Gå til innhold
Hundesonen.no

Stress og angst - må vi bare gi opp?


Guest PuddelTilFolket
 Share

Recommended Posts

Guest PuddelTilFolket

Det sitter langt inne å lage sånn tråd, men etter jeg har innsett at jeg ikke finner noe glede i hunden min lengre må jeg bare lufte tankene. 
 

6 år gammel hund av ukjent opphav, noe terrier og minst halvt puddel. Ekstremt engstelig fra valp, kom til oss 6 uker gammel. Aldri blitt kvitt angsten, men vi lærte oss å leve med hunden fordi vi ikke vil gi opp. 
 

Kan ikke sove alene (ikke på gulv, må ha kroppskontakt), kan ikke være i annet rom, kan ikke være hjemme alene. Redd andre mennesker og dyr, spesielt dyr. Redd lyder, spesielt vind. Redd for alt ukjent, nye turstier, ukjent bil på p-plass, nye sko i ganga. Er ofte glad på tur, men møter vi folk går resten av turen over i frykt. Tåler ikke nødvendig stell av pels, negler osv. Sliter med hormonene når tisper er i nærheten som gir utslag i eskalering av problematferd kombinert med hyppige fluktforsøk. 
 

Reaksjonene varierer fra angrep og bjeffing (andre hunder) til skjelving, pesing, piping og overdreven kløe (klør og biter til blods). Aldri hatt en dag uten denne adferden. Delvis bedring av stress ved kjemisk kastrering. 
 

Ingen helseproblemer og lite utbytte av hundetrener så langt. Bruker Adaptil hjemme og i bil. Har tidvis mestret korte økter hjemme alene, og opphold i annet rom i huset over natten. Kan være alene i bil en arbeidsdag. 
 

Vi har to barn under 3 år og derfor behov for å virkelig kjenne på hva vi får ut av hundeholdet vårt, siden det krever mer ressurser enn begge barna. Og ikke minst hva slags liv hunden har. Vi har ikke uendelig ressurser å gi dette prosjektet, verken økonomisk eller psykisk. Hvor går vi herfra? Er det noen som har noen gode råd? Lignende situasjoner? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda høres tøft ut. 

Slik du beskriver det er det en hund som ikke har det bra i det hele tatt.

Jeg mener at hund skal være til glede. Når det å ha en hund er mer slitsomt enn givende så er jeg ikke i tvil hva jeg hadde gjort. Omplassering, avliving... 

Kanskje noen med masse tid kan hjelpe hunden? Kanskje den har det på best på  evige grønne marker? 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden hadde hatt skrekkelig vondt i ryggen over lang tid, ville man avlivet hunden. Det hadde ikke vært bra liv for en hund. Og alle hadde forstått det.

Av en eller annen merkelig grunn har flere problemer med at man avliver hunden som har store psykiske problemer, enn når de har fysiske problemer. Selv om det helt klar kan være like vondt/vanskelig.

Jeg hadde uten tvil latt denne hunden få slippe. Dere har gjort deres beste, Ta vare på de gode minnene og la den få slippe. ❤️

Jeg ville ikke omplassert en slik hund. Det kan jeg neppe tenke meg vil gjøre en slik hund lykkeligere/bedre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere levt med dette i seks år?

Hunden har tydeligvis et dårlig utgangspunkt når dere får den allerede 6 uker gammel. Med de problemene du beskriver hadde jeg aldri holdt ut så lenge. Hunden har det garantert heller ikke bra, så jeg ville latt den slippe. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å gi slike råd om en hund man aldri har sett, men om hunden har sterke reaksjoner på angst hver eneste dag så ser jeg virkelig ikke noe annen utvei, særlig når dere har prøvd masse.

Dette er en hund som ikke vil få det bedre hos noen andre. Det er åpenbart at dere har strukket dere langt og lengre for at den skal ha det best mulig. Det er helt greit å la den slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, simira skrev:

 

Hunden har det garantert heller ikke bra, så jeg ville latt den slippe. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å gi slike råd om en hund man aldri har sett, men om hunden har sterke reaksjoner på angst hver eneste dag så ser jeg virkelig ikke noe annen utvei, særlig når dere har prøvd masse.

Dette er en hund som ikke vil få det bedre hos noen andre. Det er åpenbart at dere har strukket dere langt og lengre for at den skal ha det best mulig. Det er helt greit å la den slippe.

Ja, jeg tenker man absolutt bør være forsiktig med å gi slike råd angående en hund man aldri har truffet... Jeg har selv hatt en omplasseringshund som av flere tidligere eiere ble beskrevet som umulig. Denne hunden var en hund som alle som traff han likte , selv ikke-hundemennesker. Fikk flere kommentarer av denne sorten;»‘Har aldri ønsket meg hund , men skulle jeg hatt hund måtte det vært denne».  Når man aldri har truffet hverken hund eller eiere , så bør man kanskje ikke være for snar med å stemple hunden som et ‘lost case’ som bør avlives.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basert på det eier skriver, alle de tingene hunden er redd for, så er det i mitt hode all grunn til å reflektere over om hunden har et verdig liv. Det fremstår ikke slik synes jeg, og vil understreke at det har ikke noe med eier å gjøre. Sannsynligvis har eier her strukket seg lenger enn man skulle kunne forvente av noen. Og om eier kjenner at gleden er borte, så er jo det noe hunden også merker. 

  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Ja, jeg tenker man absolutt bør være forsiktig med å gi slike råd angående en hund man aldri har truffet... Jeg har selv hatt en omplasseringshund som av flere tidligere eiere ble beskrevet som umulig. Denne hunden var en hund som alle som traff han likte , selv ikke-hundemennesker. Fikk flere kommentarer av denne sorten;»‘Har aldri ønsket meg hund , men skulle jeg hatt hund måtte det vært denne».  Når man aldri har truffet hverken hund eller eiere , så bør man kanskje ikke være for snar med å stemple hunden som et ‘lost case’ som bør avlives.

Men handlet det om hundens adferd og oppførsel, eller at hunden hadde sykdom/problemer som ikke kunne løses? Dette er jo en redd hund som rett og slett ikke takler en normal hverdag. Du kan trene bort mye, men frykt er krevende og vanskelig når det ikke har åpenbare årsaker i bunn som det kan gjøres noe med.

Det kan godt være at en person med mye erfaring og kunnskap om adferdsproblemer kunne fått denne hunden litt tryggere enn den er i dag, men hunden er seks år, og mye ser ut til å være prøvd allerede. Dette er et hundehold jeg ikke unner noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...