Gå til innhold
Hundesonen.no

Når stor hund biter liten hund


marim
 Share

Recommended Posts

Off.. hadde en kjip hendelse her i sta. Har en husky som i kveld beit min lille papillon. Papillonen spiste mat, vanligvis får de mat samtidig og det har aldri vært noe problem. 

Dette blir et langt innlegg, men håper noen orker å lese da jeg sårt trenger andres synspunkter...

I dag fikk huskyen mat først (skal nevnes at han er tidenes matvrak og i hans øyne blir det aldri nok mat, hadde nok spist til han spydde eller sprakk om han ikke ble begrensa). Papillonen fikk mat etterpå, da han var ute på tur i det huskyen fikk mat. Huskyen så da sitt snitt for å få noen gram ekstra mat, og løp bort til skåla hvor papillonen sto å spiste. Papillonen er jo en liten tøffing som tror han er stor, så han prøvde å protestere mot huskyen, og da tok huskyen å beit papillonen over kroppen flere ganger for å få de siste knuppene med tørrfôr. 

Jeg heiv meg over huskyen og reiv han unna. Alt var over på det jeg vil tippe var tre sekunder som føltes ut som en evighet. 

Papillonen slapp unna med et lite sår i nakken, smertestillende og en antibiotikakur. Kunne gått så mye verre mtp størrelsesforskjellen. Jeg er selvfølgelig fortvilt, og litt rysta.. trodde aldri huskyen hadde så ressursforsvar.. hadde hatt mer forståelse om det handla om kjøtt eller liknende, kanskje.. 

Samboer er helt bastant, han mener vi må omplassere huskyen pga at vi venter barn. 

Ja.. jeg ble skremt selv, og overraska over huskyen.. samtidig tenker jeg jo at ressursforsvar mellom hunder ikke er så uvanlig og kan skje med alle hunder. 

Huskyen er jo verdens snilleste kosebamse, aldri vist noe som helst tendenser til aggressivitet ovenfor verken voksne eller barn, selv når det er mat i bildet.

Jeg tenker at det er litt i overkant å tenke omplassering pga én hendelse med en annen hund? Vi har jo noen mnd på oss for den tobeinte lille ankommer, så tenker vi kan få kartlagt mye før den tid... 

Sånn per nå er jeg ikke redd for at han skal vise aggressive tendenser ovenfor mennekser.. Selvfølgelig må man jo aldri stole blindt på en hund, jeg er jo ikke naiv.. tror jeg. Hva er deres tanker? 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med samboer, jeg hadde omplassert, og jeg hadde gjort det umiddelbart. Ikke nødvendigvis pga. baby, men fordi den andre hunden skal slippe å måtte forholde seg til en som angriper. Det kan godt være at ressursforsvar mellom hunder vanlig, men da kan de jo ikke bo sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han har bitt en annen hund, og kan og vil gjøre det igjen gitt satt i en ressurssituasjon. Og med en liten i huset er det flere ressurser å passe på.

Jeg ville ikke et sekund være redd for at hunden skulle bite et menneske med vilje, stort eller lite, men personlig ville jeg heller ikke orket å måtte passe på to hunder og potensiell ressurskonflikt med barn i huset. Selv om den ikke vil bite barn med vilje kan det fort skje at barnet kommer mellom, der de vaser rundt med en bolle i handa eller noe sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn generelt sett skiller hunder mellom andre hunder og mennesker med mindre de ikke er helt gode i hodet, så når det gjelder den delen så er jeg enig med Wilhelmina: her handler det ikke om baby, det handler om å beskytte den lille hunden.

Når det gjelder ressursforsvar generelt sett, så blir det litt som med angst: det er forskjell på redsel/engstelse og på diagnosen. Det ene er normalt, og det andre er en overdreven, irrasjonel adferd som påvirker funksjonsnivået. At en hund forsvarer en ressurs den eier fra en hund som stjeler er ikke "ressursforsvar," selv om det høres sånn ut. Den lille gjorde nettopp det, og det er normal adferd som man ser allerede fra valpestadiet.

Når vi snakker om ressursforsvar, så er det en problemadferd utover hva som er vanlig. Jeg vet egentlig ikke om jeg vil beskrive det den store gjorde som ressursforsvar heller. Det høres ut som at den ville stjele, og når den lille sa nei, så ble den store forbannet.

Tyveriet i seg selv er bekymringsverdig med tanke på baby, for de vifter jo gjerne med mat. Da må hundene ha respekt for at andre kan ha eierskap over ting, og selvkontroll er nødvendig. 

Når det gjelder den lille hunden, så er det bekymringsverdig at den store ikke har respekt for eierskap, og at det ble en så kraftig reaksjon fra den store. At hunder krangler en gang i blandt er ikke verdens undergang, men når de har forskjellig størrelse så er man avhengig av at den store er litt konfliktsky og dempende. Har hatt noen krangler opp i gjennom årene, og ingen har fått skade utover kloremerker. Mye lyd, bryting og vising av tenner, men ikke bitt.

Hvor gammel er hunden, forresten? Har de røket i hverandre før?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...