Gå til innhold
Hundesonen.no

Korthårs collie, Miniatyr Amerikansk Shepard, eller annen førermyk hund?


Blåbær
 Share

Recommended Posts

Hva ønsker jeg meg? 

Har 20 + års erfaring med ulike hunder, og blir visst stadig mer opptatt av hva jeg vil ha i en hund ettersom årene går...

Nå er jeg på utkikk etter en førerorientert, lettlært, nervesterkt og fremfor alt intelligent hund. Ønsker IKKE en nervøs hund. 

Gjør ikke noe om den har litt vakt i seg, men ikke aggressiv overfor andre hunder eller mennesker. 

Helst ikke langhåret/ mye pels ( appellerer sjelden til meg rent estetisk).

Jeg har familie med flere barn, vi har god plass rundt oss, og jeg går eller løper i skogen en time om dagen,  ca, og vil ha en hund som kan være med meg på det, og som kan trives som del av en stor familie. 

Liker å trene lydighet, men tiden strekker ikke alltid til, så det varierer hvor mye tid som går med til det.

Ønsker en hund som kan være med på det som skjer i hverdagen, og går overens med de andre hundene og dyr vi har. 

Har blant annet Sheltie fra før, som er helskjønn,- men ønsker ikke å kjøpe det igjen. Delvis pga størrelsen (litt for liten) delvis pga pelsen( foretrekker korthårede) og litt for lite driv i henne. "(bare snill og god, men lite personlighet utover det, om det gir noen mening..)

Border collie appellerer ikke til meg,- litt for myk?,- og har truffet for mange nervøse og krypende individer. 

Jeg trenger med positive metoder og belønning, men i en stor familie er det mye lyd og fart, og jeg vil ikke ha en hund som stresses eller engstes av ståk og tjohei.

Jeg tenker på korthårs collie, men kjenner ikke mange av dem. Eller MAS, som egentlig har mer pels enn jeg ønsker meg,  men muligens er et alternativ likevel..

Personlighet er viktig. 

 

Noen tanker? 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ikke vil ha sheltie, hvorfor skriver du da miniature australian shepherd? De har mye pels, er ikke godkjent rase meg bekjent(?), og det er en del dårlig avl der. Og ikke noe større enn sheltie?

Med mye barn, lyd og løping ville jeg vurdert andre raser en gjeterhunder, generelt sett. Selv om korthårscollie kanskje er en av de som gjeter minst, og et bedre alternativ sånn sett. Gjeterhunder har jo en tendens til å passe på, følge med og varsle når det skjer noe, så det kan bli mye stress.

God, gammeldags labrador? Springer spaniel, puddel, portugisisk vannhund?

Om du vil ha gjeterhund ville jeg sett på standard australian shepherd, bare vært nøye på oppdretter og gemytt, eventuelt belger.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

Hvis du ikke vil ha sheltie, hvorfor skriver du da miniature australian shepherd? De har mye pels, er ikke godkjent rase meg bekjent(?), og det er en del dårlig avl der. Og ikke noe større enn sheltie?

Med mye barn, lyd og løping ville jeg vurdert andre raser en gjeterhunder, generelt sett. Selv om korthårscollie kanskje er en av de som gjeter minst, og et bedre alternativ sånn sett. Gjeterhunder har jo en tendens til å passe på, følge med og varsle når det skjer noe, så det kan bli mye stress.

God, gammeldags labrador? Springer spaniel, puddel, portugisisk vannhund?

Om du vil ha gjeterhund ville jeg sett på standard australian shepherd, bare vært nøye på oppdretter og gemytt, eventuelt belger.

 

Takk for svar. 

Jeg tenkte at MAS ofte har noe mer driv en Sheltien? ( etter hva jeg har skjønt er de blitt godkjent som rase de siste årene,  men mulig jeg tar feil).Dessuten er de gjerne noe større,- og mindre pels? 

Spaniel er uaktuelt. 

Nå er det nok ikke mer styr i mitt hjem enn andres,  jeg tenkte mer at i hvertfall at noen av BC ene jeg har møtt har vært veldig sensitive for stress. .. Sheltien jeg har nå bryr seg overhodet ikke. Hun er nok spesielt liten for rasen( men størrelsener etter hva jeg vet svært uforutsigbart hos Sheltie) og muligens er hun mildere enn gjennomsnittet, men finnes ikke nervøs. 

Jeg vil ha en større hund, helst med mindre pels, og som er litt " mer" hund, om du skjønner. 

Har tenkt litt på belger, men kjenner få av dem. Hører gjerne mer om både den og kortis. 

Endret av Blåbær
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner mange sheltier med god driv, så jeg tror nok du har en rolig type. Ifølge rasestandarden er mini-aussien på samme størrelse som sheltie, og siden de er avlet som selskapshunder i utgangspunktet tviler jeg på at det er mer driv. Da ville jeg som sagt heller gått for en standard aussie.

Hvis du søker litt finner du flere tråder om belgere og kortiser her, det er minst to på forumet som har avlet på korthårscollie, så det er faktisk litt relevant info om dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Snek skrev:

Hvorfor vil du ikke ha en standard Aussie?

Godt spørsmål... 

Kanskje jeg vil det?  

Jeg har kanskje innbilt meg at en Aussie har et større arbeidsbehov enn MAS? Jeg vet ikke om det stemmer..  

Jeg er jo usikker, derav denne tråden...?

Og forresten,- hva med Pumi?

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, simira skrev:

Jeg har ikke kjent så mange, men har inntrykk av at pumi er morsomme og arbeidsomme hunder - med mye lyd.

Mm, det med lyd har jeg også lest og hørt og Pumiene.  Tror egentlig ikke jeg har så veldig lyst på en skikkelig kjeftehund...Ellers virker de kvikke, glade og morsomme de få individene jeg har truffet. 

Sheltien jeg har nå er ikke så høylydt av seg, men jeg mistenker mer og mer at hun er ganske utypisk.

Jeg tror jeg må sette med litt bedre inn i Aussie, jeg... Litt usikker på hvorfor jeg har oversett den så kraftig. 

Ellers grunner jeg også på korthårs collie 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lesr mer om Aussie, og mye der treffer meg veldig, og høres bra ut.

Tror jeg må treffe noen individer etterhvert, og kjenne etter...

 

Ellers så stusser jeg på NKKs rasebeskrivelse..

"Aussien kan være en «krevende» rase og trenger en del oppfølging og oppdragelse for å fungere i samfunnet og trives godt. "

Dere som kjenner rasen... hva mener man her?

At den er aktiv og energisk? Og trenger stimuli? Eller tenker man på noe annet (,- som jeg tydeligvis ikke skjønner?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner slett ikke mange individer av aussie, men mitt inntrykk er at dette er en hund som absolutt burde bli brukt til noe. Som ved andre brukshunder/«brukshunder light», de kan bli destruktive eller «problemhunder» (finne selv på ting å underholde seg med) om de ikke får nok aktivisering, og denne trenger nok generelt en del mentalt vil jeg tro og er nok det som menes. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...