Gå til innhold
Hundesonen.no

Rådvill


Rådvill
 Share

Recommended Posts

Jeg står midt i en vanskelig avgjørelse. 

Vi er en familie som alltid har hatt mye dyr. Hunder, katter, høner, gjess, kaniner, hest. Vil si vi er aktive og interesserte som hundeeigere. Har drevet aktivt med lydighet og spor. Med alle hundene har vi vært opptatt av trygg og god sosialisering og miljøtrening. Brukt mye tid på rolig tilvenning til alt vi vil ha hundene med på. For oss er det viktig at hundene skal kunne vere med oss i dagliglivet. Vil ikke ha hunder som ‘hentes frem’ for aktivitet, men trives med å ha hundene rundt oss i hjemmet, på turer eller feks idrettsarrangement for barna. 
Vi er to voksne og tre barn på 6- 11 og to eldre ungdommer. 
Nå har vi en dansk svensk gårdshund på fem år, som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. 
Helt siden hun var liten, merket vi hun var en litt utrygg hund som var litt skeptisk i ulike situasjoner som til feks møtende hunder mennesker på tur. Bjeffet mye, men veldig glad da hun kom nærme og fikk hilse på. Dette var både i band og løs. Jobbet mye med dette (veiledet av hundetrener), og det har bedret seg litt med tanke på lyd. Men ser hun er litt spent i kroppen. 
Det er rart, for hun er veldig glad for å møte folk, men blir likevel usikker når de setter seg ned og lar henne hilse. 
Ser på kroppsspråket at hun er utrygg; ørene bak, store oppspilte øyne, tever kanskje. 
En annen ting er at hun alltid vokter litt. Vokter på maten sin, maten som blir laget på kjøkkenet, maten vi spiser, osv. Hun sitter da ved siden av den som har maten, og kommer en katt eller et menneske bort, kan hun noen ganger jage ved bjeffing og at hin går i, men uten å bite. 
Vi har som rutine å få henne til å legge seg på plassen sin (ikke utsikt til der vi spiser/ lager mat), men hun kan komme løpende. 
Ellers kan hun også gå rundt, og knurre  på ting hun ser (og ikke ser) utenfor vinduet når hun er inne. Ikke alltid hun klarer finne roen. Ligger kanskje og sover, vokner og knurrer og boffer, på ‘ingenting’ utenfor eller kanskje vind, eller andre kjente lyder. 
Ser da på henne at hun er litt redd/ utrygg; sakte bevegelser, hodet litt lavt, bevegelsene er litt stive osv.
Dette er noen eksempler på utryggheten hennes, men er flere.

Nå har vi nylig hatt to episoder der hun har gått på barn uten å bite, men snerrer og glefser, som for å jage de bort. Dette var to ulike barn som hun har kjent i mange år. 
Den ene gangen var barnet i hagen med våre barn. Hunden vår kom ut, snuste og tuslet vanlig rundt. Oppsøker barna, som alle er hundevante. De setter seg ned på kne og hunden går logrende bort, barnet klapper hunden på brystet og siden  Plutselig hopper hunden mot ansiktet og snerrer.

Gang nr to var også liknende. Hunden snerret og hoppet opp mot ansiktet, men uten å bite. Da hadde det aktuelle barnet vert på besøk lenge. Satt i sofaen og så film med våre barn. Hunden hadde gått helt vanlig rundt, og ligget og sovet og kost seg i sofaen med de. Plutselig gjør hun utfall, mens barnet sitter ved siden av henne.

Fra før har vi prøvd trening over to år med to ulike trenere for å jobbe konkret med trygging. Har hatt trener hjemme for å få gode tips i hjemmesituasjon, og rundt på miljøtrening. Noe følte vi var blitt bedre, men nå har jo situasjonen eskalert, og jeg er redd hun kan skade noen alvorlig. 
Hun er helt frisk fysisk. Oppfulgt at veterinær med årlige kontroller, og flere ekstra for å utelukke at noe fysisk skal ligge bak utryggheten. Det har vert snakk om angstdempende medisinering, men veterinær mente det ikke var rett for henne. Særlig ikke etter episoder med utfallene. 
 

Jeg føler egentlig hun er en for utrygg hund å ha i en barnefamilie. Klarer ikke stole på henne når hun plutselig ut av det blå (for omgivelsene) kan gjøre sånn. 
 

Vi har hatt totalt fem hunder av bruksraser og det som kan mer gå som selskapshunder. Alle har vert fantastiske hunder, trygge og fine. Er i godt hundemiljø, med mange kunskapsrike eiere og trenere, og har hele tiden fått god hjelp med henne vi har nå. Men likevel er hun som hun er. 
Har jobbet så mye for å hjelpe henne uten å få det til. Føler meg så mislykket og udugelig. 

Nå tar jeg henne alltid på eget rom når vi får besøk (med fem barn blir det daglig), går turer der jeg vet vi ikke treffer så mange.
Jeg er også redd hun kan gå på våre barn, så overvåker og styres deres samvær også. Dette er ikke det hundeholdet jeg ønsker. Ikke for henne og ikke for oss.

Noen sier avliving er det rette, andre sier jeg må fortsette med å ha henne adskilt på eget rom. Men jeg synes det er så vondt å ha en hund i hjemmet som barna ikke kan omgås normalt. 
Men vil jo ikke avlive heller… Tenker på omplassering. Men det er et stort ansvar å overgi en hund med disse utfordringene og denne historien. Og mist like stort ansvar å ta i mot en hund som dette. Det er ikke for hvem som helst, tenker jeg.

Dette ble langt og mye, men er så fortvilet. 
Hun er jo så morsom, glad og søt når hun er på sitt beste…. Men så var det alt det andre…

Innspill tas i mot med stor takk


 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det er åpenbart at denne hunden er utrygg i det livet den har hos dere. Jeg synes det høres ut som dere har gjort det meste riktig, men at hun trenger mer skjerming. Og med den hverdagen dere har er ikke det noe ok hundeliv.

Jeg tenker at i de situasjonene hun har utagert og glefset har hun nok vært ganske utrygg i utgangspunktet, og så har det nådd et vendepunkt. Hun har bare ikke vist det, og ikke trukket seg unna. Det ligger nok litt i rasens natur, jeg kjenner igjen adferden fullstendig fra min egen hund, men da hovedsaklig mot andre hunder. Det kan fortsatt forekomme i kontakt med andre hunder, men ytterst sjelden, og har ikke eskalert noe.

Likevel tenker jeg at dersom hun får tid i et hjem der hun slipper å forholde seg til barn på daglig basis så har hun stort potensiale for å bli tryggere. Det er noe med å slippe å forholde seg til uforutsigbare situasjoner, og ikke minst mistenker jeg at det skjer mye i en hverdag hos dere. Jeg har en del nieser og nevøer som vi omgåes jevnlig, men har ikke barn selv, og jeg tenker dette er godt en hund jeg kunne vurdert å ta til meg. Jeg har selv en dsg på 16 som har hatt mye behov for skjerming og ekstra trygghet i løpet av livet, men som har det bra her.

Jeg ville gitt henne en sjanse i et nytt hjem uten barn, hos noen som er opptatt av å tilrettelegge og jobbe med selvtilliten og gi henne trygghet. Utfordringen, som du selv ser, er at det kan være vanskelig å finne en god eier til en slik hund. Har du kontakt med oppdretter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, for en vond situasjon. Det høres ut som at hun har hatt et fantastisk hjem hos dere, og dere har ikke gjort noe feil. En "normal" hund blir ikke sånn av et vanlig familieliv. Gener har veldig mye å si, og noen hunder har store mentale svakheter/brister.

Når det gjelder løsningen på problemet, så er det bare dere som kan bestemme det. Jeg har vært i lignende situasjon selv. Jeg hadde mulighet til å gå tur midt på natten, hun var bare i kontakt med nære voksne venner og familie, og hun levde til hun ble kreftssyk. Det er veldig få som har muligheten til å skjerme en hund fra andre mennesker og samtidig ha et fullverdig liv for både hund og eier, og derfor var aldri omplassering et alternativ for meg.

Det var noen på hundesonen som en gang skrev noe sånt som: "det er ikke mange som har erfaring med å ta seg av/skjerme en sånn hund, og de som har den erfaringen vil ikke gjøre det igjen." Det er sant. Du skal være veldig heldig for å finne et nytt hjem hos noen som har eid en farlig hund før, og jeg vil ikke anbefale å omplassere til noen som ikke har opplevd lignende.

Som sagt er det dere som må finne frem til den beste løsningen for deres hund, men vær veldig nøye dersom dere skal prøve å finne ny eier. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode og oppriktige innspill fra dere alle. Setter virkelig pris på å få ‘tenke høyt’ med noen i denne situasjonen. 
 

Oppdretter har satt meg i kontakt med en bekjent av henne, som kan være interessert i å ta over. 
Men må jo si jeg kjenner veldig på ansvaret jeg har ved å gi henne videre.  Jeg føler selv jeg er den som leser og kjenner hunden vår best. 
Tenker også mye på om et nytt hjem vil stresse og gjøre henne, og usikkerheten hennes, verre. 
Synes det var et godt innspill fra ‘pingeling’ det hun/han skrev om at de som hadde tatt til seg en hund med denne typer utfordringer, helst ikke gjør det igjen. Og ingen uten tidligere erfaringen bør gjøre det.  
 

Tror jeg må tenke litt til. 
Tusen takk igjen for gode svar fra dere. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...