Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Ingen av terrierene jeg kjenner har vært lydløse (hvilken hund er vel det forsåvidt), men de irske og airedale jeg kjenner har ikke vært så glad i sin egen stemme som en god del av de mindre terrierene gjerne er hvertfall.

Endret av Stjerneskinn
  • Like 1
Skrevet

Sort russisk terrier bjeffer kanskje minst. ;) Bedlingtong terrier er kanskje heller ikke av de som bjeffer noe særlig. Men terrier er en stor rasegruppe, så jeg vil anbefale deg å se på flere egenskaper enn hvor mye de bjeffer hvis du vurderer å skaffe deg en.

Skrevet (endret)

Det er så individuelt. Jeg har hatt to raser og en blanding som alle skulle vært uutholdelige gneldrebikkjer i følge rykter om rasene, men de to som skulle vært værst lagde knapt lyd i det hele tatt. Blandingen bjeffet når det ringte på døren, og mot andre hunder i fryktaggresjon, men han var ikke typen som gneldret i utide. Den ene rasen jeg hadde som ikke var kjent for å ha noe lyd å snakke om, hun var en ustoppelig gneldrekjerring av dimensjoner, som bjeffet ustanselig på alle «mistenkelige» lyder utenfra, og alt som beveget seg forbi vinduene. Min anekdotiske erfaring er derfor at det er mer individuelt enn raseavhengig. 

Russisk sort terrier er forøvrig ikke en terrier, og den er (i likhet med f.eks. rottweiler) heller ikke en rase som anbefales om man ikke er spesielt interessert i den type hund, har kunnskap og erfaring med hund fra før, og har gjort alle leksene sine først. 

Endret av Maskot
Skrevet
On 8/30/2021 at 1:58 AM, Alina said:

Så det er ingen av terrierene som bjeffer lite? Litt bjeff går jo.

Hva vil du si er mye? Jeg kjenner noen som har hund som bjeffer ca én gang daglig som sier hunden bjeffer lite, for meg som har hund som bjeffer ca én gang årlig oppleves det som mye, men min hund lager til gjengjeld andre lyder og er slett ikke lydløs av den grunn. 

De hundene av rasene jeg nevnte som jeg har kjent har ikke bjeffet mye for å varsle etc, men de har bjeffet litt når de har blitt gira, som jo ikke er uvanlig. 

Skrevet

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase.
 

Konklusjonen min, fra høyst personlig erfaring, er derfor at grad av mental stimulering i hverdagen kan være mer utslagsgivende faktor enn rase, som i: har hunden noe mer givende å fokusere på enn å bjeffe? 

Skrevet
3 hours ago, Maskot said:

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase.
 

Konklusjonen min, fra høyst personlig erfaring, er derfor at grad av mental stimulering i hverdagen kan være mer utslagsgivende faktor enn rase, som i: har hunden noe mer givende å fokusere på enn å bjeffe? 

Jeg tror ikke det ene utelukker det andre. Genetiske faktorer er en stor del av det. Raser er avlet i mange generasjoner nettopp for å gi lyd fra seg, enten for å flytte dyr, varsle om potensiell fare osv. Det ligger der. Men det er helt klart for meg at om disse hundene får for lite aktivitet så er det stor sannsynlighet for at de aktiviserer seg selv med det de kan og er avlet for; i dette tilfellet bjeffe.

Retrieverhundene bruker munnen, tygger eller apporterer, gjetere kan finne på å gjete alt og alle. Varslere varsler...

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...