Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og eldre hund


Colibri
 Share

Recommended Posts

Hva er deres tanker om å skaffe valp når hund nr. 1 er gammel? 

Jeg har en senior i hus, han er 12,5 år nå. En eldre herremann med artrose og noe nedsatt syn/hørsel, noe man merker på tur. Han henger med på like lange turer som før, er sprek og glad. Samtidig er han jo begynt å bli gammel. 

Som hundeeier er jeg nok redd for at det skal bli veldig tomt den dagen den gamle er borte, samtidig som jeg kunne tenke meg en hund å trene mer med (typ LP, agility osv.). 

Hvordan har folk gjort det med gammel hund og valp? La den gamle leve en rolig pensjonisttilværelse som eneste hund i huset, eller ta inn en ny valp? Jeg har alltid tenkt at jeg skal la den eldre være eneste hund i huset, også litt fordi han har vært en håndfull til tider (ikke så glad i andre hunder blant annet). Samtidig er arbeidshverdagen min slik at det nok vil lønne seg å skaffe valp i sommerferien (har lang ferie). Så da begynner man jo å tenke litt - kanskje finnes drømmevalpen der i sommer? Kanskje må man vente et år til?

Noen tanker og erfaringer dere vil dele? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det ikke er ideelt, og at det krever mye tilrettelegging fra eier for å få det til å fungere bra for alle. Den eldre behøver mye ro og å bli skjermet fra pøbelvalp (spesielt en eldre hund som har begynt å få noe plager) og samtidig har eldre hunder et ekstra stor behov for kos og nærhet, og en valp/unghund jo krever mye trening og aktivisering. 

Det sagt selvsagt ikke umulig å få til å fungere, som nevnt handler står det på at det krever mer av eier for å klare å tilrettelegge for det på på en god måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at en så gammel hund, av en stor rase, og en hund som ikke er så glad i andre, skal få fred de siste årene sine. Hvis han hadde vært sosial med andre tenker jeg det kunne vært vurdert, men når han i utgangspunktet ikke liker andre så er det mye tilrettelegging og tilvenning, og uansett en belastning mer enn glede for ham de siste leveårene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ta inn ny valp før gamle blir "for gammel" ( høres for sent ut) eller vente. Tenk at valp/ unghund tar to år ihvertfall . Jeg tok inn valp når gamle var 9 og ikke bar noen preg av senior. Nå er han 11 , ønsker det roligere rundt seg og uværet begynner å roe seg som to års. Det passet bra her, det hadde ikke vært snakk om å vente et år til med valp feks, da hadde jeg heller ventet til gamle ikke er mere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk valp mens min første hund var 13 år gammel. Hun var en sær dame som ikke var glad i valper, og hadde mye ressursforsvar rundt andre hunder, og det var få andre hunder hun likte. Det var et ******* de 3-4 første månedene, men etter det var det full tillit mellom de to, og det gikk helt supert. Minsten visste å ha respekt for gamlemor. Dersom du/dere er to, vil det gå bra tror jeg. Jeg satte bort gamlemor til søsteren min en periode fordi det var så slitsomt å skjerme henne mot den gale valpen, valpen ville bare plage og leke med henne, og jeg visste gamlemor ville fly på henne om valpen kom for nært. Men jeg vil jo si at det var verd det. Da minste bikket 4-5 mnd var hun blitt veldig grei, og de hadde funnet ut av det med hverandre. Det var aldri noe som helst problem mellom de to siden det. Utfordringen min var at gamlehunden hadde separasjonsangst, og som enslig var det vanskelig å fylle behovene til begge to. Yngste måtte ha tur, men det ble ikke så lange turer med mindre jeg fikk pass til den gamle. Sånnsett var det vanskelig, men om den gamle er grei med å være  alene, eller dere er to, går det fint an å bytte ltit på slik at begge for oppfylt behovene sine.  

Dette er kanskje rasebetinget, gamle var en cockerblanding, nye var en field spaniel. Yngste har alltid vært veldig ydmyk og forsiktig type, yppet aldri mot den gamle som tenåring. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må vel si meg enig med @simira. Men @Orca viser jo og at det er mulig.

Selv fikk jeg valp da min daværende hund var 8 år gammel. Jeg var redd for at det var for gammelt, og det er en liten rase som lever lenge. Hun likte heller ikke særlig godt andre hunder, spesielt ikke valper. Heldigvis likte hun valpen tidlig og de ble fort gode venner. Jeg måtte passe på å skjerme den gamle selvsagt, men det gikk overraskende bra. De ble utrolig gode venner etterhvert, noe som var langt over hva jeg forventet da jeg skaffet meg hund nummer 2. 

Mistet hund nummer 2 dessverre alt for tidlig og satt da igjen med gamle mor som på det tidspunktet var 13 år gammel. Jeg syntes da at hun skulle få slippe å få en ny valp i hus, og skulle få leve ut sine eldre dager i fred. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...