Gå til innhold
Hundesonen.no

Terrier hunderase


Alina
 Share

Recommended Posts

Sort russisk terrier bjeffer kanskje minst. ;) Bedlingtong terrier er kanskje heller ikke av de som bjeffer noe særlig. Men terrier er en stor rasegruppe, så jeg vil anbefale deg å se på flere egenskaper enn hvor mye de bjeffer hvis du vurderer å skaffe deg en.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så individuelt. Jeg har hatt to raser og en blanding som alle skulle vært uutholdelige gneldrebikkjer i følge rykter om rasene, men de to som skulle vært værst lagde knapt lyd i det hele tatt. Blandingen bjeffet når det ringte på døren, og mot andre hunder i fryktaggresjon, men han var ikke typen som gneldret i utide. Den ene rasen jeg hadde som ikke var kjent for å ha noe lyd å snakke om, hun var en ustoppelig gneldrekjerring av dimensjoner, som bjeffet ustanselig på alle «mistenkelige» lyder utenfra, og alt som beveget seg forbi vinduene. Min anekdotiske erfaring er derfor at det er mer individuelt enn raseavhengig. 

Russisk sort terrier er forøvrig ikke en terrier, og den er (i likhet med f.eks. rottweiler) heller ikke en rase som anbefales om man ikke er spesielt interessert i den type hund, har kunnskap og erfaring med hund fra før, og har gjort alle leksene sine først. 

Endret av Maskot
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 8/30/2021 at 1:58 AM, Alina said:

Så det er ingen av terrierene som bjeffer lite? Litt bjeff går jo.

Hva vil du si er mye? Jeg kjenner noen som har hund som bjeffer ca én gang daglig som sier hunden bjeffer lite, for meg som har hund som bjeffer ca én gang årlig oppleves det som mye, men min hund lager til gjengjeld andre lyder og er slett ikke lydløs av den grunn. 

De hundene av rasene jeg nevnte som jeg har kjent har ikke bjeffet mye for å varsle etc, men de har bjeffet litt når de har blitt gira, som jo ikke er uvanlig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase.
 

Konklusjonen min, fra høyst personlig erfaring, er derfor at grad av mental stimulering i hverdagen kan være mer utslagsgivende faktor enn rase, som i: har hunden noe mer givende å fokusere på enn å bjeffe? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, Maskot said:

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase.
 

Konklusjonen min, fra høyst personlig erfaring, er derfor at grad av mental stimulering i hverdagen kan være mer utslagsgivende faktor enn rase, som i: har hunden noe mer givende å fokusere på enn å bjeffe? 

Jeg tror ikke det ene utelukker det andre. Genetiske faktorer er en stor del av det. Raser er avlet i mange generasjoner nettopp for å gi lyd fra seg, enten for å flytte dyr, varsle om potensiell fare osv. Det ligger der. Men det er helt klart for meg at om disse hundene får for lite aktivitet så er det stor sannsynlighet for at de aktiviserer seg selv med det de kan og er avlet for; i dette tilfellet bjeffe.

Retrieverhundene bruker munnen, tygger eller apporterer, gjetere kan finne på å gjete alt og alle. Varslere varsler...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva annet har dere gjort? Får han nok aktivisering? Hvor går grensen mellom at dette er et problem, og naturlig adferd? Det er normalt at en hannhund ikke går overens med andre hannhunder. Og at de kan stresse en del når det er løpetid i nærheten, og stikke på damejakt om de får muligheten. En del adferd blir fort forsterket om hunden ikke får nok eller riktig aktivisering. Og en del kan bli bedre med trening. Og så er det noen som har såppas sterk hormonell adferd at det er et problem som bare kan løses med å kastrere. Uten at jeg vet bakgrunnen din for hundetrening så ville jeg vurdert en time med en adferdsekspert for å vurdere hunden også, om han får riktig aktivitet, og om det er noe som evt. kan hjelpe.
    • Jeg har en hannhund på 3,5 år. Han var tidlig (1 år) veldig stresset,peip,sov ikke, dro seg ut av seler/åpnet dører for å stikke av, jokket på ting. Så han ble kjemisk kastrert da han var litt 14 måneder. Dette funket kjempe bra! Vi fikk en rolig hund, uten piping, stressing, sov om natten, stakk ikke av og sluttet å jokke. For 6 måneder siden valgte vi å ikke kjemisk kastrere han, for å sjekke hvordan han var i væremåte nå. Nå, 6 måneder etter er han superstresset, piper og ynker seg, og blitt yppete og hissig mot hannhunder, noe vi aldri har sett før! Han har også behybtå dominere leken. Han har pr nå ikke fått sjangs til å stikke av, men jeg stoler heller ikke på han. Væremåten er helt forandret.  Kommer dette av at vi sluttet med kjemisk tro? Burde vi bare bestille kastrering? Vet vi burde, og skal, snakke med veterinæren vår, men måtte bare lufte ting nå, høre om dere har hatt noen lignende tilfeller..?? Hilsen frustrert eier, og hund!
    • Går an å tørke av hunden, samt ha et teppe i sofaen feks. La hunden få velge selv om den vil ligge i sin egen seng, eller på sofaen med menneskene. Det er vel det minste man kan gjøre for denne skapningen som er i vårt fangenskap, totalt prisgitt oss.. så mye trist hundehold.
    • Takk for innspill, men jeg tror hunden min kommer til å ha et fullverdig og helt fint liv selv om den ikke får være i sofaen når den er våt og skitten. Jeg ville heller ikke latt en et barn som nettopp hadde rullet seg i gjørme eller bæsjet på seg sette seg rett ned i sofaen i stua (da bør jeg kanskje heller aldri ha barn?). Jeg tror at en hund som får ligge i sin egen seng i stua, midt i mellom alle menneskene den er glad i, har det veldig fint og føler seg som en del av flokken. 
    • De menneskelige medlemmene forventes å gjøre det etterhvert, ja.. som er hele poenget her.. ser ikke ut til at du forstår hva jeg skriver. Jeg orker ikke å gjenta meg selv, de som evner å reflektere over dette får gjøre det. At du ikke ser noen grunn til at hunden får et dårligere liv av å nektes å oppholde seg i sofaen sammen med familien sin er triste greier.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...