Gå til innhold
Hundesonen.no

Stress og angst - må vi bare gi opp?


Recommended Posts

Guest PuddelTilFolket
Skrevet

Det sitter langt inne å lage sånn tråd, men etter jeg har innsett at jeg ikke finner noe glede i hunden min lengre må jeg bare lufte tankene. 
 

6 år gammel hund av ukjent opphav, noe terrier og minst halvt puddel. Ekstremt engstelig fra valp, kom til oss 6 uker gammel. Aldri blitt kvitt angsten, men vi lærte oss å leve med hunden fordi vi ikke vil gi opp. 
 

Kan ikke sove alene (ikke på gulv, må ha kroppskontakt), kan ikke være i annet rom, kan ikke være hjemme alene. Redd andre mennesker og dyr, spesielt dyr. Redd lyder, spesielt vind. Redd for alt ukjent, nye turstier, ukjent bil på p-plass, nye sko i ganga. Er ofte glad på tur, men møter vi folk går resten av turen over i frykt. Tåler ikke nødvendig stell av pels, negler osv. Sliter med hormonene når tisper er i nærheten som gir utslag i eskalering av problematferd kombinert med hyppige fluktforsøk. 
 

Reaksjonene varierer fra angrep og bjeffing (andre hunder) til skjelving, pesing, piping og overdreven kløe (klør og biter til blods). Aldri hatt en dag uten denne adferden. Delvis bedring av stress ved kjemisk kastrering. 
 

Ingen helseproblemer og lite utbytte av hundetrener så langt. Bruker Adaptil hjemme og i bil. Har tidvis mestret korte økter hjemme alene, og opphold i annet rom i huset over natten. Kan være alene i bil en arbeidsdag. 
 

Vi har to barn under 3 år og derfor behov for å virkelig kjenne på hva vi får ut av hundeholdet vårt, siden det krever mer ressurser enn begge barna. Og ikke minst hva slags liv hunden har. Vi har ikke uendelig ressurser å gi dette prosjektet, verken økonomisk eller psykisk. Hvor går vi herfra? Er det noen som har noen gode råd? Lignende situasjoner? 

Skrevet

Uffda høres tøft ut. 

Slik du beskriver det er det en hund som ikke har det bra i det hele tatt.

Jeg mener at hund skal være til glede. Når det å ha en hund er mer slitsomt enn givende så er jeg ikke i tvil hva jeg hadde gjort. Omplassering, avliving... 

Kanskje noen med masse tid kan hjelpe hunden? Kanskje den har det på best på  evige grønne marker? 

 

 

Skrevet

Hvis hunden hadde hatt skrekkelig vondt i ryggen over lang tid, ville man avlivet hunden. Det hadde ikke vært bra liv for en hund. Og alle hadde forstått det.

Av en eller annen merkelig grunn har flere problemer med at man avliver hunden som har store psykiske problemer, enn når de har fysiske problemer. Selv om det helt klar kan være like vondt/vanskelig.

Jeg hadde uten tvil latt denne hunden få slippe. Dere har gjort deres beste, Ta vare på de gode minnene og la den få slippe. ❤️

Jeg ville ikke omplassert en slik hund. Det kan jeg neppe tenke meg vil gjøre en slik hund lykkeligere/bedre

Skrevet

Har dere levt med dette i seks år?

Hunden har tydeligvis et dårlig utgangspunkt når dere får den allerede 6 uker gammel. Med de problemene du beskriver hadde jeg aldri holdt ut så lenge. Hunden har det garantert heller ikke bra, så jeg ville latt den slippe. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å gi slike råd om en hund man aldri har sett, men om hunden har sterke reaksjoner på angst hver eneste dag så ser jeg virkelig ikke noe annen utvei, særlig når dere har prøvd masse.

Dette er en hund som ikke vil få det bedre hos noen andre. Det er åpenbart at dere har strukket dere langt og lengre for at den skal ha det best mulig. Det er helt greit å la den slippe.

Skrevet
1 time siden, simira skrev:

 

Hunden har det garantert heller ikke bra, så jeg ville latt den slippe. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å gi slike råd om en hund man aldri har sett, men om hunden har sterke reaksjoner på angst hver eneste dag så ser jeg virkelig ikke noe annen utvei, særlig når dere har prøvd masse.

Dette er en hund som ikke vil få det bedre hos noen andre. Det er åpenbart at dere har strukket dere langt og lengre for at den skal ha det best mulig. Det er helt greit å la den slippe.

Ja, jeg tenker man absolutt bør være forsiktig med å gi slike råd angående en hund man aldri har truffet... Jeg har selv hatt en omplasseringshund som av flere tidligere eiere ble beskrevet som umulig. Denne hunden var en hund som alle som traff han likte , selv ikke-hundemennesker. Fikk flere kommentarer av denne sorten;»‘Har aldri ønsket meg hund , men skulle jeg hatt hund måtte det vært denne».  Når man aldri har truffet hverken hund eller eiere , så bør man kanskje ikke være for snar med å stemple hunden som et ‘lost case’ som bør avlives.

  • Like 1
Skrevet

Basert på det eier skriver, alle de tingene hunden er redd for, så er det i mitt hode all grunn til å reflektere over om hunden har et verdig liv. Det fremstår ikke slik synes jeg, og vil understreke at det har ikke noe med eier å gjøre. Sannsynligvis har eier her strukket seg lenger enn man skulle kunne forvente av noen. Og om eier kjenner at gleden er borte, så er jo det noe hunden også merker. 

  

Skrevet
Just now, QUEST said:

Ja, jeg tenker man absolutt bør være forsiktig med å gi slike råd angående en hund man aldri har truffet... Jeg har selv hatt en omplasseringshund som av flere tidligere eiere ble beskrevet som umulig. Denne hunden var en hund som alle som traff han likte , selv ikke-hundemennesker. Fikk flere kommentarer av denne sorten;»‘Har aldri ønsket meg hund , men skulle jeg hatt hund måtte det vært denne».  Når man aldri har truffet hverken hund eller eiere , så bør man kanskje ikke være for snar med å stemple hunden som et ‘lost case’ som bør avlives.

Men handlet det om hundens adferd og oppførsel, eller at hunden hadde sykdom/problemer som ikke kunne løses? Dette er jo en redd hund som rett og slett ikke takler en normal hverdag. Du kan trene bort mye, men frykt er krevende og vanskelig når det ikke har åpenbare årsaker i bunn som det kan gjøres noe med.

Det kan godt være at en person med mye erfaring og kunnskap om adferdsproblemer kunne fått denne hunden litt tryggere enn den er i dag, men hunden er seks år, og mye ser ut til å være prøvd allerede. Dette er et hundehold jeg ikke unner noen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...