Jump to content
Hundesonen.no

Frykt aggresjon - Amerikansk cocker spaniel


Cockermamma
 Share

Recommended Posts

Hei!

Dennis er en 1 år gammel amerikansk cocker. Han har nå ved flere anledninger utagert med knurring, glefsing og hoppet etter hender både på meg og andre.
Han kan bite over/etter hender, men ikke hardt. Har håpt dette er en pubertets-fase, men syns ikke det virker greit.
Dette har skjedd i situasjoner der han enten har vært gira med ball, og noen prøver ta fra han ballen under lek - eller blitt "tvunget" til noe, som feks. klipp.
Han er sur på nesten alle hunder vi går forbi, knurrer og hopper etter de.
Er VELDIG nervøs for å han han sammen med barn, så passer konstant på.
Han vokter dør og hjem, og knurrer/bjeffer om noen går forbi. 
Han er også ekstremt redd for å være alene, og uler så fort en går ut døra - prøver å øve, og følger med han på cam.
Leser meg opp ang. frykt aggresjon/dominans, men jeg mener at han virkelig burde "tåle" mer enn han gjør?
Jeg trekker meg tilbake når han utagerer, og blir ikke helt klok på hva som er lurt å gjøre. Dyrlegen mener jeg må være hard med han, men da er jeg redd det eskalerer.

Noen som har erfaring med cockere, som vet hva jeg bør gjøre?? Synes det er skummelt med en hund som er ustabil.
Jeg har vært vant med verdens snilleste mix av border/flatcoat, som barn kunne rulle over og sove i hundesengen samme med, så dette er virkelig noe nytt.

(Jeg bor alene, sammen med han - barn er kun på besøk. Jeg jobber hjemmefra, og i det daglige er han veldig rolig og snill.)

Tips mottas med takk!

Link to comment
Share on other sites

Her må du få hjelp! Veldig bra at du ikke har vært "hard" med ham! Hvis hunden er fryktaggressiv trenger den oppbygging og selvtillit, ikke bank. Det er ikke noe hunder "burde" tåle. Hunder er som mennesker, forskjellig, og tåler forskjellig. Dominans har ikke noe inne i dette å gjøre, dette handler om en hund som er utrygg og instinktivt forsvarer seg i situasjoner den ikke takler.

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å starte på kurs, og få hjelp av en adferdsekspert som har erfaring med dette. I Oslo kan jeg anbefale Smarthund og Lundqvist hundeskoler. Gooddog har flere avdelinger og flinke instruktører, men jeg har ikke noe erfaring med dem selv. Dette krever mye og konsekvent tilrettelegging og jobbing.

Unngå å sette hunden i situasjoner der den er utrygg, dvs. utagerer. Hold god avstand til andre hunder på tur, avled med godbiter om mulig, eller bare gå unna eller en annen vei så langt det går. Ja, det kan se teit ut, det er prisen å betale for at hunden din skal få det best mulig.

La hunden slippe å hilse på og forholde seg til andre folk og hunder. Selv om han evenutelt trekker mot dem betyr ikke det at han vil hilse. Hold ham på trygg avstand og lær ham at han ikke trenger å takle hilsingen. Folk han kjenner og du er sikker på at han er trygg på er såklart helt ok.

På kurs vil dere lære å jobbe sammen, og forhåpentligvis utvikle selvtilliten hans. Jobb med morsomme ting som gir mestring, særlig søk og neserbeid er nyttig til det.

Dette vil ta mye tid og arbeid, og du vil kanskje aldri få en hund som barna kan legge seg sammen med i hundesengen eller som går sammen med alle andre hunder. Men forhåpentligvis kan du få en fungerende hund som stoler på deg og at du ikke setter den i situasjoner som blir for vanskelig, og du vil lære å tilrettelegge best mulig så dere har det bra sammen.

  • Like 1
  • Thanks 1
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...