Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei

Vi har en Wheaten Terrier på 7 år, og ønsker oss en hund til. Vi har så langt tenkt på en Bichon Havanais. Vår Wheaten er ikke spesielt sosial. Hun er rolig ovenfor mindre hann-hunder, men blir lett irritert på andre tisper i alle størrelser. Hun er vant med våre barn og leker hengiven, men andre barn er hun ikke interessert i. Hun kan flerre tenner og knurre om noen Vil kose og klappe. Hun vokter oss alle. Yngstemann er yngre enn hunden og det gikk ikke lang tid før hun var en del av flokken. Så om hunden vår vil akseptere en valp like fort som hun aksepterte en baby så skal det gå bra. Det vi bekymrer Oss for er om hunden vår vil akseptere en valp, eller om det blir kaos i heimen. Noen med erfaringer?

Skrevet

Jeg tenker det er stor sannsynlighet for at det går bra så lenge dere tilrettelegger for det.

Jeg hadde selv en fryktaggressiv hund på 4 da vi fikk valp. Vi startet med å aldri ha dem sammen uten tilsyn og gå separate turer (så valpen ikke skulle plukke opp aggresjon mot andre hunder). Mat i hvert sitt rom (særlig siden valpen skulle ha dobbelt så mange måltider). Adskilt med solide grinder eller hvert sitt rom ved alene hjemme-trening. Gradvis var de mer sammen, og de siste årene har de ligget i en haug og slappet av sammen.

Eldstemann har aldri fått lov å være ufin mot minstemann, ved tegn til det tok vi ham unna og skilte de. Mye trening på ro, og selvfølgelig ikke la valpen få lov til å terge eldstemann.

Skrevet

Vi hadde også en wheatentispe da vi fikk hund nr 2, en storpuddelvalp. Vår wheaten var 8 år, også grinete mot andre tisper, men det skal sies at den var veldig glad i alle barn. Vi var spent på hvordan gamlehunden ville takle valpen, men det gikk helt fint etter en noe kjølig mottagelse; det var nesten som hun ikke kunne tro vi mente alvor med å innlemme dette komplett uinteressante og ganske irriterende vesenet i familien. Jeg vet ikke om det var rasetypisk, men hun oppfattet nok fort at vi definerte valpen inn i flokken, og forholdt seg til det. Vi gav dem mat på forskjellige rom, luftet dem separat (for at valpen ikke skulle plukke opp unotene fra den store), og passet på at valpen ikke fikk plage den voksne. Men etterhvert ble den voksne som en mor for puddelen, i den grad at når vi nå flere år etter at gamlehunden er død møter helt ukjente wheatenterriere, er det sånn jubel og glede på puddelen at det må en forklaring til. Det er iallefall helt tydelig at den skiller wheatenterriere fra andre raser.

Skrevet

Jeg hentet hjem nummer to Desember 2019, så han er nå rundt 9 måneder. Har en hannhund på straks 4 år fra før. Hannhunden har aldri vært noe glad i viltre og overivrige hannhunder, valper har heller ikke vært noe stas - aldri stygg med de, men vil helst ikke ha noe med de å gjøre. Dette har gått over all forventning! Etter at valpen hadde vært to dager i hus lekte de sammen og eldste tillot valpen å ligge nær han. Det var helt fantastisk å se på! Nå er jo «valpen» blitt irriterende unghund, men eldste er fremdeles like tålmodig med han. Eldste er dog seg selv med andre unghunder, men han skiller godt på «mine og dine». Veldig gøy å se hvordan de har utviklet seg som flokk! Har satt noen regler som feks at de får ha sine bein i fred uten at noen får stjele, mat separat (når han var valp) og mye egentid/aktiviteter på hver av de. 

Skrevet

Vi hadde en eurasier på fire år da yngstemann kom i hus, en tollervalp. Eurasieren liker ikke mye ståhei og lurte i starten på når kokodyret hadde tenkt å dra hjem ? Vi hadde kjøpt inn romdeler slik at vi kunne dele av hele stua når det trengtes for å gi eldstemann ro. Da byttet vi på hvem av oss som satt på hvilken side av stua. Det var vi som valgte å få inn en valp, så han skulle ikke få masse mas med det. Vi passet godt på dem så ikke valpen utnyttet valpelisensen til å plage altfor tålmodige eldstemann. Det gikk veldig fint og de to har blitt kjempegode venner ? Vi passer fortsatt på at det ikke skal bli noe bråk når de f.eks. får tyggebein og når de er alene hjemme er de alltid adskilt med grind, sånn at de kan se hverandre. 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Mat fremme hele tiden er generelt en dårlig metode for småspiste hunder. Noen få, små måltider om dagen er bedre.  Antar du har testet med vårfôr og råfôr også.  Jeg ville nå uansett tatt en tur til dyrlegen og utelukket at det er noe galt, og få en profesjonell vurdering på om hunden er undervektig eller bare naturlig tynn.
    • De får mat til forskjellig tidspunkt. Hunden virker helt frisk og rask. Ellers hadde jeg tatt hun med til veterinæren alt. Når jeg gir henne godbiter vil hun alltid ha.  Hun er også lavere enn rasestandarden i mankehøyde og er ellers liten på alle områder.
    • Parasitter er det ikke da hun også lever med andre hunder og de er normalvektige. Ellers hadde de også blitt smitta. Hun får lik mat som de andre. Noen ganger er det mat fremme hele dagen mens andre dager blir det spist opp. Har ikke merka noen forskjell men gjør dette for at det skal være en forandring. Har prøvd flere for. Burde jeg da dra til dyrlegen for å sjekke stoffskifte?
    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...