Gå til innhold
Hundesonen.no

Cavalier king charles spaniel helse


rune83
 Share

Recommended Posts

Jeg har veldig lyst å skaffe meg hund og har landet på cavalier. Jeg har lest litt rundt på nettet ang sykdommer til disse hundene, men blir ikke helt klok på det. Noen steder står det at nesten alle har dårlig helse, mens andre steder står det at de ikke har mer sykdom enn andre hunder. Er det noen som vet noe om det? Jeg har også lest noe om testing av hjertet på disse hundene, er det noe som gjelder for bare oppdrettere, eller gjelder det for eiere også? Dette er ganske dyrt, og jeg tviler på at forsikring dekker dette. Jeg ser at det nå ruller opp en sak om disse hundene, hva kan konsekvensene bli for hundeeiere dersom rasen blir forbudt? håper noen kan hjelpe meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville gått for en annen rase. Den anslås at 95% av hundene har chiari-like malformation, og 50% utvikler syringomyeli. Det er bare noen få oppdrettere i Norge som MRI-scanner potensielle avlsdyr. Resten lar være, fordi det koster 5000 per hund, og svært få friscannes. De fleste har det, så de skyver det under teppet. ...noe som demonstreres tydelig ved at du bare har lest om bilde på hjertet på oppdretterenes sider. CM og SM er hysj-hysj. Oppdrettere mener «cavalierkløe» (symptom på SM) er helt normalt. 
 

Denne siden ser rotete ut pga dårlig design, men den er dønn seriøs. Det første du bør gjøre om du vurderer cavalier er å se BBC-dokumentaren «Pedigree Dogs Exposed». Link i listen under bildet. Om du fortsatt har lyst til å kjøpe cavalier, grav deg gjennom dokumentasjonen i venstremargen. Er du fortsatt interessert etter det: velg en oppdretter som MRI-scanner alle hundene. Selv da er det ingen garanti for en hund uten CM, men sjansen er betraktelig bedre, og du gir velfortjent støtte til de eneste raseentusiastene som faktisk bryr seg om hundenes ve og vel, og setter hundenes velferd foran klingende mynt i kassa. Seriøst cavalieroppdrett koster dem skjorta. 
 

Mennesker med syringomyeli forteller om ekstreme smerter. Hundene kan ikke si det med ord, men plutselige smertehyl, gnaging på bakbeinet og invalidiserende «cavalierkløe» burde snakke for seg selv. 
 

https://cavalierhealth.org/index.html

Endret av Maskot
Rettet skrivefeil :)
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minute ago, rune83 said:

Takker for svarene. Er det like ille med cavapoo?

 

Du finner ikke en cavapoo fra en MRI-scannet, frisk forelder. Sjansen er litt mindre, men fortsatt stor for at avkommet arver cavalierens defekter. Vær så snill ikke støtt den typen useriøst bakgårdsoppdrett fra kunnskapsløse. Det finnes minst en seriøs oppdretter i Norge som prøver redde rasen, om du absolutt ikke vil ha en annen. Google cavalier sammen med søkeordene MRI og friscannet. Se de siste kommentarene mine i denne tråden angående søte cavapoos på Finn.no: 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, men siden syringomyelia.no, som jeg ville du skulle finne ved å Google, hadde oversikt over alle skannede cavaliere i Norge, men den er nå lagt ned. Som det fremgår av bloggen her er det stadfestet at 70% av de skannede hundene hadde SM og 98% CM. At bare 2% var påvirket av det er pur bullshit. De 2% er snakk om hunder som led alvorlig. De fleste som har SM blir påvirket av det, bare ikke i en så alvorlig grad at eier ser seg pukka nødt til å operere eller avlive. Se BBC-dokumentaren for detaljer om hva operasjonen går ut på, og hvor brutalt det er mot hunden uten å ha noen garanti for at den blir bedre. «Cavalierkløe», gnaging på bakbein og problemer med å gå er ikke normalt, og hunden lider av det selv om den ikke hyler i smerter. 

Se Pedigree Dogs Exposed før du tar en endelig avgjørelse om rasen.

Bichon, dvergpuddel, papillon eller chihuahua er de beste/nærmeste alternativene jeg kommer på, selv om de utseendemessig ligger langt fra den nusselige cavalieren så fyller de noenlunde samme funksjon i gemytt, og du kan få en frisk en som ikke lider. De tre første forutsetter at du aktiviserer dem litt. Chien tåler godt å bare være selskapshund. Amerikansk cocker spaniel er kanskje også et alternativ.

https://www.kystcavalieren.com/blog/category/syringomyelia

Endret av Maskot
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ser ut som den fulle dokumentaren har forsvunnet fullstendig fra internett, men den fulle oppfølgingsdokumentaren «.. — three years on» ligger fortsatt ute i sin helhet på Vimeo.


Resten omhandler mange forskjellige raser, som mops, schäfer, rhodisian ridgeback, basset, pekingeser, engelsk bulldog, m.fl., og setter et kritisk lys på hva freakshowavl har gjort med dem, og eksponerer den sinnsyke kynismen og raseblindheten mange av oppdretterne og raseklubbene opererer etter. Om du bare er interessert i cavalier har du utdraget her:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syringomyelia er en grusom sykdom, men heldigvis er ikke Pedigree Dogs Exposed (som forøvrig er 13 år gammel) representativ for cavalierhelsa. Det er mye annet jeg hadde bekymret meg mer for dersom jeg skulle kjøpe ny cavalier i dag. Det sagt, så hadde scanning av foreldredyr vært et minimumskrav for meg i valg av oppdretter, og der synes jeg danskene er mye flinkere enn norske oppdrettere.

Hjertet er et betydelig større problem - ikke nødvendigvis i alvorlighetsgrad, men i utbredelse. Fra 2020  registreres hjertestatus på avlsdyr i DogWeb, og det er nok et steg i riktig retning, selv om det trolig ikke vil gjøre veldig stort utslag verken ene eller andre veien.

13 hours ago, rune83 said:

Jeg har også lest noe om testing av hjertet på disse hundene, er det noe som gjelder for bare oppdrettere, eller gjelder det for eiere også? Dette er ganske dyrt, og jeg tviler på at forsikring dekker dette.

Jeg mener at alle hunder bør testes. Helsetesting er dokumentasjon på resultatet av den kombinasjonen av foreldredyr som er valgt, og vil også være i enhver seriøs oppdretters interesse å vite noe om. Cavalieren min er hjerteutredet og jeg fikk det dekket på forsikringa.

10 hours ago, rune83 said:

Takker for svarene. Er det like ille med cavapoo?

Puddel har også CM (i likhet med veldig mange andre raser), så det vil trolig ikke være noe særlig bedre alternativ med tanke på CM/SM.

cmsm1.jpg

Kilde: https://helda.helsinki.fi/handle/10138/154688

10 hours ago, Maskot said:

Bichon, dvergpuddel, papillon eller chihuahua er de beste/nærmeste alternativene jeg kommer på, selv om de utseendemessig ligger langt fra den nusselige cavalieren så fyller de noenlunde samme funksjon i gemytt, og du kan få en frisk en som ikke lider. De tre første forutsetter at du aktiviserer dem litt. Chien tåler godt å bare være selskapshund. Amerikansk cocker spaniel er kanskje også et alternativ.

Jeg synes ikke de rasene du nevner ligner på cavalier i gemytt i det hele tatt. Det nærmeste man kommer etter min mening er engelsk springer spaniel, men da får man jo en betydelig større hund. 

Ellers synes jeg finske KoiraNet er et nyttig verktøy, her kan man bl.a. se statistikk over dødsårsak på ulike raser. Da får man nok et betydelig mer korrekt bilde av generelle helsestatus enn å google seg gjennom mer eller mindre tilfeldige nettsider. KoiraNet viser at 23% av cavalierer dør av hjertesykdom, som er den soleklart vanligste dødsårsaken på rasen. Alderdom ligger på andreplass. 3% dør av SM.

Endret av Wilhelmina
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Wilhelmina; du har helt feil tilnærming til dette med hjerteproblem hos rasen, det er viktig å påpeke at hele 77 % ikke dør av hjerteproblem! Lær av bulldogoppdretterene ?

Spøk tilside; Koiranet er utvilsomt et nyttig verktøy men husker jeg ikke helt feil så er det delvis basert på selvrapportering? Hvilket vel kan friste enkelte til å pynte litt på dødsårsaken. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutes ago, QUEST said:

Wilhelmina; du har helt feil tilnærming til dette med hjerteproblem hos rasen, det er viktig å påpeke at hele 77 % ikke dør av hjerteproblem! Lær av bulldogoppdretterene ?

 

:teehe:

8 minutes ago, QUEST said:

Spøk tilside; Koiranet er utvilsomt et nyttig verktøy men husker jeg ikke helt feil så er det delvis basert på selvrapportering? Hvilket vel kan friste enkelte til å pynte litt på dødsårsaken. 

Joda, helt nøyaktig blir det nok aldri. Men tenker det uansett er en brukbar indikasjon på generell helse, og i hvert fall bedre enn tilfeldige nettsider som trekker statistikk ut av løse lufta.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Maskot skrev:

Bichon, dvergpuddel, papillon eller chihuahua er de beste/nærmeste alternativene jeg kommer på, selv om de utseendemessig ligger langt fra den nusselige cavalieren så fyller de noenlunde samme funksjon i gemytt, og du kan få en frisk en som ikke lider. De tre første forutsetter at du aktiviserer dem litt. Chien tåler godt å bare være selskapshund.

Chihuahua er ikke en rase som jeg ville karakterisert som ‘frisk’ eller sunn. Det er betydelig underkommunisert at mange individer i rasen har tildels betydelige pusteproblemer. Som gir seg utslag i snorking, hosting og hiving etter pusten ,særdeles ved anstrengelser og det behøver ikke være store anstrengelser heller. Det kan være nok at de bare leker med hverandre. PL og LP er heller ikke uvanlig. Man bør også være obs på at hannhundene er skikkelige pissenisser, dvs mer  gjerne  markerer innendørs. Selvfølgelig gjelder det ikke alle men det er svært vanlig og ikke noe man bare trener bort. 
 

Jeg er ikke enig i at chi bare er en selskapshund, dog litt usikker på hva du legger i betegnelsen? Det er faktisk aktive hunder som både tåler og liker lange turer i skog og mark. Selv om de er små av størrelse, har de like stort behov for opplevelser og turer som større hunder. 
 

Sånn umiddelbart ville jeg sagt at de rasene du nevner over har liten størrelse som fellesnevner og ikke så mye annet. Etter min oppfatning er det temmelig stor forskjell på rasenes gemytt . Hvis man har den gjengse cavaliers gemytt som målestokk for hva man ønsker i en hund, så er det ikke sikkert at man blir fornøyd med en av de andre rasene. 

Endret av QUEST
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...