Gå til innhold
Hundesonen.no

Blogginnlegg om jaktcocker og rasevarianter


Rufs
 Share

Recommended Posts

Er det noen flere som har lest denne bloggen om avl på jaktcocker og bruk av disse?

https://workingbliss.no/2021/02/10/alvorlig-talt/?fbclid=IwAR1mW29atXiENGeRBaZUZu7OcRvY4RePiMZ-wNbD7Gsy14Ln7XlmZHknYyk

Ganske interessant (jeg vet ikke helt om det er lov å legge ut link til andres blogginnlegg...)

Men dette gjelder jo mange flere hunderaser. Jeg tror jeg kun kjenner en jeger, som har kjøpt seg hund for å bruke til jakt, og det er en fuglehund. Jeg kjenner veldig mange som har kjøpt seg jaktgolden og jaktlabrador som ikke er jegere. Og derfor ikke har kjøpt hunden for å jakte med. Noen trener riktignok litt jakttrening med retrieverklubben, men noen reell jakt blir det ikke til. De fleste bruker jakthunden sin til hundesporter som er noe helt annet enn det de blir avlet for. Er det "feil"?

Jeg vet kun om en jaktgolden-oppdretter som faktisk trener, jakter og konkurrerer med sine hunder. Skulle jeg kjøpt meg en retriever for faktisk å bruke til jakt så hadde jeg sikkert tatt kontakt med denne oppdretteren. Men de fleste andre jaktgolden/-labrador -oppdrettere jeg vet om har lite jakt å vise til. Merkelig i grunn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Rufs skrev:

Er det noen flere som har lest denne bloggen om avl på jaktcocker og bruk av disse?

https://workingbliss.no/2021/02/10/alvorlig-talt/?fbclid=IwAR1mW29atXiENGeRBaZUZu7OcRvY4RePiMZ-wNbD7Gsy14Ln7XlmZHknYyk

Ganske interessant (jeg vet ikke helt om det er lov å legge ut link til andres blogginnlegg...)

Men dette gjelder jo mange flere hunderaser. Jeg tror jeg kun kjenner en jeger, som har kjøpt seg hund for å bruke til jakt, og det er en fuglehund. Jeg kjenner veldig mange som har kjøpt seg jaktgolden og jaktlabrador som ikke er jegere. Og derfor ikke har kjøpt hunden for å jakte med. Noen trener riktignok litt jakttrening med retrieverklubben, men noen reell jakt blir det ikke til. De fleste bruker jakthunden sin til hundesporter som er noe helt annet enn det de blir avlet for. Er det "feil"?

Jeg vet kun om en jaktgolden-oppdretter som faktisk trener, jakter og konkurrerer med sine hunder. Skulle jeg kjøpt meg en retriever for faktisk å bruke til jakt så hadde jeg sikkert tatt kontakt med denne oppdretteren. Men de fleste andre jaktgolden/-labrador -oppdrettere jeg vet om har lite jakt å vise til. Merkelig i grunn...

Jeg bryr meg ikke om labbe eller golden av jaktvarianter blir kjøpt og ikke brukes til jakt. De er "nesten" ikke jakthunder. De jobber etter skuddet og man kan bruke alle raser til retrieverjakt, sånn egentlig. 

Det å derimot kjøpe en jakt spaniel er litt annerledes. Tror også mange ikke vet hva jaktdelen i spanielen innebærer og hvordan de skal ha kontroll på den. For det er hakket mer som er forskjell på show og jakt varianten, enn formen på hunden og farten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Rufs skrev:

Er det noen flere som har lest denne bloggen om avl på jaktcocker og bruk av disse?

https://workingbliss.no/2021/02/10/alvorlig-talt/?fbclid=IwAR1mW29atXiENGeRBaZUZu7OcRvY4RePiMZ-wNbD7Gsy14Ln7XlmZHknYyk

Ganske interessant (jeg vet ikke helt om det er lov å legge ut link til andres blogginnlegg...)

Men dette gjelder jo mange flere hunderaser. Jeg tror jeg kun kjenner en jeger, som har kjøpt seg hund for å bruke til jakt, og det er en fuglehund. Jeg kjenner veldig mange som har kjøpt seg jaktgolden og jaktlabrador som ikke er jegere. Og derfor ikke har kjøpt hunden for å jakte med. Noen trener riktignok litt jakttrening med retrieverklubben, men noen reell jakt blir det ikke til. De fleste bruker jakthunden sin til hundesporter som er noe helt annet enn det de blir avlet for. Er det "feil"?

Jeg vet kun om en jaktgolden-oppdretter som faktisk trener, jakter og konkurrerer med sine hunder. Skulle jeg kjøpt meg en retriever for faktisk å bruke til jakt så hadde jeg sikkert tatt kontakt med denne oppdretteren. Men de fleste andre jaktgolden/-labrador -oppdrettere jeg vet om har lite jakt å vise til. Merkelig i grunn...

For hunden er det ganske likegyldig om den trenes i jakt eller deltar i praktisk jakt - det som er viktigst er at den får jobbe med noe, og da selvsagt gjerne jakt/apportering i en eller annen form. Jeg vet av drøssevis med folk med jaktlab/goldens som trener og konkurrerer aktivt i retrieverjakt. At mange også ikke gjør det og bruker hundene til redning, lp, bruks etc betyr ikke at hundene har det værre enn de som sitter 7 timer på jakt, får kanskje hente 1 apport og så var den jaktdagen over. Det med praktisk jakt handler også litt om mulighet og kultur. Vi har ikke de samme tradisjonene for jakt på and/sjøfugl her til lands som i england f.eks, ei heller like god tilgang på jaktmarker etc. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, MarieR said:

For hunden er det ganske likegyldig om den trenes i jakt eller deltar i praktisk jakt - det som er viktigst er at den får jobbe med noe, og da selvsagt gjerne jakt/apportering i en eller annen form. Jeg vet av drøssevis med folk med jaktlab/goldens som trener og konkurrerer aktivt i retrieverjakt. At mange også ikke gjør det og bruker hundene til redning, lp, bruks etc betyr ikke at hundene har det værre enn de som sitter 7 timer på jakt, får kanskje hente 1 apport og så var den jaktdagen over. Det med praktisk jakt handler også litt om mulighet og kultur. Vi har ikke de samme tradisjonene for jakt på and/sjøfugl her til lands som i england f.eks, ei heller like god tilgang på jaktmarker etc. 

For hunden som individ, ja. For avlen er det viktig at hundene får testet og synliggjort de egenskapene de er avlet for å ha. Man kan jakte både and, gås og fjellfugl i Norge. I reell jakt får hundene også heldigvis gjøre mer enn å sitte i bilen og vente på sin ene apport eller de to, som jeg har inntrykk av de får i konkurranser.

Det er nok også grunnen til at min bekjente som faktisk jakter fugl hentet hund i Sverige... angivelig er det muligens én oppdretter i Norge som er seriøs på jaktegenskapene.

Jeg skiller ut disse innleggene til egen tråd, det er en separat og interessant diskusjon (moderator).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

For hunden som individ, ja. For avlen er det viktig at hundene får testet og synliggjort de egenskapene de er avlet for å ha. Man kan jakte både and, gås og fjellfugl i Norge. I reell jakt får hundene også heldigvis gjøre mer enn å sitte i bilen og vente på sin ene apport eller de to, som jeg har inntrykk av de får i konkurranser.

Det er nok også grunnen til at min bekjente som faktisk jakter fugl hentet hund i Sverige... angivelig er det muligens én oppdretter i Norge som er seriøs på jaktegenskapene.

Jeg skiller ut disse innleggene til egen tråd, det er en separat og interessant diskusjon (moderator).

Eksempelet med 1 apport på 7 timer er basert på reell jakt. Retrieveren skal kunne, og må ofte, sitte passiv i timesvis før det går ett skudd. En jaktprøve gir langt flere apporteringer sånn sett. 

Ellers enig med deg i at det for avl er viktig å kunne vise til jaktegenskaper - om man avler hunder til jakt, enten prøver eller praktisk. Men hun som skrev blogginnlegget har rett i at det på jaktvarianter både på spaniel og retriever også finnes en del oppdrettere som avler bruks/sportshunder til andre formål enn jakt. Personlig syns jeg det er greit jeg, så lenge man som valpekjøper vet hva man vil ha og dermed hva man må se etter når man velger oppdretter og kombinasjon. Det ene trenger ikke å gå på bekostning av det andre ifht kvalitet på hundene. 

Om man skal sette det på spissen kunne ingen drevet med LP, bruks, redning, rally, agility etc om det kun skal drives avl på naturlige egenskaper/rasene brukes til sine opprinnelige oppgaver. Da ville vi stått igjen med jakthunder, gjeterhunder, trekkhunder etc

Endret av MarieR
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt av det jeg tenker hun vil fram til der er jo at man nettopp har avlet videre en haug med raser som har blitt generelle familie- og sportshunder, og derfor har behovet for jakt/bruksvariantene kommet fram. Og så skjer akkurat det samme med dem, at avlen blir styrt over til de som vil ha de uten det faktiske bruksområdet, og så er man like langt igjen.

Jeg kan ingenting om retrieverjakt, men det er ikke mye stillesitting på cockerene ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I blogginnlegget står det "vi har altså nå en show-variant, en jakt-variant og så ser det ut som vi har en slags familie/sports-variant".

Jeg tror mange skulle ønske at det fantes flere bruks-/sports-raser på rundt ca 10 - 15 kg. :innocent:  (det gjør i hvert fall jeg)

Som er lettrente, glad i å gå turer, godt gemytt og god helse. Show-varianten har for mye pels-stell, jakt-varianter er for mye ADHD, så det kanskje ikke rart det er et marked for ett tredje alternativ (selv om en tredje versjon ikke gagner rasen noe særlig) 

Noen mener at utstillinger generelt ødelegger raser da det fokuseres for mye på utseende. Særtrekk blir gitt for mye fokus og blir for mye belønnet slik at man får hunder uten snute eller raser med pels som er til mer bry enn glede. Og hvis man bare avler på egenskaper får man raser som kan ha store forskjeller i utseende (som f.eks BC). Kanskje ikke helt lurt det heller. For det er ikke til å komme fra at den finnes BC'er som er så stygge at man kan lure på om kroppen er funksjonell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 hours ago, MarieR said:

cockerne jobber også før skuddet og har ikke samme grad av passivitet i jakt nei ;)

Men da tenker jeg jo at om jobben til en retriever er å kunne sitte å være klar i "timesvis" for apporten sin så er det helt klart at avlen mot sportshund ødelegger jaktegenskapene dens...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, simira said:

Men da tenker jeg jo at om jobben til en retriever er å kunne sitte å være klar i "timesvis" for apporten sin så er det helt klart at avlen mot sportshund ødelegger jaktegenskapene dens...

Har tenkt en del på dette selv, for det er en del jaktgoldenavl som har lite innslag av kvalitetssikring for jakt. Kullet jeg kjøpte fra feks var fra en oppdretter med mest fokus på LP, selv om hun nok hadde som mål å lage allsidige valper også for jakt og selv om linjene er fra tradisjonsrike svenske jakthunder. Det ser imidlertid ut til å bli mer og mer fokus på jaktrettet avl. Heldigvis?

Tja, si det ... for det er ingen tvil om at den formen for jaktprøver som foregår i Norge gir stort rom for at også hypre «LP-hunder» kan gjøre det godt. Jeg har sett hunder som er under full kontroll i jaktfoten, men rister som om de skulle ha en eller annen nevrologisk lidelse. Det funker jo det når det er snakk om 20-30-40 minutter prøve, men lite hensiktsmessig på skikkelig jakt kan man tro. Felles for dem alle er imidlertid at de har de andre grunnleggende egenskapene som skal til for å lykkes i alle fall opp til elitenivå (verre å gjøre det godt når man først kommer dit, og da er det også ofte vanskelig å si hva som er gener og hva som er feiltrening hvis man ikke lykkes) - så det ser ut som at det er mye sammenfallende egenskaper for LP, redning og retrieverjakt feks.

Ellers vet jeg ikke hvor representativ denne «sitte i ro i mange timer»-myten egentlig er for skikkelig jakt med retriever - tradisjonelt sett bedriver vel engelskmennene jakt i relativt stor vilttetthet og til og med med utsatt fugl. Og jeg vet heller ikke om det i praksis er noe stort problem om man tar en tilsynelatende for hyper hund (under prøver) og setter i en slik setting. Min er ganske høy når hun får forventninger, men jeg tror hun fint ville lært seg at her skjer det ikke noe på lang tid og hun ville innfunnet seg med situasjonen og ikke skrudd seg på før det blir action. 

Når det er sagt så er der åpenbart at målrettet avl for jakt på sikt vil gi de beste jakthundene på sikt og kanskje er det avlet for få generasjoner uten jakt i fokus for å se hvor «galt» det evt kan gå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

Men da tenker jeg jo at om jobben til en retriever er å kunne sitte å være klar i "timesvis" for apporten sin så er det helt klart at avlen mot sportshund ødelegger jaktegenskapene dens...

Jeg ser fremdeles egentlig ikke problemet så lenge det uansett finnes oppdrettere som har jakt og jaktegenskaper som hovedfokus i sin avl, og det vil det alltid gjøre. Ikke vil det ha spesielt mye å si for genpoolen heller, da mange som avler jaktrettet ofte ser til utlandet for å finne hannhunder, og der er det i alle fall ikke mangel på linjer med jaktpremierte hunder i omtrent alle ledd. Men nå kjenner ikke jeg til situasjonen for spaniels. 

Det jeg er helt enig med hun som skrev bloggen om er at avlsregler og relevant helsetesting er kjempeviktig, og i aller høyeste grad må tas på alvor enten man avler mot sport eller jakt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, tillien skrev:

Har tenkt en del på dette selv, for det er en del jaktgoldenavl som har lite innslag av kvalitetssikring for jakt. Kullet jeg kjøpte fra feks var fra en oppdretter med mest fokus på LP, selv om hun nok hadde som mål å lage allsidige valper også for jakt og selv om linjene er fra tradisjonsrike svenske jakthunder. Det ser imidlertid ut til å bli mer og mer fokus på jaktrettet avl. Heldigvis?

Tja, si det ... for det er ingen tvil om at den formen for jaktprøver som foregår i Norge gir stort rom for at også hypre «LP-hunder» kan gjøre det godt. Jeg har sett hunder som er under full kontroll i jaktfoten, men rister som om de skulle ha en eller annen nevrologisk lidelse. Det funker jo det når det er snakk om 20-30-40 minutter prøve, men lite hensiktsmessig på skikkelig jakt kan man tro. Felles for dem alle er imidlertid at de har de andre grunnleggende egenskapene som skal til for å lykkes i alle fall opp til elitenivå (verre å gjøre det godt når man først kommer dit, og da er det også ofte vanskelig å si hva som er gener og hva som er feiltrening hvis man ikke lykkes) - så det ser ut som at det er mye sammenfallende egenskaper for LP, redning og retrieverjakt feks.

Ellers vet jeg ikke hvor representativ denne «sitte i ro i mange timer»-myten egentlig er for skikkelig jakt med retriever - tradisjonelt sett bedriver vel engelskmennene jakt i relativt stor vilttetthet og til og med med utsatt fugl. Og jeg vet heller ikke om det i praksis er noe stort problem om man tar en tilsynelatende for hyper hund (under prøver) og setter i en slik setting. Min er ganske høy når hun får forventninger, men jeg tror hun fint ville lært seg at her skjer det ikke noe på lang tid og hun ville innfunnet seg med situasjonen og ikke skrudd seg på før det blir action. 

Når det er sagt så er der åpenbart at målrettet avl for jakt på sikt vil gi de beste jakthundene på sikt og kanskje er det avlet for få generasjoner uten jakt i fokus for å se hvor «galt» det evt kan gå.

Nettopp derfor er mange hunder som ikke når opp på prøver i ak/ek allikevel ypperlige hunder på praktisk jakt. De tåler ikke presset på en prøve for eksempel og knaller eller piper, men siden den reelle jaktsituasjonen er annerledes når man jakter i Norge så passer praktisk jakt dem bedre. :)

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Rufs skrev:

 

Jeg tror mange skulle ønske at det fantes flere bruks-/sports-raser på rundt ca 10 - 15 kg. :innocent:  (det gjør i hvert fall jeg)

 

Jeg ønsket meg engentlig en korthåret  (springer)spaniel på størrelse med en DSG :) Men en jaktcocker tror jeg hadde blitt i meste laget.

Vi endte opp med en engelsk springer spaniel, som snart er 6mnd (lurer på hvor stor han blir, han vokser som et uvær!)

Endret av Grønn
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, Rufs said:

Jeg tror mange skulle ønske at det fantes flere bruks-/sports-raser på rundt ca 10 - 15 kg. :innocent:  (det gjør i hvert fall jeg)

 

Jeg tenker det er noen muligheter, og så er det noen muligheter hvis bare rasene får orden på helsa. Cocker spaniel synes jeg har bedret seg, dessuten har man jo fielden som det har vært reklamert litt for her. Du har sheltie, kooiker, springer spaniel, korthårscollie, toller, puddel, flere vannhundraser osv. Til litt ulik bruk og med ulik kapasitet og svakheter, men de er der. En del terriere tenker jeg også kan være mulig litt avhengig av hva man ønsker i hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...