Gå til innhold
Hundesonen.no

"Store, sunne, og sterke poter" ?


SugarCoated
 Share

Recommended Posts

Jeg har sett litt rundt på valpeannonser (spesielt AH). Eierne beskriver ofte matlyst, trekk-/arbeidslyst samt potene.

Spesielt med potene syns jeg alle ser helt like ut, og når de da kun er valper så skjønner jeg ikke helt hvordan eieren kan se hvem som får store og sterke poter. Iblant føles det ut som at "alle" har det ut ifra hvor ofte dette nevnes?. Jeg har pr. d.d. aldri lest at noen valper har dårlige poter. Er dette kun en "salgstaktikk"?

Dette er ikke kritikk, men nysgjerrighet! Om noen her har kunnskap rundt dette så vil jeg gjerne lære, da jeg også vil vite mer om hva jeg kan se etter ved valg av valp både gemytt- og helse-/fysikkmessig (samt utelukke useriøse oppdrettere)

 

Endret av SugarCoated
Ordendring
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De annonsene jeg har lest nevner foreldredyrenes poter, som kanskje er mer forståelig. Men ja, skjønner jo hvorfor. En AH men dårlige poter har ingenting som spannhund å gjøre.

De som brukes aktivt i en el annen form for løp, må ha gode poter (for ellers så kan dem ikke løpe verken raskt eller langt ), de må ha god pels (for som oftest så er det kaldt/dårlig vær, så bikkjer med dårlig pels vil fryse. Mange av dem bor jo ute i tillegg) og de må ha god matlyst (er de småspiste er det vanskelig å holde dem i god vekt/sterke nok).

Aner ikke hvordan en kan se på valpepoter å si at de er sterke og gode. Kanskje akkurat der og da, for en valp å være; men er jo veldig vanskelig å si noe om hvordan de blir som voksen. Tenker at om du snuser litt rundt i hundekjører miljøet på FB eller Norges Hundekjørerforbund så finner du sikkert noen gode råd.

 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som regel nevner oppdretter potekvalitet hos foreldrene og linjene, selv har jeg aldri hørt om noen som selger valper basert på potekvaliteten ved 8 uker. Mulig de ser noe vi andre ikke gjør i hundekjørerermiljøet, det kan jo være verdt å undersøke.

Etter min erfaring, er det som regel kun under hardt bruk at man får testet potekvalitet, særlig under trekk og på skarpt underlag (mye berg i fjellet f.eks, men det er mer en problemstilling for jakthunder som legger bak seg mange kilometer på kort tid, ikke en turkompis som går rolig sammen med deg) ser man hvilke hunder som har mer slitesterke poter enn andre. Min anbefaling er å velge en valp etter foreldredyr og linjer som blir brukt mye og sånn sett har vist at de ikke sliter med potene, dersom man ser for seg å bruke hunden til litt hardere bruk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 9/10/2022 at 10:00 PM, Terrierpia skrev:

Jeg har null erfaring med AH, men vet at mange fuglehunder har dårlige poter som hindrer dem i løp/jakt . Kanskje det er det som er baktanken når dette nevnes? Selv om jeg ikke tror at det er noe man ser på små valper.

20 timer siden, Tallyho skrev:

Aner ikke hvordan en kan se på valpepoter å si at de er sterke og gode. Kanskje akkurat der og da, for en valp å være; men er jo veldig vanskelig å si noe om hvordan de blir som voksen.

12 timer siden, Tyttebæra skrev:

Som regel nevner oppdretter potekvalitet hos foreldrene og linjene, selv har jeg aldri hørt om noen som selger valper basert på potekvaliteten ved 8 uker. Mulig de ser noe vi andre ikke gjør i hundekjørermiljøet, det kan jo være verdt å undersøke.

Etter min erfaring, er det som regel kun under hardt bruk at man får testet potekvalitet, særlig under trekk og på skarpt underlag (mye berg i fjellet f.eks, men det er mer en problemstilling for jakthunder som legger bak seg mange kilometer på kort tid, ikke en turkompis som går rolig sammen med deg) ser man hvilke hunder som har mer slitesterke poter enn andre. Min anbefaling er å velge en valp etter foreldredyr og linjer som blir brukt mye og sånn sett har vist at de ikke sliter med potene, dersom man ser for seg å bruke hunden til litt hardere bruk.

 

Ser at mange av tankene jeg har gjenspeiles i svarene deres også. Føler det er litt umulig å vurdere en valp sin potehelse når den er såpass ung og ikke fått prøvd seg på noe særlig, men kanskje de som driver aktivt med hundekjøring ser noe vi andre ikke ser. Å se på foreldredyrene gir absolutt mer mening enn å vurdere en liten valp?

Takk for svar til dere. Moro å ha småting å gruble på!?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...