Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Basert på ditt inntrykk: Hvilke raser (godkjente) føler du det jevnt over generelt er flest seriøse eiere av, og omvendt?

(Eiere som har satt seg inn i rasens behov og valgt den basert på egenskaper og er oppdatert på kunnskap om hund/trening, vs de som ikke tar hundeholdet så seriøst og/eller har valgt rase basert på feil grunnlagt etc.)

Skrevet

Generelt (men ikke uten unntak): jo mer sært/spesielt/krevende, jo mer forberedt/interessert hundekjøper (trenger ikke bety at resultatet er vellykket).

Satt på spissen: eksempel fra de rasene jeg har erfaring med- kooikerhund, generelt utrolig interesserte eiere, både i selve rasen/avl/utvikling og en eller annen type hundesport, få helt «likegyldige» eiere.

Golden: en del som virker å ha snublet inn i hundeholdet, uten at det virker å alltid være negativt, men det går nok også helt greit fordi det er en rase som er ganske robust og tåler et stort spekter av aktivitet og håndtering. En del som generelt vet mye om sin hund, men lite interesse for andre hunderelaterte saker.
 

Flat er nok midt mellom der et sted? Men den er det lenge siden jeg har eid selv...

Skrevet

De fleste moteraser (akkurat nå er det spesielt staffer) er raser som tiltrekker folk som har lyst på hund men ikke satt seg noe særlig inn i hva de vil ha. 
 

Maller (belgere generelt), store voktere (med unntak av Dogo Canario som er blitt veldig populær) og sære sjeldne raser tiltrekker seg som regel mer folk som har tenkt på hva de vil ha og har en plan med hundeholdet.

unntak finnes selvsagt i begge leire.

Skrevet (endret)

Synes ikke det er så lett å si noe spesifikt om raser og seriøse eiere egentlig, men utpregede brukshundraser/typer uten altfor stor utbredelse er vel ofte vanskelig å få kjøpt uten at man viser at man skjønner hva det dreier seg om.

Useriøse? Vel, det blir jo veldig anekdotisk og sannsynligvis påvirket av hvor jeg bor/ferdes/tilfeldigheter, men i mitt liv er det staff. Ingen over ingen ved siden. Jeg har knapt møtt en eneste vettug staff, og eierne har vært hakket verre. For ordens skyld så er jeg helt sikker på at det finnes mange fine eksemplarer av rasen og deres eiere, sannsynligvis klart flere enn det motsatte. Chihuahua kommer også ganske høyt opp på den listen. Og av en eller annen grunn er det forbausende mange (uten at jeg skal påstå at det flommer over av dem - har bare merket meg det) som aldri burde hatt hund som har endt opp med schæfer. Og merkelig nok rottweilerblandinger.

 

Endret av tillien
  • Like 5
Skrevet

Har flere bekjente i kategorien «vil ha hvit Golden fordi de er så fine», uten å ha noe mål og mening i hundeholdet forøvrig. Har inntrykk av at det ofte er retrievere og spaniels folk ender opp med når hundekjøpet kanskje ikke er så gjennomtenkt, men det er jo stort sett greie raser så sånn sett kunne det vel vært verre.

Ellers er vel mange av rasene i gruppe 9 en gjenganger hos de som «bare vil ha en hund», men det legges vel nesten opp til når man definerer en hel kategori av hunder, som ikke har stort annet til felles enn at de veier under 10 kilo, «selskapshunder».

I den andre enden av skalaen tenker jeg malle, terv, bruksschæfer o.l. - de har jeg (heldigvis) aldri sett hos «mannen i gata».

Skrevet

Jeg tar meg den frihet å bevege meg litt utenfor de rammer TS har satt ( renrasede hunder) . På topp ti er uten tvil følgende raser og mix’er ; BC og BC mix’er ( som alle vet er disse født ferdig dresserte...) og AH. AH passer også for alle , uansett utgangspunkt. Kyniker som jeg er har jeg en sterk mistanke om at ‘egnetheten’ har en sterk sammenheng med at begge mix’er ofte selges til dumpingpris eller gies vekk gratis.. Staffer ( den engelske) er jo erklærte nannydogs og bare eeelsker barn ( les; hunden skal finne seg i alt fra barn) at de selvsamme svært ofte har hunder på menyen , er sterkt underkommunisert og i alle tilfelle så er det jo bare å ‘sosialisere’ dyret..

 Golden er jo også nevnt tidligere og disse er jo familiehunder som overhodet ikke trenger mosjon eller noen form for aktivisering..

Populære miniatyrraser som chi og allverdens chi-mixer. Disse har også null behov for mosjon eller andre behov som man normalt tilskriver hunder. 
 

Sånn generelt sett så later det til at svært mange overvurderer sitt behov for ‘motor’ når det kommer til rasevalg. Det ser man igjen og igjen, i diverse tråder på ulike fora. 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, QUEST skrev:

Sånn generelt sett så later det til at svært mange overvurderer sitt behov for ‘motor’ når det kommer til rasevalg. Det ser man igjen og igjen, i diverse tråder på ulike fora. 

Enig. Jeg mener veldig mange  «enklere» raser har større potensial enn folk tror, og kan dekke mange av de behovene folk realistisk sett har. Men en del overvurderer nok sitt behov (og evne til å ha) en krevende rase, og det synes rundt omkring?

  • Like 1
Skrevet

Jeg føler det går i alle retninger. Det er folk som gjør feil, ikke hundene. Enten de overvurderer eller undervurderer hundens kapasitet (vil ha en enkel liten hund som ikke krever noe...), går etter utseende og ikke noe annet, eller med tanke på hundehold som er uten tanke for hundens behov.

Jeg synes ikke det er raser som peker seg veldig ut egentlig. Kanskje staff en periode, og chihuahua en stund, men over tid jevner det seg ut og det er mange feilvalg ute og går, uavhengig av rase.

Skrevet (endret)

Personlig har jeg et godt inntrykk av italiensk mynde-eiere, på meg virker det heldigvis som om det ikke ble en rase som fikk mange unge tilhengere av feil grunnlag her til lands (mtp Kylie Jenner bl.a har denne rasen). 

Staff troner helt klart lista over det motsatte. Raser som dessverre virker til å tiltrekke seg mange eiere av ‘den gamle skolen’ er schæfer og riesenschnauzer. Det sagt er det vel neppe mange som anskaffer riesen uten noen konkret plan med hundeholdet, der er det langt flere schæfereiere. (Har også til gode å møte en schæfer som ikke utagerer, og det blir altså som regel ikke noe hyggelig syn heller mtp treningsfilosofi...)

Endret av Stjerneskinn
Skrevet

Jeg ser en god del folk med tollere, aussier, jaktgoldens, flat’er og bc-er som bare har dem som turhunder. Men samtidig blir vel en god del av disse i alle fall klar over på et eller annet tidspunkt at disse hundene faktisk trenger litt, når hundene begynner å gå på veggen. Jeg syns nesten det er like trist med hunder av roligere raser, som eurasieren, hvor det går igjen at "de er fornøyde så lenge de får være med familien sin" og en del folk ikke ser at det at de greier seg med lite betyr ikke at de ikke fortjener mer. De fortjener jo et innholdsrikt liv selv om de ikke river ned huset om de ikke får masse aktivisering. Men når folk er interesserte i å skaffe seg en eurasier er det litt for ofte fordi de egentlig ønsker seg en hund som ikke krever noen ting. Sånn er det sikkert med mange rolige raser.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
    • Hei! Dette høres ut som en hund som allerede går med ganske høyt stressnivå, og da kan bilkjøring fort bli veldig overveldende. Særlig for en omplasseringshund som fortsatt er i en ny situasjon. Jeg ville forsøkt å dele biltreningen opp i veldig små steg, og ikke bare “kjøre mer” for at hun skal venne seg til det. Start gjerne med bilen helt i ro: gå bort til bilen, belønn, gå vekk igjen. Etter hvert kan hun være inni bilen uten at dere kjører, så med motoren på, og til slutt veldig korte kjøreturer. Målet er at bilen gradvis blir forutsigbar og trygg, ikke noe hun må “holde ut”. At hun ikke takler å være alene i bilen, ville jeg trent på separat og på samme måte: så korte avstander/sekunder at hun ikke rekker å få panikk. Jeg har skrevet en mer konkret steg-for-steg-guide her: Biltrening for redde hunder
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...