Gå til innhold
Hundesonen.no

Skal bli samboer, men hunden min slår seg ikke til ro i det nye huset om natten.


Snusmumrik
 Share

Recommended Posts

Jeg skal flytte sammen med kjæresten min, flytter fra mitt hus til hans. Jeg har ei 10 år gammel dalmatiner tispe som er ganske så bortskjemt. Hun har fått sovet i sengen min når hun ville det i ti år. Hun sover som regel der, men går også å legger seg i sengen sin på stua. Kjæresten min er veldig snill mot henne, men han tillater selvfølgelig ikke at hun sover i senga.  Jeg har det siste halve året byttet på å bo i mitt hus og hos kjæresten. Jeg har tatt med sengen hennes dit og satt den på soverommet der, og hun sovner. Men saken er at hun ikke sover hele natta slik som hun gjør hjemme hos meg. Hun våkner flere ganger hver natt og tasser litt rundt på gulvet. Både jeg og han våkner av dette. Jeg står opp tidlig for dra på jobb og merker jeg er kjempesliten av å ikke få sove hele natta... Er nå veldig bekymret for hvordan dette skal gå. Har tenkt på at hun kanskje må sove ned på stua, soverommet er i andre etg, slik at hun ikke vekker oss. Men da føler jeg meg slem. Er det ikke stygt gjort å plutselig skille en hund vekk fra flokken, når hun er vandt med å sove i samme rom som meg? Aner ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har vært i samme situasjon. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok krevende for en så gammel hund og endre seg, men ikke umulig. Og særlig når hun ellers sover på stua av eget valg av og til. Det jeg ville gjort er å legge hundesengen i stua, og sove der på en madrass eller sofaen med henne noen netter, da uten at hun får komme opp. Det vil nok ta noen netter med tilvenning, men jeg tipper det går bra.

Har du prøvd beroligende kosttilskudd eller lignende, som Chlomicalm, Adaptil osv? Det kan være greit å prøve i en overgangsperiode. Jeg har selv en gammel hund som blir urolig på nye steder, og har lagt en plan med dyrlege for beroligende de første par dagene i nytt hus.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I ditt hus har hun hatt mulighet til å sove i seng, men med fri tilgang til stua? Har hun det hos han også? Det kan være så enkelt at hun har behov for mer frihet til å endre temperatur og/eller underlag, spesielt for en eldre hund som gjerne blir litt stiv i kroppen av å ligge. Lurt å tenke på om det er tettere luft eller varmere/kaldere hos han, for det kan være problemet.

Også kan det være at hun har vanskeligheter med å omstille seg uten at noe er galt. Endringer kan ta tid, og hvor lenge avhenger gjerne av alder, men også personlighet. Hvis du skal gå over til full stuesoving, så ville jeg også gjort som Simira sier: lagt meg på madrass uten at hun fikk komme opp, og gradvis flyttet meg lengre ut av stua. Valpetilvenning, men sannsynligvis vil det gå betraktelig raskere siden hun ikke er redd for å være alene.



 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...