heldigvis over etterhver som det gikk opp for meg.
Noen ganger er man bare ikke rett eier for hunden uansett hvor mye man ønsker det, og det er ikke å "gi opp" å innse det.  

Var vanskelig når jeg senere fikk valp, livredd for at jeg ikke skulle takle det, men det var en helt annen opplevelse. Har også hatt omplasseringshund senere, også hun med problemer, men helt andre enn den jeg måtte omplassere, slet litt i begynnelsen da, men siden de ikke var like ille ble det ganske fort bedre.
Så om du får deg ny hund senere vær oppmerksom på at følelsene kan komme tilbake, men de går forhåpentligvis fort over når du ser at ting er annerledes.

[Lillebolla]

12 timer siden, simira skrev:

Det er flere historier på forumet om folk som har måttet gi slipp på en elsket venn fordi de ikke har greit utfordringene. Jeg vil ikke si det er å "gi opp", tvert i mot er det jo å gi hunden en ny mulighet til å kunne få det bedre!

Problemet er bare at å gi opp var det siste jeg ville gjøre. Det er mange faktorer som spiller inn her, men forsøker å holde igjen litt og ikke legge ut for mange detaljer ut i det offentlige. Veterinær uttrykte bekymring for hans helse og at livskvaliteten burde vurderes. Da jeg nevnte dette valgte de å hente han tilbake for tettere oppfølging og etterhvert nytt hjem. På det tidspunktet var jeg utslitt mentalt og fysisk så jeg aksepterte i god tro om at det på sikt er til det beste både for han og meg. Har i etterkant forsøkt å oppnå kontakt uten å lykkes så jeg får vel aldri vite om noe av det blir fulgt opp og må bare stole på at dette var riktig avgjørelse. Hadde jeg visst med sikkerhet at dette er til det beste for han ville jeg levd mye lettere med det.